Jeg er 39 år gammel og for første gang i livet erkjenner jeg noe som er vanskelig å si høyt: Jeg angrer på at jeg ikke har barn. Ikke fordi jeg aldri ønsket å være mor, men fordi jeg alltid ventet på det rette tidspunktet og den rette mannen. Over femten år har jeg utviklet relasjoner med tanken om at dersom mannen ikke var den riktige, var det ikke riktig å få barn. Så lot jeg tiden gå.
Min første lange forhold begynte da jeg var 22. Det varte nesten fem år. Vi bodde sammen, snakket om ekteskap, familie og fremtiden. Men hver gang jeg tok opp temaet barn, endret han samtalen. Han sa han først ville ha stabilitet, reise, spare opp penger, leve litt. Jeg tilpasset meg. Overbeviste meg selv om at jeg hadde tid. Da forholdet tok slutt, sa jeg til meg selv at det var bedre å ikke få barn i et forhold som ikke fungerte.
Senere giftet jeg meg. Jeg var 29 og tenkte at nå var tiden inne. Men ekteskapet holdt mindre enn tre år. Jeg oppdaget utroskap, løgner og skjulte gjeld. Jeg forlot det uten barn, uten ansvar, og følte meg fri, men også tom på en måte jeg ikke kunne forklare. Igjen sa jeg til meg selv at det var riktig å ikke bli gravid med en som ikke fortjente det.
Som 33-åring hadde jeg enda et seriøst forhold. Han ønsket barn, men ikke forpliktelse. Han ville at jeg skulle tilpasse meg hans liv, hans timeplan, hans måte å være på. Da jeg snakket om å bygge en familie, sa han når forholdet er klart for det. Jeg gikk fra ham. Nok en gang ble jeg alene, overbevist om at jeg tok kloke valg.
Nå, ved 39, har jeg ingen barn. Jeg har heller ingen fast partner. Jeg har jobb, selvstendighet, mitt eget sted. Men det finnes kvelder hvor jeg kommer hjem til leiligheten min, legger vesken fra meg på sofaen og stillheten føles altfor tung. Jeg ser venninnene mine snakke om skole, lekser, vaksiner og tenåringsproblemer, og selv om jeg vet det ikke er lett, har de noe jeg ikke har: noen som kaller dem mamma.
Nå tenker jeg på noe jeg aldri tillot meg å vurdere før: Jeg kunne ha blitt alenemor. Jeg kunne sluttet å vente på den perfekte mannen, og valgt å bli mor likevel. Jeg kunne bygget familien min annerledes. Men jeg var så opptatt av å gjøre alt riktig, at jeg til slutt ikke gjorde noe.
Livets erfaringer har lært meg at det perfekte sjelden finnes. Kanskje er det viktigere å følge hjertet enn å vente på perfekte omstendigheter. Å våge gir ofte mer enn å være trygg. Tid for refleksjon og ærlighet har vist meg at livet kan fylles på flere måter, og at noen ganger er det bedre å våge enn å vente.
