Jeg ble surrogatmor to ganger: nå har jeg og mine døtre alt vi trenger for å leve godt
Jeg fikk min første datter, Synnøve, da jeg bare var atten år gammel. Den fødselen gikk så stille som om jeg bare åpnet en bok, og jeg oppdaget at en fødsel i seg selv ikke er skremmende. På den tiden var surrogati allerede så vanlig som regn i september, og jeg begynte å tenke på det på alvor.
Familien min var ikke rik. Mine foreldre slet med å forsørge meg og mine tre søstre, Kari, Åse og lille Inga. Jeg giftet meg da jeg var sytten, med Lars. Vi var en liten familie på fire, med knappe kroner og ingen egen leilighet, så vi måtte klare oss så godt vi kunne. Jeg drømte om surrogati som en løsning på de økonomiske knutepunktene. Lars var skeptisk, uansett hvor mye jeg prøvde å overbevise ham, for han så det som en merkelig vei ut av vår knipe.
Etter hvert kom vår andre datter, Ingrid. Situasjonen ble enda tettere, og Lars gikk fra oss fordi presset ble for stort. Jeg ble igjen med to små jenter, men heldigvis sprang mor Marit og søstrene meg til unnsetning: mens jeg jobbet, passet de på pikeprinsessene. Pengene strammet likevel, og jeg bestemte meg for å følge en idé som hadde ligget som en drøm i hodet i flere år.
Jeg reiste til København. Der leverte jeg meg på en surrogatbyrå, og vi prøvde flere ganger å implantere et embryo, men ingenting grodde. Den siste gangen endte det i en tidlig abort.
Jeg kom hjem, følte meg tom, og tenkte å gi opp. Seks måneder senere oppdaget jeg en annonse på nettet: et spesialklinik som lovet gode vilkår. Jeg ringte, det er verdt et forsøk, tenkte jeg. Hvis det lykkes, er det flott; hvis ikke, så er sånn skjebnen.
Denne gangen gikk alt som en myk sky. I tolv måneder bodde vi med jentene i en lys leilighet i et nytt høyhus med vinduer som så ut som havet. De kommende foreldrene var ikke sparsommelige: de regnet med eksklusive matvarer, ga Synnøve og Ingrid leker som glitret som nordlys, betalte kinobillettene og zooturene våre. Ni måneder senere fødte jeg en vakker, frisk gutt, Henrik.
Vi flyttet tilbake til vår hjemby, Trondheim, og honoraret fra surrogatoppdraget var nok til å kjøpe en to-roms leilighet i nabolaget vårt. Vi hadde også nok penger til et ekstra år med drømmer vi ikke ville miste.
To år senere ble jeg surrogatmor igjen, denne gangen for en familie fra Kina.
Nå lever jeg, Henrik og de to døtrene i et stort hus med store vinduer der månen reflekteres som et stort, sølvaktig speil. Jentene har alt de kan begjære. Noen mennesker peker fingre og dømmer, men jeg ser ingen feil i å gi familien min gode levekår, selv om veien er uvanlig.
