Jeg er 40 år, og har vært nær giftermål to ganger. Ikke fordi jeg manglet kjærlighet, men fordi jeg, i begge tilfellene, forsto at det å gifte seg betød at noe av meg selv ville forsvinne, som om det ble sugd inn i en tåke.
Jeg er advokat innenfor internasjonal rett. Livet mitt utspiller seg i flyplasser, hotellrom, virtuelle møter, samtaler på stadig skiftende tidssoner. Jeg har brukt årevis på å oppnå denne rytmen. Jeg arbeider fjorten timer om dagen, studerer mens jeg venter på flygninger, og sover på benker mellom forsinkede avganger. Jeg måtte bygge alt selv, stein for stein jeg kommer ikke fra et velstående hjem.
Den første gangen jeg møtte noen jeg kunne fri til, var jeg 34. Han het Steinar, og var kirurg i Bergen, med hvit frakk, egen praksis og et systematisk, rutinepreget liv. I begynnelsen føltes det som svevende drøm: lange samtaler gjennom natten, spontane helgeturer til fjorder, planer om å sees hver måned i en ny by.
Etter åtte måneder inviterte han meg til en elegant restaurant, der han, under lysekronene, trakk ut en ring og spurte. Jeg sa ja, tårene trillet, omfavnet ham, ringte mamma den kvelden. Men etter hvert krøp virkeligheten inn, som disen på morgenene. Han snakket om “når du flytter hit”, “når du slutter å reise”, “når du finner noe litt roligere”. Han spurte aldri om jeg ønsket det. Det var en selvfølge, som om min livsstrøm måtte renne inn i hans kanal.
En kveld satt jeg i leiligheten hans, han studerte sykehusplanen, jeg så på kalenderen min med flyavganger til London, Stockholm, Dubai. Da skjønte jeg – om jeg giftet meg, ville jeg bli “doktorens kone”, ikke henne som hadde formet sitt eget univers. To måneder senere ga jeg tilbake ringen. Vi gråt begge. Det var smertefullt, men jeg angrer ikke.
Andre gangen var alt snudd. Jeg møtte Håvard da jeg var 37 bokstavelig talt på Gardermoen, mellom bagasje og annonseringer over høyttalerne. Han var pilot i SAS, stadig i bevegelse som meg. Det startet med en tilfeldig prat om en forsinket avgang, og senere spiste vi middag i Stavanger. Han var oppmerksom, morsom, og på farten, akkurat som jeg. Etter et år fridde han i et hotellrom, etter en lang flyvning. Jeg sa ja for første gang følte jeg at noen forsto rytmen min.
Men drømmen ble gradvis mer surrealistisk. Humørsvingninger, telefoner på lydløs, meldinger som forsvant, forklaringer om flygninger som ikke stemte med ruten hans. En kveld fikk jeg melding fra en kvinne med ukjent nummer. Hun skrev lite, men det var detaljer hun bare kunne vite hvis hun sto ham nær. Jeg hadde ingen bevis, ingen foto, bare et nett av små løgner, fravær, glidende svar.
En natt spurte jeg ham direkte. Han benektet alt, så meg rett i øynene og sa at jeg innbilte meg. Samme natt tok jeg avgjørelsen. Jeg avbrøt forlovelsen, uten drama eller rop. Jeg sa at jeg ikke kunne gifte meg med en jeg ikke lenger stolte på.
Nå er jeg 40. Jeg vet at det biologiske klokken ikke er på min side. Likevel lever jeg ikke i panikk. Jeg har karrieren min, rytmen min, hjemmet mitt, mine rolige kvelder, et liv bygget av egne valg. Jeg føler meg ikke tom. Jeg føler meg ikke uferdig.
Noen spør om jeg angrer på at jeg aldri giftet meg. Jeg svarer alltid det samme: Jeg ville angret om jeg hadde giftet meg med kompromisser, eller forræderi.
Jeg vet ikke hva som skjer fremover. Men jeg er rolig, en skygge av meg selv danser over fjorden, fri.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
