Jeg elsker deg ikke lenger, Synnøve, sa jeg bestemt. Jeg har tenkt lenge, veid alt for og imot, og jeg har innsett at jeg bare ikke elsker deg.
Jeg snakket med Synnøve på kjøkkenet, sittende ved bordet. Synnøve stod ved vinduet og så ut.
Jeg har visst dette en stund, Lars, svarte hun med et trist sukk.
En stund? overrasket jeg meg. Virkelig?
Overrasker det deg? hun åpnet vinduet, trakk inn den friske luften, smilte og lukket det igjen.
Nei, men jeg trodde du ikke visste det, jeg lo bittert. Da blir det enkelt, Synnøve. Vi må skilles.
Er du sikker på at du vil dette? spurte hun. Tror du dette er rett? Vi har vært ektefeller i mange år, og vi har et barn.
Jeg skal betale barnebidrag og alt det der, sa jeg. Jeg vil også hjelpe dere økonomisk. Du kan stole på det. Jeg trenger ingenting fra deg, Synnøve.
Hva mener du, Lars? Du trenger ingenting fra meg? spurte hun forvirret.
Jeg mener at jeg ikke vil kreve leiligheten eller dele formuen, svarte jeg og så på det tomme bordet.
Snakker du om leiligheten og hytta i Asker som du kjøpte før vi ble gift? spurte Synnøve. Skal du ikke dele dem?
Jo, Synnøve, jo, svarte jeg. Jeg er over det. Hvis jeg hadde vært en mindre ærlig mann, med et mindre rent hjerte, hadde jeg renset dere tomme, Synnøve.
Tomme? spurte hun.
Tomme, Synnøve, tomme, gjentok jeg. Jeg ville ha latt deg og datteren stå uten noe. Men jeg gjør ikke det. Jeg gir dere alt. Ta det. Jeg trenger ingenting. Sånn er jeg. En kristallklar sjel.
Takk, Lars, sa hun. Du er en ekte mann. Ikke som noen andre.
Andre? forsto jeg ikke, så jeg så opp og stirret på kjøleskapet.
De som ikke har et hjerte så rent som ditt, forklarte hun.
Åh, de, skjønte jeg hvem hun mente, og så på vasken der en haug med urenset oppvask lå. Ja, det finnes mange menn som skjemmer på denne ærefulle titlen. Du tror det er sjeldent, men det finnes sånne eksempler at man blir forbløffet. Hvor mange sånne er det på jordens overflate?
Synnøve lo litt mens hun fortsatt stod ved vinduet og så på regnet som akkurat hadde begynt å falle.
«Jeg elsker regnværet når det er stille, varmt og rolig hjemme», tenkte hun.
Jorden, Lars, den tar med seg alle. Og menn de er forskjellige, sa hun.
Du, Synnøve, har du sett hvor mange varianter, ropte jeg glad, fortsatt stirrende på bordet. La meg fortelle deg en historie. På kontoret vårt jobber en kar. Jeg kan fortelle deg, Synnøve, han er virkelig en type. Når han dro fra kona sin, så…
En annen gang, Lars, fortell meg, avbrøt hun. Jeg har ikke tid nå. Har du mer å si om oss? Eller er du ferdig?
Ja, ja, selvfølgelig, svarte jeg. Om oss. Det er ikke helt ferdig. Jeg har noe viktig å si.
Jeg lytter, fortsatte Synnøve og så ut av vinduet.
Synnøve, jeg sa, med blikket festet på bordet. Jeg går, og jeg gir alt til deg og datteren, men jeg har én forespørsel.
En forespørsel?
Kan du gi meg fem hundre tusen kroner? sa jeg. Jeg betaler tilbake. Jeg lover.
Fem hundre tusen? overrasket hun. Er du sikker på at det er nok for deg?
Jeg er sikker, Synnøve, svarte jeg. Jeg har allerede regnet ut.
Du har regnet? hun lo. Selv da?
Du ler, men det er ingen grunn til det. Det er ikke så mye for åtte år med ekteskap. Jeg har ingen krav på deg.
Nei, svarte hun. Jeg kan ikke godta det. Det er for mye. Jeg vil ikke gi deg fem hundre tusen.
Hvorfor vil du ikke? spurte jeg. Fem hundre tusen, du vil ikke gi?
Jeg vil ikke gi, svarte hun bestemt.
«Rart, tenkte jeg. Hvorfor vil hun ikke? Jeg hadde ikke forutsett dette. Nadja (Kari) hadde forsikret meg om at fem hundre tusen ikke var så mye hvis jeg ga avkall på alt. Hvorfor forstår hun ikke risikoen?»
Hvor mye vil du gi? spurte jeg, og så på den gamle, skitne kjøleskapet med en lengsel.
Ingen sum, svarte Synnøve.
Hun gikk bort fra vinduet og satte seg ved bordet.
«Der har du nyheten, tenkte jeg. Ingen sum. Sånn er det. Jeg har et åpent hjerte, men hun Hva skal jeg gjøre nå? Jeg får ingenting. Hva skal jeg si til Kari?»
Så tre hundre tusen, da? spurte jeg.
Ikke en krone, svarte hun.
Hvordan er det mulig? undret jeg meg. Du nekter så lett?
Jeg nekter, gjentok hun.
Jeg trodde det var en annen sum men hvis du insisterer Femti tusen da?
Du er sliten, Lars, sa hun.
Vel, svarte jeg etter en kort pause. Hvis du stiller så mange spørsmål, vil jeg forsvare mine rettigheter andre steder.
Gå videre, sa hun. Rettighetene dine elsker man når man kjemper for dem, spesielt når det er på et annet sted.
Skal jeg gå til domstolen, eller skal du? spurte jeg bestemt.
Hvilken domstol, Lars? Kom deg på jorden, svarte hun. Vi er allerede skilt.
Skilt? ropte jeg. Hvorfor vet jeg ingenting om dette?
Du dro for tre år siden, og du har bare ringt tre ganger siden. Første gang sa du at jeg ikke skulle bekymre meg. Andre gang sa du at du løste noen veldig alvorlige problemer. Tredje gang ringte du bare for å si at du ikke elsker meg og be om fem hundre tusen.
Jeg trengte tid til å tenke gjennom alt, Synnøve, sa jeg. Jeg prøvde å redde familien. Men hvordan kunne du bli skilt uten meg? Jeg forstår ikke.
Du fikk dommerbrev, Lars, på adressen du er registrert på, men du møtte ikke opp.
Jeg valgte å ikke møte, svarte jeg. Jeg ville redde ekteskapet. Jeg var ikke sikker på at jeg ikke elsket deg enda. Jeg trodde at hvis jeg ikke møtte, så ville de ikke skille oss. Så ble vi jo skilt?
Ja, vi ble skilt.
Hvordan er det mulig? ropte jeg. Å frata en mann hans kone og barn uten at han er til stede!
Hvis du ikke vil være der, så er du den skyldige, Lars, svarte hun. Bare deg selv.
Jeg har aldri likt disse rettssakene, du vet, sa jeg. Du kjenner meg, Synnøve. Alle de kranglene, alt dette. Ikke i nærvær av fremmede. Nei, nei, og igjen nei.
Så hun forsto, og skilte oss.
Hvem er «hun»?
Hvem er hun, Lars? Du er som et lite barn, sa hun. Dommeren, selvsagt.
Å ja, dommeren, jeg skjønte hvem hun mente.
Har du innsett at vi ikke lenger er mann og kvinne?
Jeg har innsett det, pustet jeg tungt. Så er alt over.
Alt.
Så alt, så alt, sa jeg. Det er fortid, som man sier. Så, hvordan var det egentlig?
Hva mener du?
Hvordan gikk rettssaken?
Det gikk bra, tror jeg.
Bra, sier du?
Ja, Lars, svarte hun. Ingen utenforstående, bare vår egen krets.
Det er bra. Jeg liker ikke at fremmede vet om våre problemer. Men når det bare er våre egne, er det greit. Hvordan var dommeren? Streng? Gikk hun av seg?
Hun gikk ikke av seg, nei, svarte hun. Hvorfor skulle hun? En rolig dame. Hun nevnte deg av og til.
Virkelig?
Ja.
Hva sa hun?
Hun spurte hvor du var.
Og du?
Hva vil du? Jeg vet ikke.
Hva med henne?
Hva med henne?
Var hun irritert fordi jeg ikke var der?
Nei, hun tok det rolig. Første gang jeg ikke møtte, var hun rolig. De etterfølgende gangene, tenkte du hun bekymret seg?
Nei, hun var verken irritert eller bekymret. Kan man bli irritert på deg, Lars?
Kanskje, innrømte jeg. Så, hva sa hun?
Hun sa at det nå er greit uten meg. Så skilte hun oss. Hvorfor vil du ha fem hundre tusen?
Jeg vil renovere leiligheten min, forklarte jeg. Jeg tror vi med Kari har blitt mer stabile og elsker hverandre. Har jeg fortalt deg om Kari?
Nei.
Nei, nei, svarte jeg. Kari er en flott kvinne. Hun ble også skilt nylig. Jeg har fortalt deg om henne?
Nei.
Vi møttes for tre år siden, fortsatte jeg. Jeg ringte deg den gangen og sa at du ikke skulle bekymre deg, alt var i orden.
Jeg husker den samtalen, men du nevnte aldri Kari.
Vi har et godt forhold. For ett år siden fikk hun en datter, en liten jente. Jeg tenkte at med et barn i leiligheten, burde vi pusse opp. En liten jente trenger et trygt hjem.
Så du har to døtre, da?
Hvorfor to? jeg ble forvirret. Å ja, jo, jeg har to. Leiligheten er gammel, Synnøve. Vi må bytte ledninger, oppvarming. Den har tre rom og kjøkken. Du vet hvordan de gamle 1970tallets leilighetene er bygget.
Jeg vet.
Kari foreslo at du skulle be henne om penger til oppussingen. Ellers tar vi det fra deg.
Var det for å skremme meg?
Jo, men ikke tenk sånn, Synnøve. Kari er en god kvinne. Situasjonen er bare vanskelig, og vi har ikke penger.
Ikke hast med oppussingen, Lars, rådet hun.
Hvorfor haste, Synnøve?
Fordi leiligheten på Engelsgata er en tre-roms fra ekteskapet vårt. Halve eierandelen er min, så fastslo dommen.
Du våger ikke, Synnøve, sa jeg. Etter at jeg sa at jeg gir alt til deg og datteren du kan ikke gjøre sånn. Jeg har et rent hjerte, men du svarer meg med
Jeg kan kjøpe din andel, eller selge min. Eller jeg kan tilby deg en liten ettromsleilighet i en fem-etasjers blokk på første etasje med god standard i Storgata, foreslo hun. Velg.
Er det alt? ropte jeg. Alt du og Kari kan tilby? Vi har et barn. Har du tenkt på ham?
Hvis du fortsetter å være frekk, selger jeg min andel til første som kommer, sa hun. Du ender opp i en kommunal leilighet med Kari og barnet.
Jeg så på den urensete oppvasken, den slitte kjøleskapet, taket med sprekker, den skitne gulvet, de gamle vinduene fra sovjettiden. Jeg husket den ødelagte TV-en, badet og toalettet, og tårer truet.
Jeg godtar, sa jeg stille.
Forfatter: Mikhail Lex
(Etter inspirasjon fra «Hvordan bli lykkelig»)Jeg ser på henne, og i øyeblikket kjenner jeg en ro som aldri har vært der før. Regnet trommer fortsatt mot ruten, men lyden har blitt en myk bakgrunn til stillheten som fyller rommet. Synnøve nikker, men det er ikke et nikknende av resignasjon det er et stille løfte.
«Vi kan ikke endre fortiden», sier hun lavt, «men vi kan velge hvordan vi bærer den videre». Hun reiser seg, går mot kjøleskapet, åpner døren og tar ut den gamle, knuste flaske med ketchup som har stått der siden første ekteskapets første middag. Med en rolig hånd kaster hun den i søpla, og lyden av knust glass blir som en symbolsk avskjed.
Jeg følger etter, og sammen går vi ned trappen til bygningens lobby. På vei ut stopper vi foran speilet i korridoren. Jeg ser mitt eget ansikt et ansikt merket av år med tvil, avsky og stolthet men også et ansikt som endelig ser seg selv som den jeg vil bli.
«La oss ikke snakke om penger lenger», sier hun, og smiler svakt. «La oss heller snakke om hva som virkelig betyr noe: barnet vårt, vår felles historie, og den friheten vi begge har kjempet for».
Uten ord trekker hun frem en liten konvoluttdør, fylt med bilder fra barndommen vår, fra de første smilene, fra den første ferien ved sjøen. Hun gir meg en av dem, en sort-hvitt foto av oss som barn i en lekeplass, arm i arm, uten noen bekymringer. Jeg tar den forsiktig, kjenner den kalde kanten av papiret, og i øynene mine fylles et farvel med alt som har vært og en stille takknemlighet for det som har vært delt.
Vi går ut i den friske, regnfulle luften. Gaten glitrer i lyset fra gatelysene, og et blått skimmer reflekteres i vanndråpene på asfalten. Jeg tar et skritt frem, og for første gang på lenge begynner jeg å gå med en ro som ikke lenger søker å holde på det som er tapt, men som omfavner alt som kommer.
Synnøve stopper opp, ser meg i øynene en siste gang, og sier: «Vi har gjort vårt beste. Nå er det din tur til å bygge videre, på dine egne vilkår». Med de ordene vender hun seg mot leiligheten, åpner døren og forsvinner inn i den nye starten som venter på henne.
Jeg står igjen på fortauet, ser regnet falle, og i den stille rytmen kjenner jeg en dyp, uventet lettelse. Livet er som dette en serie av valg, noen ganger vanskelige, noen ganger rene, men alltid med muligheten til å finne fred i øyeblikkene mellom stormen.
Med et siste blikk mot den lille bygningen bak meg, trekker jeg pusten dypt, løfter blikket mot horisonten, og begynner å gå ikke lenger som en mann som mister, men som en mann som endelig har funnet sin egen vei.
