For to år siden begynte jeg å pakke kofferten min. Min egen, og barnets. Jeg monterte et bilsete i bilen. Jeg fant frem en liten varmeovn. Jeg kjørte gjennom morgentåken til tinghuset for å hente godkjenningen til omsorgsovertagelsen.
Noen timer senere var jeg på vei mot rommet til sønnen min. Det var dagen for vår gjenforening. Hele uka hadde jeg kjørt seks mil hver vei for å se ham og så hjem igjen. En lang og stille uke.
Han var så liten, da. Jeg pleide å legge Eivind på magen hans og drømme at han lå inni meg. Akkurat som om han allerede var min. Han trodde kanskje det samme. De stundene var det stillhet, som om verden holdt pusten.
De som adopterer barn snakker om Svaledagen. Når en lenge etterlengtet ny kommer inn i familien, blir alle fylt av glede. Foreldrene får nytt innhold i livet sitt, og barnet får foreldre. Han får håpet om et vanlig liv.
For meg tok det måneder å kjenne datteren min som min egen, akseptere henne inn i hjertet mitt. Med sønnen min gikk det mye fortere. På et øyeblikk var det plass til ham hos meg, i hjemmet, i sjelen. Enda kan jeg ikke forstå hvordan moren hans kunne ta det valget, hvordan hun kunne gi slipp. Hun torde ikke en gang å se på ham, gutten sin. Hadde hun bare møtt blikket hans én eneste gangkanskje alt hadde vært annerledes da. Det var umulig å ikke elske ham. Kanskje han var ment for meg. Det føltes slik.
Jeg kaller ham underbarnet mitt. Han har sjarm. Måtte han vokse opp lykkelig. Min Eivind. Jeg har fått den store æren av å være mammaen din.
