41 år gammel er jeg nå, og huset jeg bor i, har vært i familien i generasjoner. Det var bestemor og bestefar sitt hjem, så ble det mammas da de gikk bort, og etter at også hun døde, gikk det over til mitt navn. Det har alltid vært stille, ryddig og trygt her. Jeg jobber hele dagen, kommer hjem alene, og har alltid funnet ro i egne rutiner. Aldri kunne jeg forestilt meg at denne balansen skulle forsvinne på grunn av en beslutning jeg tok «for å hjelpe».
For to år siden ringte en fjern kusine meg hun gråt og var fortvilet. Hun hadde gjort det slutt med samboeren, hadde en liten sønn og ingen steder å bo. Hun ba om hun kunne få bo hos meg «et par måneder», til ting hadde roet seg. Jeg sa ja. Hun er tross alt familie, og jeg trodde ikke det kom til å påvirke meg særlig. De første ukene gikk greit hun tok ett rom, hun bidro litt til fellesutgifter, var tidlig oppe og på jobb. Gutten hennes var hos en nabo på dagtid. Alt virket i orden.
Etter tre måneder sa hun opp jobben. Hun forsikret meg om at det bare var midlertidig, at hun skulle finne noe bedre. Plutselig var hun hjemme hver dag. Gutten ble hjemme, ikke lenger hos naboen. Huset forandret seg leker fløt utover gulvet, det ble mer støy, tilfeldige folk kom innom. Jeg kom sliten hjem, og fant fremmede i stua mi. Da jeg ba henne si ifra på forhånd, avfeide hun det og sa jeg overreagerte, «dette er tross alt hjemmet hennes også nå».
Hun sluttet etter hvert å betale for seg. Først var det ikke råd, så skulle hun «ta det igjen». Jeg endte opp med å betale alt strøm, mat, reparasjoner. En ettermiddag kom jeg hjem og så at hun hadde flyttet rundt på møblene fordi det «burde være koseligere». Hun spurte ikke eller advarte meg engang. Jeg sa fra at jeg ikke likte det, og ble møtt av indignasjon var jeg virkelig så kald, forstod jeg ikke hvordan familie bodde sammen?
Det toppet seg da hun begynte å ta med ekskjæresten hjem. Samme mann hun påsto hun flyktet fra. Han kom på kveldstid, overnattet, brukte badet, spiste mat alt uten å spørre. En dag traff jeg ham på vei ut av rommet mitt; han hadde visst hentet «en jakke». Uten å spørre meg. Da sa jeg at dette ikke kunne fortsette, at vi måtte ha grenser. Da begynte hun å gråte, skrek, og minnet meg på at jeg jo hadde tatt henne inn da hun ikke hadde noe.
For seks måneder siden prøvde jeg å si at hun måtte finne noe annet. Hun sa hun ikke hadde penger, sønnen trivdes på skolen i nærheten hvordan kunne jeg kaste henne ut? Jeg føler meg rett og slett fanget. Huset mitt føles ikke som mitt lenger. Jeg lister meg inn for ikke å vekke sønnen hennes, spiser på rommet mitt for å unngå konflikter jeg er mer ute av huset enn inne.
Fortsetter å bo her, men hjemmet føles fremmed. Hun oppfører seg som om hun eier det, jeg tar alle regninger, og blir stemplet som egoist så fort jeg ber om orden. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg trenger råd.
