Jeg ble gravid som sekstenåring, mens jeg fortsatt gikk på videregående. I vår bittelille bygd var dette som torden fra klar himmel. Folk kikket på meg og hvisket bak ryggen min, og foreldrene mine bar skam som et tungt vinterpledd. Far orket ikke en gang å se på meg. Det hadde vært bedre om du døde, enn denne vanæren! Dra til mormor, jeg makter ikke mer av dette.
Så jeg forlot hjemmet og dro til mormor i nabobygda. Hun bodde helt for seg selv i et gammelt, trekkfullt hus på enden av en grusvei. Alt føltes kaldt og fremmed, både inne og ute, men jeg holdt ut. De siste månedene av svangerskapet var de tyngste. Jeg var alene, og ingen sørget for at jeg hadde det bra. Da fødselen startet, kom ambulansen så vidt frem tidsnok. Men jeg klarte det, fødte en sønn, og oppdro ham under lave bjelker og knirkende gulv.
Alle sa jeg måtte finne meg en mann, men det ville jeg ikke. Jeg jobbet skift på nærbutikken og levde kun for sønnen min. Da Eirik vokste opp og dro til Bergen for å studere, reiste også jeg, denne gangen til Italia, for å få arbeid.
Tidligere hadde jeg ikke villet dra, for jeg kunne ikke etterlate barnet. Arbeidet i utlandet føltes nesten som en drøm, sammenliknet med bygdelivet. Jeg stelte en eldre italiensk kvinne, som var snill og bød meg hjemmelagde kaker og lo mildt. Lønnen var god, og av og til ga hun meg 100200 euro ekstra, kun av takknemlighet. Pengene gjorde at jeg etter noen år kunne kjøpe Eirik en ettroms leilighet i Oslo, og jeg sørget for at han hadde det han trengte. Men pengene forandret Eirik. Han sluttet til og med å besøke mormor. Det gjorde vondt, men jeg sendte ham fortsatt 500 euro hver måned og sparte resten til en bolig for meg selv. Jeg skulle ikke tilbake til barndommens falleferdige hjem.
Årene gikk, og Eirik ville gifte seg. Selvfølgelig betalte jeg bryllupet og hjalp til med alt de trengte. Jeg trodde kanskje jeg endelig kunne spare til meg selv. Men i løpet av fem år fikk de to barn, og da krigen brøt ut, ventet svigerdatteren mitt tredje barnebarn. Jeg fortsatte å hjelpe økonomisk. Til tross for alt klarte jeg å spare opp 20 000 euro til mitt eget krypinn. En venninne skulle akkurat selge en liten leilighet hun hadde pusset opp, og vi avtalte kjøp.
En sommer reiste jeg hjem for å ordne alt hos notaren, men da overrasket Eirik meg. Mamma, vi solgte leiligheten og har kjøpt et hus. Første del av betalingen er gjort, og du må ordne den siste. Hva mener du? 18 000 euro. Er du gal? Jeg har spart for å kjøpe til meg selv. Men mamma, vi har tre barn! Hvorfor kan du ikke hjelpe oss nå? Vi kan ikke bo trangt slik. Jeg håpet på deg. Hvorfor har du ikke spart selv? Og hvorfor sa du ingenting på forhånd? Du får klare deg, jeg har avtale om kjøp og kan kanskje bidra med litt etter hvert, men ikke alt. Betyr ikke livet vårt noe for deg? Barnebarna dine? Jeg har sendt dere 500 euro hver måned i årevis, dere kunne spart selv. Du tjener alt opp igjen på et par år. Hvorfor skal du ha bolig nå? Du drar jo tilbake til Italia! Hva om jeg blir syk, eller plutselig må hjem? Hvor skal jeg bo? Da kan du bo i bygda med mormor. Da får du selv flytte dit med barna!
Jeg sto på mitt, jeg kunne ikke gi fra meg hele summen og miste min sjanse. Eirik ble sint og sluttet å snakke med meg. Jeg hørte han lånte fra alle kanter. Men måtte jeg egentlig fortsette å gi ham alt? Når er det nok?
Drømmen virket uendelig. Snø flyttet seg gjennom rommet som skimrende kroner, og euro svirret rundt ørene mine, formerte seg og forsvant. Bygda vred seg og endret fasong, Gateadresse og navn fløt sammen, Eirik ble plutselig lille og så stor igjen, og svigerdatteren rant ut i fjorden. Dører forsvant inn i veggene, og veien hjem ble lang som vinternatta.
