Jeg bor sammen med en mann som påstår at penger er «lav energi».
Vi har vært i et forhold i nesten to år, og frem til for tre måneder siden var alt normalt. Han hadde jobb, bidro hjemme, hadde faste rutiner. Men en dag kom han hjem og sa at han hadde hatt et «åndelig oppvåkning» og at jobben hans ikke lenger var i takt med livsoppgaven hans. Allerede uken etter sa han opp.
I starten støttet jeg ham. Han sa han trengte tid for å finne seg selv, at han var lei hele systemet og ville leve «fra bevissthet». Jeg fortsatte å jobbe som før. Stod opp tidlig, skyndte meg ut døra, kom hjem sliten og tom i blikket. Han ble hjemme mediterte, så på videoer om personlig utvikling, brente røkelse. Han mente han «gikk gjennom helbredelse».
Etter to uker hadde han ennå ikke bidratt med så mye som en krone til husleia. Da jeg spurte ham om det, ba han meg slappe av Universet ville alltid ordne opp. Men denne «universet» viste seg å være meg. Jeg begynte å betale alt selv mat, regninger, kollektiv, strøm og nett alt. Han spiste, brukte leiligheten, internett, dusjet, men hevdet hardnakket at han ikke trodde på regninger fordi regninger var fryktbasert liv.
En dag kom jeg hjem, totalt utkjørt etter en lang arbeidsdag, og fant ham liggende på gulvet mens han hørte på lydfiler om overflod. Jeg sa at vi måtte snakke om økonomi. Han svarte at jeg var i «mangelsmodus», at stresset mitt tiltrakk negative vibrasjoner og at jeg måtte slippe kontrollen. Jeg ble sint. Jeg sa at dette ikke handlet om kontroll, men om ansvar. Han så på meg med medlidenhet og sa jeg enda ikke hadde «våknet».
Han lovte meg at han snart skulle begynne å tjene penger på kunnskapen sin. At han skulle tilby veiledning, avholde sesjoner noe. Dagene gikk. Ingenting skjedde. Det eneste som endret seg var at han begynte å kritisere alt jeg gjorde hvordan jeg snakket, tenkte, reagerte. Hvis jeg sa jeg var sliten, svarte han at jeg vibrerte lavt. Hvis jeg kom hjem i dårlig humør, var jeg emosjonelt blokkert.
Det kom en dag som brant seg fast i minnet. Jeg kom sliten hjem med bæreposer fra Rema, satte dem på bordet og ba ham hjelpe til å rydde på plass varene. Da sa han at han var i dyp meditasjon og ikke kunne forstyrre energien sin. Jeg sa ingenting. Mens jeg ryddet varene inn på egenhånd, kjente jeg at jeg ikke hadde en partner, men en voksen som hadde valgt å ikke ta ansvar for livet sitt.
Nylig ba jeg ham om å søke jobb hvilken som helst. Han svarte at han aldri ville «underkaste seg» noe som ødela ham psykisk, bare for å betale regninger. At jeg måtte forstå og støtte ham som en «bevisst kjæreste». Jeg sa at det er forskjell på å støtte og å forsørge en som ikke gjør noe. Han ble fornærmet. Sa at jeg ikke trodde på ham.
Nå er det fortsatt jeg som jobber og betaler for alt, mens jeg lurer på når det gikk fra å være kjæreste til å bli sponsor for et åndelig praksisår hjemme hos meg. Jeg vet ikke om jeg er kjæresten hans eller om jeg har blitt hans åndelige mesen. Det eneste jeg vet, er at jeg er utslitt, og at uansett hvor mye røkelse jeg brenner, betaler ikke regningene seg selv.
Hva skal jeg gjøre?
