«Jeg går til den unge», erklærte bestefar på 65 år mens han pakket kofferten en time senere kom han gråtende tilbake.
Jeg går til den unge! ropte Einar Hansen med en stor stemme mens han forsøkte å stappe det rutete pleddet et pledd som tydeligvis mislikte tanken på å flytte ned i kofferten.
Han sa det som om han proklamerte en reise til månen eller oppdagelsen av et nytt kontinent. Høyt, dramatisk, med et tonefall som skulle trykke på alle verdens uroknapper.
Men ingen eksplosjon, ingen storm. Ikke et sukk.
Hans kone, Signe Hansen, sto ved strykebrettet og strøk Einars stive skjorte, som om ingenting hadde skjedd. Dampen fra strykejernet freste, en søt kontrast til spenningen i rommet.
Jeg hører deg, Einar, svarte hun rolig, uten å løfte blikket. Har du lagt med ullundertøyet? Det er november ute, og den unge kommer ikke til å massere nyrene dine.
Einar stivnet til, hånden med den tykke ullsokken ble hengende i luften. Han hadde vært forberedt på alt knuste tallerkener, hjertesorg, tårer, eller at hun skulle ringe barna deres.
Men ikke dette, denne hverdagslige omtanken for undertøyet hans.
Hva har det med underbuksa å gjøre, Signe?! ropte han indignert, ansiktet varmet opp i forlegen rødme. Jeg snakker om kjærlighet, nytt lys i livet, om renessanse!
Med et siste trøkk, fikk han endelig presset pleddet nedi og kastet seg over kofferten for å få den igjen. Glidelåsen skrek i protest, akkurat som Einars egne ledd om morgenen, men den lukket seg.
Og du snakker om ullundertøy! Alt med deg er så jordnært, så kjedelig! Han trakk pusten, lett rystet. Der ute er eventyret! Liv! Nye krefter!
Har dette eventyret et navn da? Signe hang skjorta varsomt opp, og rakte den til mannen sin. Eller er hun bare «Snuppa» i kontaktlisten?
Hun heter Ingrid! Einar rettet ryggen, stolt, og tok skjorta. Hun er ikke bare en kvinne, hun er min muse!
Signe smilte, hun visste at den eneste poesien Einar hadde sansen for, var de gamle fest-tostene han dro frem på bursdager.
Ingrid, ja. Fint navn. Hvor gammel er din unge muse?
Tjueto! ropte bestefar, og så på konen med opprør i blikket.
Signe la bort strykejernet og så lenge på ham, på samme måte som man ser på et gammelt, kjært skap hvor døra plutselig har falt av.
Einar, sa hun mykt, men med stål i stemmen. Du er femogseksti. Du får kink i ryggen av å sitte på do. Leveren din tåler ikke kaffe en gang, og du har fast diett.
Hun sukket og la til:
Hva skal du gjøre med en tjuetoåring? Lese dikt?
Det angår ikke deg! svarte han, og grep kofferten. Vi skal reise! Gå under månen! Nyte livet! Jeg er fortsatt sprek!
Han løftet kofferten i et rykk, men den var forrædersk tung. Ryggen protesterte, men Einar samlet seg, lot seg ikke merke med smerten.
Ikke glem blodtrykktablettene, Don Juan, sa Signe, uten å snu seg fra strykebrettet. De ligger øverst i kommoden. Pluss salven til leddene dine.
Jeg trenger ikke piller! løy han, mens hjertet dunket ubehagelig i brystet. Med henne føler jeg meg som en ung mann! Signe jeg lar deg få leiligheten jeg er ikke utakknemlig.
Takk, Einar, svarte hun tørt. Legg nøklene på skoskapet. Ta med søpla på vei ut, når du først går.
Det traff ham som et slag i magen. Ingen drama, ingen tårer. Bare: «Ta med søppelet.»
Med hevet hode løftet han posen ved døra og steg ut i oppgangen. Døra etterlot et stille klikk bak ham.
Einar sto alene i oppgangen. Det luktet katt og stekt fisk fra naboen. Kofferten skar i hånden, ryggen verket, telefonen dirret i lomma.
Det måtte være Ingrid. Sittende på vent, ventende på sin ridder.
Heisen kom motstrebende. Mens han ventet, tok han opp mobilen. Hjertet banket håpefullt. En melding i Messenger: «Skatten, kommer du snart? Jeg har reservert bord til oss. Forresten, jeg har en liten utfordring»
Han leste nøye: «Mamma trenger 5000 kroner til medisiner, men kortet mitt er sperret. Kan du vippse? Får det tilbake i kveld, lover!»
Rynkene i pannen hans ble dypere. Fem tusen kroner. Forrige uke var det tre tusen til drosje. Før det, to tusen til bredbånd. Og ti tusen for noen «inspirasjonskurs».
Heisen kom. Einar dro kofferten inn, trykket på knappen til første. I speilet så han en gammel, forfjamsket mann med rødt ansikt og tårevåte øyne.
«Jeg går til den unge», sa han stille til seg selv men ordene lå døde i munnen.
Ute piska regnet og vinden slet bort de siste bladene fra trærne. Einar dro kofferten mot bussholdeplassen; Ingrid bodde i de nye blokkene på andre siden av byen.
Han sank ned på den våte benken under taket, grøvlet i lomma etter mobilen for å vippse penger. Fingrene var kalde og klønete. Nettbanken viste saldo: 4800 kroner. Pensjonen kom først om en uke.
Pokker, mumlet han.
Han tastet inn: «Ingrid, kjære. Jeg har lite på konto nå. Kommer med kontantene, har et lite lager hjemme.»
Svaret kom øyeblikkelig: en emoji som rullet med øynene. Og så: «Einar, du er som en unge! Lån av noen! Mamma er syk! Elsker du meg, så fikser du det!»
«Einar». Ikke Einar Hansen, ikke elskling. Bare Einar, som nabokatta.
Det stakk av noe ubehagelig i brystet hans. Ikke kjærlighet men klissete mistanker.
Han innså plutselig at han aldri hadde snakket med Ingrid på videosamtale. Hun hadde alltid en «ødelagt mobil» eller «dårlig nett». Men profilbildene de var glitrende, modellaktige.
Han bestemte seg. Nå skulle han ringe, høre stemmen. Ringte lange signaler, så ble det brutt.
En melding: «Jeg kan ikke snakke, jeg gråter!»
Einar satt på benken, klamret kofferten. Bilene raste forbi, dynket ham i skittent regn.
Kulden krøp inn til beinet, til tross for ordentlig skjorte og høstjakke. Ryggen gjorde vondt, viljen forsvant.
Ingrid, sa han lavt. Navnet smakte plastikk.
Telefonen vibrerte igjen: «Så? Har du betalt? Hvis ikke ikke kom. Jeg trenger en mann som ordner ting!»
Han stirret på skjermen, bokstavene danset.
Han husket Signe. Hvordan hun dagen før hadde smurt ryggen hans uten å si ett ord da smerten grep til. Hvor hun laget dampede kjøttkaker han hatet dem, men hun visste best for leveren. Og hun visste alltid hvor sokkene hans var, bedre enn ham selv.
«Jeg trenger en mann»
Han så for seg å sitte på Ingrids fremmede sofa, i den fremmede lukten, med fremmede rutiner. Alltid måtte prestere, alltid betale. Betale for å være nær ungdommen.
Plutselig så han for seg at ryggen skulle slå seg vrang der, hos Ingrid. Kom hun til å hente salven? Eller kom hun til å rynke på nesa og gå sin vei?
Einar Hansen reiste seg sakte, knærne knaket så det hørtes. En buss nærmet seg, kursen mot de nye blokkene, men han sto urørlig.
Bussen forsvant, og med den forsvant også Ingrids eventyr. Han sto litt, alene, og snudde. Løftet kofferten, gikk tilbake. Hjemover.
Hjemturen var endeløs. Heisen var såklart ute av drift klassisk. Han dro kofferten opp trappene til tredje, stoppet på hver avsats, tørket svetten.
Utenfor døren sank han sammen, løftet trykkende på ringeklokka. Stillhet. Hva om hun var gått? Fornærmet? Kanskje ny lås?
Han hadde lagt nøklene igjen som en tulling på skoskapet! Han ringte igjen, lenge og ivrig.
Signe! ropte han hest. Signe, åpne!
Et knepp, døra gikk opp. Der sto Signe Hansen, rolig som alltid, i morgenkåpe.
Einar sto foran henne våt, svart i ansiktet av veisprut, capsen i hånda. Tårene trillet nedover kinnene hans.
Ekte, bitre tårer over seg selv, dumheten. Over aldring, som ikke kom med visdom, bare dumdrømmer.
Jeg begynte han, stemmen brast. Jeg, Signe Det regna ute tenkte litt
Han klarte ikke si sannheten. Orket ikke innrømme at Ingrid viste seg som en tom, masende pengejeger. For ydmykende.
Signe så på ham, på kofferten, og sukket tungt.
Fikk du tatt med søpla? spurte hun.
Han så forvirret ned i den frie hånda. Nei. Søppelposen hadde han glemt på benken.
Glemte den hvisket han, skamfull.
Signe ristet på hodet, flyttet seg til side, slapp ham inn.
Kom inn, Romeo. Teen blir kald. Og vask hendene, du er helt svart.
Han dro kofferten inn i gangen. Lukten av nyvasket tøy og salve fylte nesen. Det var den beste lukta i verden.
Han slet av seg skoene, gikk til badet. Ansiktet i speilet tilhørte en gammel og sliten mann. Han skyllet det i iskaldt vann, vasket bort tårer og ydmykelse.
Da han kom inn på kjøkkenet, helte Signe opp te i det store, favorittkruset hans. På bordet sto kjøttkaker, fortsatt varme.
Signe, sa han stille, satte seg. Unnskyld meg. For en tosk jeg har vært. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.
Spis før det blir kaldt, svarte hun, uten å snu seg.
Jeg mener det. Hva skulle jeg med en Ingrid? En muse? Jeg vet jo ikke engang hvor forsikringen ligger uten deg.
I dokumentmappa i øverste skuff, svarte hun automatisk mens hun satte seg. Einar, vær så snill, ikke begynn dette teateret igjen. Du har kommet hjem, la oss være ferdige med det.
Han tygde på ei kjøttkake, og den smakte bedre enn noen delikatesse.
Og hun Ingrid, husker du røykte! Skjønner du? Bannskap, hele tida!
Signe så på ham over brillene, glimt i øynene.
Uff da, sa hun alvorlig. Og så du som er så sart.
Selvsagt! Jeg sa: «Unnskyld frue, slik språk kler deg ikke.» Men
Han gestikulerte mot luften.
Jeg skjønte jeg tok feil. Tomhet, Signe. Helt svart.
Godt du forsto det på bussholdeplassen og ikke på folkeregisteret.
Signe reiste seg, tok fram en tube salve, la den foran ham.
Ryggen din har vel fått kjørt seg? Mens du dro kofferten?
Einar rødmet.
Litt.
Ta av skjorta. Jeg smører deg.
Han vred seg, stønnet, men lot Signe sine varme, trygge hender gjøre jobben.
Det sved, men det var en god smerte medisin.
Signe, mumlet han.
Hva?
Du visste jeg ville komme hjem, ikke sant?
Selvfølgelig visste jeg det.
Hvorfor?
Hun klappet ham på skulderen ferdig med smøringen.
Fordi du ikke hadde pakket ned verken underbukser, sokker eller medisiner. Alt du fikk med var pleddet og min gamle kåpe, den jeg har mast om at du skal ta til rens.
Einar stivnet. Sakte snudde han mot henne.
Kåpa?
Jepp. Så du rullet den inn der i dag morges. Skulle tro du trodde jeg ikke la merke til det, du som er blind uten brillene.
En lang pause. Einar tygde på tanken: han skulle starte på nytt liv med konas kåpe og et pledd.
Brått begynte han å le. Først lavt, så høyere. Leen ble til hoste, så latter igjen.
Signe så på ham, og selv smilte hun i smug.
Du er ikke helt frisk, Einar, sa hun vennlig. Men spis opp nå. I morgen skal vi ut på hytta; jeg trenger hjelp til å bære syltetøyglassene ned i kjelleren. Litt trim og frisk luft trenger du jo.
Vi drar, Signe. Jeg lover, gliste Einar, og tørket smilende tårer bort.
Telefonen dirret igjen. Einar så for siste gang på skjermen. «Ingrid: Hvor ER DU?? Mamma dør!! Gi i hvert fall tusen kroner!!»
Han trykket bestemt på «Blokker», og slettet chatten. La mobilen skjermet ned på bordet.
Signe, kan vi droppe glassene for en gangs skyld? Kan vi grille i stedet? Jeg kan marinere kjøttet. Akkurat slik du liker, med løk.
Signe hevet forbauset øyenbrynene. Einar hadde ikke nærmet seg grillen på ti år.
Grillmat? spurte hun. Og leveren din da?
Til helsike med leveren, svarte han, man lever bare én gang.
Han tok hånden hennes ru, men stø, og kysset den keitete.
Takk for at du slapp meg inn, Signe.
Hun trakk hånden til seg, men ikke raskt faktisk ganske forsiktig.
Spis nå, Don Juan. Mat blir kald.
Ute trommet regnet mot vinduet, vinden røsket i trekronene. Men på kjøkkenet var det varmt og rart trygt. Skjorta hang på stolen, det luktet salve og nytrukket te.
Den duften var bedre enn noen parfyme.
Einar så på konen og tenkte at 22 år er vel og bra.
Men hvem ellers vet at han kan finne på å pakke kåpa hennes feil, men likevel slipper ham alltid inn?
Signe, kalte han.
Ja, nå da?
Den kåpa bør nok på rens, uansett. Jeg tar den i morgen.
Det er fint. Men husk å tømme kofferten først. Og ta ut pleddet. Føttene mine fryser.
Einar nikket, skar et stort stykke av den dampede kjøttkaka.
Livet gikk videre, og pokker heller, det var ikke så verst.
