Jeg var aldri egentlig glad i mannen min, jeg.
Aldri? Hvor lenge var dere sammen, da?
Tja, regn ut selv vi gifta oss i syttien.
Og det gikk bra uten kjærlighet?
To nesten fremmede kvinner satt på en benk ved en grav på Alfaset kirkegård i Oslo. De hadde stelt gravene til folk de kjente, og falt så i prat over riva og blomstervasene.
Mannen din? spurte damen i grå alpelue, og nikket mot bildet på steinen.
Ja, min mann. Det er et år siden Det føles fortsatt rart. Tomt, helt tomt. Jeg savner ham noe voldsomt, svarte hun og snufset litt, og trakk det svarte sjalet tettere.
Det ble stille, før den andre sukket:
Jeg var aldri noe glad i min mann, jeg.
Den første så overrasket på henne.
Og hvor lenge var dette, sa du?
Jo, som jeg sier vi giftet oss i syttien.
Men hvordan kan man være gift så lenge uten å elske mannen sin?
Jeg gjorde det sånn mest for trass, skjønner du. Jeg var forelsket i en kar, men han falt for venninna mi. Så jeg bestemte meg for å bli gift først, bare for å vise dem. Og så dukka Espen opp stakkaren, så snill og tafatt. Han gikk som en skygge etter meg, og jeg
Ja, og du?
Håh! Jeg holdt nesten på å stikke av fra mitt eget bryllup. Hele bygda festa, og jeg satt og grein. Tenkte at nå var ungdommen min over. Og så jeg på Espen huff, stakkars. Liten, tynn, begynnende måne og de ørene sto rett ut! Dressen satt som et telt. Og han smilte og så så lykkelig ut, glante på meg med de blå øynene sine Jeg tenkte mitt. Men det var jo selvforskyldt.
Og så da?
Ja, så begynte vi å bo hos foreldrene hans i Løten. De var snille som dagen var lang, og behandla meg som en dronning. Jeg var jo frodig, mørkt hår i flette, og slikt. Alle så jo at vi ikke var rette for hverandre.
Hver eneste morgen vaska svigermor støvlettene mine det var snø og slaps overalt. Og jeg gikk rundt og var frekk, kommanderte, heva stemmen Men egentlig var det mest fordi jeg syntes synd på meg selv. Ikke var jeg glad i ham Og trøblete ble det jo. Ingen liker ei sur svigerdatter.
Så sa Espen: «Skal vi flytte til Nord-Norge, tjene litt penger, og slippe foreldrene mine?» Jeg tenkte det hørtes greit ut bare komme seg av gårde! Hode på vidvanke, som det var.
Den tida pressa de alle unge ut på anlegg, Finnmark, Ofotenbanen! Hadde ikke greid det aleine, men Espen fiksa plass, vi ble med, først til Trondheim, derfra opp til Narvik.
De lasta oss i forskjellige vogner kvinner for seg, mennene for seg. Espen hadde jo matpakka mi jeg ga bort alt moren hans hadde smurt til jentene i vogna. Han hadde ingenting å spise, men jeg ofra ham ikke en tanke, var for opptatt med å latter og skravl sammen med venninnene. På en stasjon kom han løpende og spurte om jeg hadde mat igjen jeg skyldte på at alt var borte, han smilte og sa: «Det går bra, vi har masse i vogna! Jeg er stappmett allerede.»
Så sprang han avgårde. Jeg tenkte mitt han var ikke typen til å tigge mat av fremmede. Han trøsta bare meg, han.
Vel oppe, fikk vi bo på brakke trettifem damer på ett rom! Mennene et annet sted. Midlertidig, sa de. Jeg syntes det var helt greit slapp å være sammen med ham. Kvinnene kjekla og plaga meg: «Du må jo dra hjem til mannen din, han står jo utenfor og fryser.» Men jeg gjorde meg utilnærmelig. Tenkte jeg ville skille meg. Var ikke glad i ham, ikke fikk vi barn, og kjærligheten var ikke blitt større av å bo sammen. Noen netter lå jeg der med ham, mest av ren medlidenhet.
Så plutselig dukka Joakim opp mørk og kjekk, bølgete hår. Jeg falt pladask. Sjelden har jeg vært så betatt! Vi jobbet hardt, men livet var moro; pølse og appelsiner og tysk øl, som vi aldri hadde sett hjemme. Det var konserter og dans. Ingen kjedet seg.
Så ble jeg sammen med Joakim. Espen kom og tryglet, men jeg var forblindet av forelskelsen. «Jeg vil skilles!» sa jeg. Nå fikk vi til og med eget rom i brakken. Men det hjalp ikke jeg ville ikke mere.
Espen var alltid i nærheten, hang etter oss som en hund. Men jeg brydde meg ikke. Alt jeg tenkte på var Joakim.
Den andre kvinnen i svart tørkle fulgte andektig med.
Hvordan orka han å finne seg i det?
Han gjorde det. Fordi han var glad i meg. Men Joakim fant seg etter hvert ei ny, Katja fra regnskap, og slengte meg på dør. Da jeg fortalte at jeg kanskje var gravid, så skylte han på meg foran alle sa jeg hadde trengt meg på ham, Espen var for veik
Espen fikk høre det det er alltid noen som sladre. Den kjærligheten han hadde til meg måtte ha sugt ut alt vett, for han gikk løs på Joakim en skikkelig slåsskamp, bak et lagerhus i vintermørket. Espen havna på sykehus. Jeg storma dit, forbanna ham hele veien «hvordan våger du å risikere livet for en som meg?!» Sa ikke Sindre (sjåføren) et pip, han så bare strengt på meg.
Da jeg så Espen i sykehussenga, med svære blåmerker og beinet gipset, fikk jeg vondt av ham. «Hvorfor, Espen?»
«Det var for deg!» svarte han.
Jeg syntes mest synd på meg selv, jeg. Gravid, skulle sendes hjem til bygda, der alle visste at det ikke var Espens barn. Skam. Jeg var ikke engang sikker på hvem faren var; hadde jo vært med Espen også.
Jeg besøkte ham på sykehuset, men det var mest plikt, ikke følelser.
Så da han kunne bruke krykker, sto vi sammen og så ut vinduet, og han snudde seg mot meg: «Vi drar herfra, du og jeg barnet er mitt, og ingen andres.»
Jeg burde ha takka, men sa bare: «Hvorfor deg?»
«Fordi jeg elsker deg,» svarte han stille.
Jeg rykka bare på skuldrene og gikk. Han så etter meg, håpet jeg ville ombestemme meg. Jeg ville ikke hjem til bygda, bare et nytt sted og lettere å være to med et barn.
Så flytta vi til Steinkjer. Espen var tyst og snill, men de la merke til ham på jobben, han hadde maskiningeniør-utdanning og ble bas. Kom alltid hjem med noe godt spekepølse, frukt, sjokolade. Stolt fortalte han: «Kona mi er gravid!» Jeg så bort.
På fødeavdeling skjønte jeg det var Joakims gutt, mørkt hår. Men Espen ga seg ikke til kjenne, tørka en tåre da han fikk bære ham første gang.
Lille Max var tung, vanskelig helt fra starten. Ingen tvil om at han var født i synd. Syk, skreik, og Espen var utslitt. Men aldri sa han et vondt ord.
Et år senere fikk vi ei jente, Maren, oppkalt etter Espens mor. Da skjønte jeg at jeg hadde vært slem mot svigermor altfor lenge; faren til Espen var død, så da ville jeg gjøre henne glad.
Til Espen følte jeg ingenting. Ingen kjærlighet, ingen hat. Når ungene er små og det er travelt, er ikke kjærlighet så viktig det er bare hva man rekker å gjøre ferdig.
Espen vaska klær, lagde mat, støvsugde, og sa alltid det samme: «Vann er kaldt hvis du blir syk, hva skal jeg gjøre da?» Jeg måtte til slutt rive vaskefatet ut av hendene hans, mens jeg skjelte ham ut for å oppføre seg for feminint.
Dette grenseløse hensynet hans irriterte meg etter hvert bare mer.
Max, sønnen min, ble en urokråke stod i politiets barneprotokoll allerede som trettenåring. Jeg traff en politibetjent, Eivind fra Manglerud, og vi fant tonen godt. Max kom overens med ham, men ikke med faren Espen var ikke mannen for å sette grenser.
Espen ble sendt på kurs til Oslo. Vi hadde fått topp leilighet i Trondheim, og så dro han avgårde med tungt hjerte. «Om du sier jeg skal bli, så gjør jeg det,» sa han, men jeg ba ham reise.
Politibetjent Eivind ville ha meg fra Espen. «Du liker ham jo ikke engang!» sa han. Men jeg…
Hun stoppet, børstet løv fra bordet.
Og du? Hva gjorde du? Nå var de på fornavn.
Jeg tenkte meg grønn. Max var umulig, jeg var fortapt, og brevet fra Espen detter stadig ut av skuffen. Han skrev at han skjønte at han hadde ødelagt livet mitt, at jeg aldri elsket ham og bare tålte ham. Han ville sende halve lønna om jeg sa han ikke var ønsket, ønske meg lykke men alt annet skulle jeg få. Ikke en bebreidelse. Han tok hele smerten selv.
Bjørkeløvet fløy rundt, sola skinte på kirkegården. Damen i svart tørka tårene med enden av sjalet.
Hvorfor gråter du? spurte Laila.
Vet ikke Bare sånn livet blir. Det gjør vondt. Men dro du, da? Ble det deg og politibetjenten?
Jeg sov omtrent ikke på flere netter. Max var fortsatt trøbbelbarn. Og så hadde jeg hun på jobben, Kari, hun sa: «Du er dust, Laila! En mann som din, burde du bære på gullstol!»
En morgen stod jeg opp og det hadde roet seg. Hva holder jeg egentlig på med? Den mannen har jo tålt alt for meg.
Jeg husker alt han gjorde for meg. Som da jeg ble operert, og det gikk galt. Jeg trodde alt var over, legene var alvorlige. Da satt Espen hos meg hele tida, pleide meg, henta medisiner og bekymra seg. Hadde ikke han vært der
Eller da vi fikk feil pakke fra Coopen i snøstorm, og han slepte den gjennom vinterkulda til rett mottaker, kom hjem med frostskader.
Da skjønte jeg at jeg trengte ingen andre enn ham.
Skulle jeg skrive brev? Hvordan kunne jeg forklare alt jeg hadde vist hvor lite jeg egentlig hadde satt pris på ham? Hvordan skriver man slikt?
Jeg skjønte snart han hadde bestemt seg for å la meg være. Han trodde jeg hadde valgt en annen.
Høsten kom slik som nå. Jeg ordna med barna, fikk fri på jobben, satte meg på nattoget til Oslo.
Toget gikk så sakte, jeg satt der bare og gledet meg til å se ham. Så for meg smilet hans, de snille øynene, til og med månen, ørene, magen alt sammen hadde blitt vakkert for meg.
De sa på hybelen hans at han var på kurs, pekte ut veien. Jeg vente og vente. Til slutt så jeg ham der kom han, stiv i frakken, stresskoffert under armen, så voksen. Jeg turte ikke rope. Han passerte meg, la ikke merke til meg. Jeg så etter ham, så snudde jeg meg og ropte forsiktig.
Han snudde seg, skjønte ikke hva han så. Vi ble bare stående og se på hverandre, med løvet som regna rundt oss.
Kolleger hans så forbausa bort: «Herre min hatt ektepar som har vært sammen hele livet møtes som tenåringer!»
Den andre dama tørket nesen igjen.
Så dere ble gamle sammen, da?
Gamle? Hun gjorde et kast med sjalet mot grava. Nei, det er Max som ligger her. Sønnen vår. Han døde tidlig, rakk ikke engang å bli førti. Han havna utenfor, satt til og med i fengsel. Mange sorger.
Men mannen din lever? spurte damen med et lysetrek.
Lever, hun korset seg takk og lov! Han kjørte meg hit for å stelle graven, og så dro han for å hjelpe dattera vår. Hun så seg om. Der er han jo. Nå har vi skravla lenge, han vil vel hjem.
En rund, blid mann i svart jakke kom ruslende mot dem, med en litt slitt skinnlue. Han smilte vennlig.
Ble du sliten, Espen? Løpt deg lei på kirkegården? spurte hun, og børstet vekk en fikenbit fra skulderen hans.
Han bar selv utstyret, men hun tok det tyngste av ham alltid bekymret for ryggen hans. Så ruslet de arm i arm ned grusgangen, mellom gravstøtter og høstløv.
Før de skulle forsvinne rundt hjørnet, vinket damen i grå alpelue. Espen vinket også.
Den andre satt igjen, så på gravsteinen med bildet av sin mann, og tenkte at lykke ikke bor noe sted alene lykke finnes bare når vi slipper den inn i hjertet.
Og dette ene er nok: å elske, og å bli elsket.
Jeg elsket aldri mannen min – en livshistorie om ekteskap uten kjærlighet, tapte valg, oppturer, nedturer og veien mot ekte nærhet gjennom et langt, norsk samliv
