Jeg er 26 år, og kona mi sier at jeg har et problem jeg ikke vil innrømme. Hun gjentar det hver gang jeg slutter i en jobb eller blir sagt opp. Hun mener det ikke er normalt at det lengste jeg har hatt en jobb er seks måneder, og hun har jo rett. Noen ganger varer jeg en måned, noen ganger bare femten dager, og av og til rekker jeg ikke engang å fullføre prøvetiden.
Jeg har jobbet med det meste vedlikehold, rengjøring, feiing av gater, vasking av toaletter, bæring av varer på lager. Jeg starter alltid med entusiasme, men etter noen dager føles det tungt både kroppen og hodet blir slitne.
Det er ikke bare utmattelsen. Skammen er der også. Jeg droppet ut av videregående etter bare første året. Jeg kom aldri tilbake til skolen. Hver gang jeg får utdelt en vest, en kost eller en bøtte, kjenner jeg at jeg ikke hører til der. Jeg ser på de andre kollegene de har slått seg til ro, gjør jobben uten å klage. Selv tenker jeg innerst inne at dette kan ikke være livet mitt. Så begynner jeg å komme for sent, jobbe halvveis, finne på unnskyldninger for å være borte. Til en dag jeg blir innkalt på kontoret og får beskjed om å ikke komme tilbake.
Kona mi skjønner ikke hvordan det føles. Hun har jobbet i en dagligvarebutikk i fire år. Tjener lite, men er trygg. Vet nøyaktig hva hun får i lønn hver måned noen få tusen kroner, men det er stabilt. Når jeg kommer hjem uten jobb igjen, møter hun meg med irritasjon og slit. Hun sier: «Problemet er ikke jobben, det er deg. Du holder ikke ut noe.» Jeg sier tilbake at disse jobbene er ikke for meg, at jeg er ment for noe større, at jeg ikke er født for å vaske toaletter hele livet.
Da blir hun enda mer frustrert. Hun maser på meg om å ta opp skolegangen, studere noe, få en yrkesutdanning. At ingen vil ansette meg til «noe annet» om jeg ikke har en gang vitnemål. Jeg lover henne at jeg skal gjøre det, men månedene går uten at jeg melder meg på. Det kommer alltid en ny unnskyldning jeg har ikke penger, ikke tid, jeg skal ordne det senere. Sannheten er at jeg er redd for å gå tilbake til skolen som voksen, sitte sammen med yngre, føle meg som den som henger etter.
Hjemme har det blitt en rutine. Vi krangler om det samme igjen og igjen. Hun sier jeg lever i drømmer, at jeg kan snakke vakkert men ikke gjør noe. Jeg hevder hun har slått seg til ro, valgt å overleve i stedet for å leve. Noen ganger roper vi til hverandre, andre ganger snakker vi ikke på flere dager. Jeg går ut for å søke jobb, med CV-en brettet i lomma, og kommer tilbake skuffet når de sier «vi kontakter deg».
Det verste er at jeg egentlig drømmer. Jeg drømmer om å drive noe eget, om ikke å være avhengig av noen, og ikke skamme meg over jobbuniformen min. Jeg drømmer om å stå opp tidlig for noe som er mitt, ikke for å ta imot ordre. Men drømmer betaler ikke husleie og mat. Det minner hun meg på hver dag.
Har jeg virkelig et problem jeg ikke vil innrømme, eller har jeg ikke bare rett til å drømme om noe større? Kanskje er det først når vi tør å møte våre egne svakheter at vi kan finne ut hva vi faktisk trenger for å leve, ikke bare overleve.
