Jeg er 41 år gammel, og har vært gift med min mann siden jeg var 22. For to måneder siden begynte jeg å tenke på noe jeg aldri tidligere har våget å si høyt: jeg tror aldri jeg har vært forelsket i ham på den måten folk beskriver kjærlighet. Det var en helt vanlig kveld jeg satt i stua og glante på tv, da jeg plutselig begynte å spørre meg selv hvorfor jeg aldri har kjent på det som andre kvinner kaller «sommerfugler i magen», den søte uroen, den der barnslige trangen til å løpe og kaste seg i armene hans. Jeg tenkte videre, og plutselig falt mange brikker på plass.
Jeg kommer fra et vanskelig hjem. Far drakk altfor mye, kom hjem dritings, brukte opp lønna på øl og bråk, og lagde bare trøbbel. Mor vasket hus for å spe på det far ikke gadd å bidra med. Jeg vokste opp omgitt av krangling, slit og stress. Som tenåring hadde jeg bare én drøm: å komme meg vekk derfra, få mitt eget sted, sove i fred uten å våkne av skriking. Jeg drømte ikke om kjærlighet jeg drømte om å rømme.
Da jeg møtte mannen min, var jeg 22, og han var ti år eldre. Bare en måned etter at vi begynte å treffe hverandre, snakket han allerede om å flytte sammen, hjelpe meg, og at jeg skulle satse på ham. Jeg satte meg aldri ned og lurte på om jeg var forelsket. Jeg så bare en mulighet til å slippe unna barndomshjemmet mitt, få en ny start. Jeg takket ja på flekken. Pakket sakene mine og dro. Ikke noe stort tankekverneri, ikke dype tvil bare en brennende trang til å komme meg bort.
Jeg kan ikke si at jeg har hatt et dårlig liv. Han er en god mann arbeidsom og stødig. Vi har aldri manglet mat på bordet, leien ble betalt, etter hvert kjøpte vi oss rekkehus. Han forguder ungene våre, tar ansvar for alt mulig. Jeg har aldri hatt grunn til å mistenke ham for utroskap eller krangler. For utenforstående ser det ut som om ekteskapet mitt er «perfekt». Og det er nettopp det som forvirrer meg mest det finnes egentlig ingen grunn til å føle denne merkelige tomheten.
Jeg er glad i ham. Jeg respekterer ham. Jeg er takknemlig for alt han har gjort. Han gir meg ro og stabilitet. Men når jeg ser tilbake, innser jeg at jeg aldri har kjent på den intense, brennende kjærligheten som andre damer snakker om. Jeg har aldri vært så sjalu, aldri vært livredd for å miste ham, aldri kjent på at det sitrer i meg mens jeg venter på at han skal komme hjem. Kjærligheten min har vært mer vane, partnerskap, takknemlighet men ikke ild.
Jeg vurderer ikke skilsmisse. Jeg leter ikke etter noen annen. Jeg har ikke lyst til å ødelegge familien min. Jeg bare setter ord på noe jeg aldri har turt å innrømme: kanskje det jeg kalte kjærlighet alle disse årene, innerst inne bare var et behov, trygghet, og viljen til å rømme fra et vrient liv. Og her sitter jeg nå, 41 år, med voksne barn og eget hus, og skjønner det.
Noen ganger får jeg dårlig samvittighet for å tenke slik. Jeg sier til meg selv: «Hvordan våger du å stille spørsmål ved noe som tross alt ga deg stabilitet?» Men samtidig føles det riktig å være ærlig. Kanskje min måte å elske på er annerledes. Kanskje måtte jeg lære å overleve før jeg kunne lære å forelske meg. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, er at denne tanken har vakt mye gammelt inni meg minner fra en liten jente som bare ville forsvinne ut av barndomshuset sitt.
Hva ville du ha gjort hvis du var meg?
Jeg ønsker råd fra dereKanskje svaret ikke handler om hva jeg burde gjøre, men heller om hva jeg kan tillate meg å akseptere. At et hjerte kan elske på mange slags vis; noen ganger stort og stormende, andre ganger stille og langsomt, som en elv som sildrer gjennom livene våre uten å rope så høyt. Kanskje min kjærlighet er vanskelig å sette ord på fordi jeg alltid har forvekslet trygghet med plikt, og ro med mangel på følelser. Kanskje den lille jenta, hun som drømte mest om å komme seg bort, nå må lære å se alt det hun faktisk har funnet.
Så i kveld, før jeg legger meg, skal jeg tørre noe nytt. Ikke å jage etter en følelse jeg tror alle andre har, men å se på mannen min han som har delt alle disse årene med meg og legge hånden min over hans. Minne meg selv på at kanskje, midt oppi alt, finnes det en kjærlighet som har vokst i det stille. Ingen ild, men kanskje glør nok til å varme oss gjennom enda en vinter sammen.
Og kanskje det er nok. Kanskje det alltid har vært nok.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
