Helt fra barndommen har jeg vært en person som kunne hjelpe selv en erklært fiende når det trengtes. Jeg har aldri tenkt på at svigermoren min skulle være en slik person. Til tross for alle de gamle stereotypiene, har svigermoren min alltid vært en fantastisk kvinne, vennlig og høflig på alle måter. For ikke lenge siden rammet en stor sorg: hun ble alvorlig syk, ble innlagt på Haukeland sykehus, og måtte komme seg hjemme etterpå.
Uten å rådføre meg med mannen min, tok jeg med henne hjem til oss, slik at både jeg og mannen min kunne passe på henne. Jeg antok at mannen min ville være glad for at jeg tok så godt vare på moren hans, men hele veien hjem var svigermoren min ganske nedstemt, som om hun ønsket å si noe, men ikke hadde motet til det. Da vi kom frem, hjalp jeg henne inn, reide opp sengen hennes, og gikk for å koke en varm suppe til henne. Jeg ville gjøre både svigermor og mannen min fornøyd. Dessverre gikk alt galt da mannen min kom hjem.
Da han fikk øye på sin mor i sengen, spurte han hva «den ubrukelige skapningen» gjorde i hjemmet vårt og ville kaste henne ut, og jeg måtte kjempe for å stoppe ham. Hadde jeg ikke vært der, tror jeg faktisk han hadde kastet ut sin egen mor. Vi er fortsatt gift den dag i dag, men jeg er dypt skuffet over hvordan han oppførte seg.
