Jeg og familien min bor i hver vår by. Vi har ikke sett hverandre på over 20 år, tro det eller ei. De er kunstnere og synger i kor hele livet deres er som en evig roadtrip, bare med mer koffertkaos og uforutsigbar økonomi. Da jeg fylte fem år, flyttet jeg inn hos bestemoren min, Gerd. Hun tenkte vel at det skulle bli enkelt å ha et barn i hus, men plutselig måtte hun pakke sekken og flytte til slekta si for å få ting til å gå opp.
I starten kom mamma og pappa på besøk to, kanskje tre ganger i året men så ble det stadig sjeldnere. Til slutt sluttet jeg egentlig bare å tenke på dem. Kontakt? Null. Da jeg studerte tannlege i Oslo, giftet jeg meg i tredjeåret ingen av foreldrene mine var naturligvis til stede.
Nå driver jeg tannklinikk sammen med mannen min, Einar, og vi tjener veldig godt det kan gå unna både én og tre tusenlapper om dagen. For et år siden dukket plutselig mor og far opp. Ikke på døra, de fant frem til klinikken etter litt detektivarbeid, for telefonnummeret mitt var selvfølgelig umulig å oppdrive. Samtalene våre bestod stort sett av klaging “Oi, så slitsomt livet er, Astrid, kan du hjelpe litt?”
Jeg hørte på all klagingen og sa ganske rolig at de valgte nå sin egen vei da de lot bestemoren min oppdra meg. Noen ganger sendte de Gerd en hundrelapp her og der, men stort sett levde hun og jeg på pensjonen hennes. Hun fortalte meg dette mange ganger, og jeg skjønte jo greia vi måtte spare på alt, til og med på kneipp.
På skolen gjorde jeg det bra måtte ha noe å leve av og noe pent å ha på meg så jeg jobbet faktisk nattevakter på sykehuset i tillegg. Nå tenker jeg at jeg har mitt liv, og foreldrene mine har sitt, og får styre sitt eget kurs videre.
Da de skjønte at jeg ikke kom til å hjelpe til, begynte de plutselig å true med å kreve barnebidrag (ja, du hørte riktig). Akkurat de ordene fikk meg til å trekke meg helt unna. Hvis jeg noen gang tvilte litt på om jeg burde hjelpe dem økonomisk, så forsvant den tanken fort. Nå har jeg ikke lyst til å ha noe med dem å gjøre, rett og slett. Hva tror du er det riktig av meg, eller burde jeg hoste opp litt støtte til foreldrene mine?
