Jeg og familien min bor i forskjellige byer i Norge. Vi har ikke sett hverandre på over tjue år. Foreldrene mine jobber som kunstnere og synger i kor, hele deres liv har vært en lang reise. Da jeg fylte fem år, begynte jeg å bo hos bestemoren min. Hun ønsket å forenkle livet sitt med et barn, og derfor måtte vi flytte inn hos slektningene hennes.
I starten kom mor og far på besøk to, av og til tre ganger i året, men etter hvert ble det mer sjeldent. Til slutt sluttet jeg til og med å tenke på dem. Så forsvant kontakten helt. Da jeg studerte odontologi, giftet jeg meg i tredje studieår.
Nå driver jeg og min ektemann vår egen tannklinikk og vi tjener godt. For ett år siden dukket moren og faren min opp igjen. De begynte å ringe til klinikken, for de hadde ikke engang nummeret mitt. Samtalene gikk stort sett ut på at de klaget over livet sitt.
Jeg lyttet til alle klagene og svarte at de hadde valgt sin egen vei da de lot bestemoren min oppdra datteren deres. Noen ganger sendte foreldrene mine noen hundrelapper til bestemoren min, men stort sett levde hun og jeg på pensjonen hennes. Hun har fortalt meg det mange ganger, og jeg forsto det, for vi måtte alltid spare og være forsiktige med alt.
På skolen klarte jeg meg bra, og for å ha råd til mat og klær, jobbet jeg som nattassistent på sykehuset. Nå tenker jeg at jeg har mitt liv, og foreldrene mine har sitt, og alle får gå sin egen vei.
Da moren og faren min skjønte at jeg ikke kom til å hjelpe dem, begynte de å si at de ville kreve bidrag fra meg. Det var det som til slutt fikk meg til å ta avstand fra dem. Tidligere var jeg litt i tvil om valget mitt, og vurderte om jeg burde støtte dem økonomisk, men nå ønsker jeg ikke ha noen kontakt i det hele tatt. Synes du jeg gjør det riktige, eller burde jeg uansett hjelpe foreldrene mine?
