Jeg elsker deg ikke lenger, Synnøve, erklærte Leif bestemt. Jeg har tenkt lenge, veid alt «for» og «mot», og jeg har innsett at jeg ikke elsker deg.
Leif snakket med Synnøve på kjøkkenet, sittende ved bordet. Synnøve sto ved vinduet og så ut.
Jeg har visst det lenge, Leif, sa Synnøve og sukket tungt.
Lenge? overrasket Leif. Virkelig?
Overrasker deg det? Synnøve åpnet vinduet, trakk inn den friske fjelllufta, smilte og lukket igjen.
Nei, men Jeg trodde du ikke visste, lo Leif bittert. Da blir det enklere, Synnøve. Vi må skilles.
Er du sikker på at du virkelig vil det? spurte Synnøve. Tror du dette er riktig? Vi har vært mann og kone i mange år, og vi har et barn.
Jeg vil betale barnebidrag og alt det der, sa Leif. Jeg vil også hjelpe dere økonomisk, så du kan stole på meg. Jeg trenger ingenting fra deg, Synnøve.
Hva mener du, «jeg trenger ingenting fra deg»? forsto ikke Synnøve.
Jeg mener at jeg ikke vil kreve leiligheten eller dele formuen, sa Leif og så på det tomme bordet.
Du mener den leiligheten og hytta i Bærum som jeg kjøpte før vi ble gift? spurte Synnøve. Skal du ikke dele dem?
Ja, Synnøve, ja, svarte Leif, fordi jeg er høyere enn det. Om jeg hadde vært en mindre edel mann, med en mindre ren sjel, hadde jeg renset dere tomme, Synnøve.
Tomme? spurte Synnøve.
Tomme, Synnøve, tomme, gjentok Leif. Jeg ville ha latt deg og datteren stå uten en krone. Men jeg gjør ikke det. Jeg gir dere alt. Ta det. Jeg vil ha ingenting. Sånn er jeg. En krystallklar sjel.
Takk, Leif, sa Synnøve. Du er en ekte mann. Ikke som noen andre.
Andre? forsto ikke Leif, så opp på kjøleskapet.
De som ikke har en så ren sjel som deg, forklarte Synnøve.
Åh, dem, skjønte Leif hvem hun mente, og så på vasken full av urensket oppvask. Ja, mange menn er som det, de gjør dette æren vår til skam. Du vil ikke tro det, men sånn blir det av og til! Hvor mange får det til?
Synnøve humret mens hun fortsatt stod ved vinduet og så på regnet som nettopp hadde begynt å falle.
«Jeg elsker når regnet trommer, og det er stille, varmt og rolig hjemme», tenkte hun.
Regnet bærer alle ned, Leif. Mennesker de er forskjellige, sa Synnøve.
Å ja, Synnøve, de er virkelig ulike, jublet Leif, fortsatt med blikket festet på bordet. Jeg skal fortelle deg en historie. På kontoret mitt jobber en fyr. Jeg kan fortelle deg, Synnøve, han er en av de rare typene. Forestill deg, når han dro fra kona
En annen gang, Leif, fortell, avbrøt Synnøve. Jeg har ikke tid nå. Har du mer å si om oss? Eller er du ferdig?
Ja, ja, selvfølgelig, svarte Leif. Om oss. Ikke helt ferdig. Jeg har noe viktig.
Jeg lytter, Synnøve fortsatte å stirre ut.
Synnøve, sa Leif mens han lente seg over bordet. Jeg går. Jeg gir deg og datteren alt, men jeg har ett lite ønske.
Et ønske?
Kan du gi meg fem hundre tusen kroner? ba Leif. Jeg betaler tilbake. Ærlig ord.
Fem hundre tusen? overrasket Synnøve. Er du sikker på at det er nok?
Jeg er sikker, lille Synnøve, insisterte Leif. Jeg har regnet det hele.
Du har regnet? lo Synnøve. Sånn er du.
Du ler, men du tar feil. Det er ikke så mye for de åtte årene vi har vært gift. Jeg har ingen krav på deg.
Nei, sa Synnøve. Jeg godtar ikke. Det er for mye. Jeg vil ikke gi deg fem hundre tusen.
Hvordan kan du ikke gi? undret Leif. Fem hundre tusen?
Jeg gir deg ingen, svarte Synnøve.
Hun gikk bort fra vinduet og satte seg ved bordet.
«Slik går det», tenkte Leif. «Ingen gir. Hva skal jeg gjøre nå?»
Hva med tre hundre tusen? spurte Leif.
Ikke en krone, svarte Synnøve.
Hvordan er det mulig? undret Leif. Så enkelt å si nei?
Så enkelt, bekreftet Synnøve.
Jeg trodde det var en mindre sum Men hvis du insisterer Hva med femti tusen?
Du sliter meg opp, Leif, sa Synnøve.
Vel, sa Leif etter en kort pause. Hvis du stiller spørsmålet så, vil jeg kjempe for mine rettigheter et annet sted.
Gjør som du vil, sa Synnøve. Rettigheter liker man best når man kjemper for dem. Spesielt andre steder.
Skal du gå til retten, eller skal jeg? spurte Leif strengt.
Hvilken rett, Leif? Kom deg inn i deg selv, svarte Synnøve. Vi er allerede skilt i hjertet.
Skilt? ropte Leif. Hvorfor vet jeg ingenting?
Leif, du flyttet ut for tre år siden, og du har bare ringt tre ganger siden. Første gang sa du at jeg skulle slappe av. Andre gang… Nå ringer du for tredje gang, bare for å si at du ikke elsker meg og vil ha fem hundre tusen.
Jeg trengte tid til å tenke, Synnøve, forklarte Leif. Jeg prøvde å redde familien. Men hvordan kunne du bli skilt uten meg? Jeg forstår ikke.
De sendte deg innkalling til tingretten i Oslo, men du møtte ikke opp, sa Synnøve. Jeg har fått dommen.
Jeg gikk med vilje glipp av rettsmøtene, innrømte Leif. Jeg trodde at hvis jeg ikke kom, så ville de ikke kunne skille oss. Så ble vi skilt?
Ja, skilt, Leif.
Hvordan er det mulig? sukket Leif. Å frata en mann sin kone og barn uten at han er tilstede!
Du valgte selv å være borte, Leif. Hvem kan du klandre? svarte Synnøve. Kanskje bare deg selv.
Jeg har aldri likt slike rettslige dramaer, Synnøve, sa Leif. Alle de kranglene, stridene Ikke foran andre. Nei, Synnøve. Nei, nei og enda en gang nei.
Så forsto hun det, og skilt oss.
Hvem er hun?
Hvem da, Leif? Du er som et barn, svarte Synnøve. Dommeren, selvfølgelig.
Ah, ja, dommeren, skjønte Leif hvem hun mente.
Har du innsett at vi ikke lenger er ektefeller?
Jeg har innsett, pustet Leif tungt. Så alt er over.
Alt.
Så alt, ja. sa Leif. Det er fortid nå. Men hva med selve rettsaken?
Hva med den?
Alt gikk bra, sa du?
Bra, sa du?
Ja, alt var i orden. Ingen utenforstående, bare våre egne.
Egne er bra. Jeg tåler ikke at andre får se våre problemer. Så lenge det er våre egne, er det greit. Hvordan var dommeren? Streng?
Hun var rolig, ikke sint, svarte Synnøve. Hun tenkte ofte på deg.
Tenker på meg?
Ja.
Hva sa hun?
Hun spurte bare om han kunne klare seg uten ham. Så hun sa at det var mulig uten ham.
Hvorfor så mye penger, Leif?
Jeg vil pusse opp leiligheten vår, forklarte Leif. Jeg trodde vi og Nanna var klare, at vi elsket hverandre. Har jeg ikke fortalt deg om Nanna?
Nei.
Vi møttes for tre år siden, fortsatte Leif. Jeg ringte deg og sa at alt var bra. Men jeg nevnte aldri Nanna.
Nanna? spurte Synnøve. Har du to døtre nå?
To? ristet Leif på hodet. Ja, en er fra Nanna. Leiligheten er gammel, så mye må byttes: ledninger, oppvarming. Det er tre rom og kjøkken, akkurat som de gamle BAREMleilighetene fra 70tallet.
Jeg vet det, svarte Synnøve.
Nanna foreslo at du skulle be henne om penger til oppussingen. Ellers tar vi mer fra deg.
Skriker hun?
Nei, hun er en god kvinne. Men vi har virkelig dårlig økonomi nå.
Ikke hast med oppussingen, Leif, advarte Synnøve.
Hvorfor ikke, lille Synnøve?
Fordi leiligheten på Engelsgata i Oslo ble kjøpt i ekteskapet. Halvdelen er min, så fastsatte retten.
Du tør ikke, Synnøve, svarte Leif. Etter at jeg sa at jeg gir alt til deg og barnet Du kan ikke gjøre sånn.
Jeg kan kjøpe din andel, eller selge min, eller gi deg en ettromsleilighet i en fem-etasjebygg ved Torggata, foreslo Synnøve. Velg.
Og det er alt? ropte Leif. Det er alt dere kan tilby? Vi har et barn. Tenker du på ham?
Hvis du fortsetter å mase, selger jeg min andel til den første som kommer, truet Synnøve. Du ender opp i en hybel sammen med Nanna og barnet.
Leif så på den skitne oppvasken i vasken, den rustne kjøleskapet, taket med sprekker, det skitne gulvet, de gamle vinduene fra sovjettiden. Han husket den ødelagte TVen, det som skjedde på badet og i toalettet, og tårene truet.
Jeg er enig, hvisket Leif.
