Foreldrene mine bor i Trondheim, og jeg bor i Oslo.
Vi har ikke sett hverandre på over tjue år. De jobber som kunstnere og synger i et folkemusikkor hele livet deres er én eneste lang turné. Da jeg fylte fem, begynte jeg å bo hos mormor. For å gjøre hverdagen litt lettere for oss, måtte hun flytte til slekt i Østfold. I starten kom mamma og pappa på besøk to, av og til tre ganger i året, men etter hvert ble det sjeldnere og sjeldnere. Til slutt sluttet jeg å tenke på dem. Kontakten brøt sammen fullstendig. Da jeg gikk på medisinstudiet, giftet jeg meg i tredje klasse.
Nå har mannen min og jeg vår egen tannklinikk, og vi tjener helt utmerket. For et års tid siden dukket plutselig både faren og moren min opp igjen. De begynte å ringe til klinikken, for de hadde ikke nummeret mitt. Samtalene våre bestod stort sett av at de klagde over hvor håpløst livet var.
Jeg hørte tålmodig på gnålet deres og svarte at de faktisk selv valgte dette livet da de sendte dattera si bort til mormora for å vokse opp. Noen ganger sendte de et par slanter til mormor, men stort sett levde vi på pensjonen hennes. Hun minnet meg stadig på det og sannheten var jo ganske åpenbar, siden vi måtte snu på krona og leve sparsomt for å få endene til å møtes.
Jeg gjorde det bra på skolen og kom inn på universitetet med statlig støtte. For å ha råd til klær og mat, jobbet jeg nattevakter som sykepleier på sykehuset. Nå tenker jeg at jeg har mitt eget liv, og foreldrene mine får ta ansvar for sitt.
Etter at mamma og pappa skjønte at jeg ikke kom til å spytte gamle grunker over bordet til dem, truet de plutselig med å gå til retten for å kreve barnebidrag. Men, med dagens forhold mellom Oslo og Trondheim, tviler jeg sterkt på at de klarer det. De truslene var faktisk dråpen for meg. Før hadde jeg av og til dårlig samvittighet og vurderte å hjelpe dem økonomisk, men nå har jeg null lyst til å høre mer fra dem. Synes du jeg gjør rett, eller er jeg for hard mot foreldrene mine?
