Hei, du, du tror ikke hvor merkelig det har blitt for meg her på hytta. Jeg har alltid likt å være på egenhånd ingen besøk, ingen deling av avling eller verktøy. I den lille bygda rundt Røros tenker folk at jeg er gal fordi jeg holder meg helt for meg selv.
Det var sånn at jeg bestemte meg for å gå inn i en slags tidlig pensjon. Bylivet i Oslo var blitt for mye, jeg trengte ro, naturen og å kunne dyrke grønnsaker, frukt og bær, og drikke urtete med ekte norsk honning. Så jeg kjøpte et lite hus på landet like før jeg pensjonerte meg.
Om våren plantet jeg blomster, satte opp noen skulpturer av hagegnomer, ekorn og små lykter. Nabokjerringa Kari stirret nysgjerrig på meg hver eneste dag. En dag klarte hun ikke holde seg lenger mens jeg satt og plantet småplante, kom hun bort til hagen min.
Hun klaget over at hun hadde glemt å så petunia, og antydet at jeg måtte dele mine med henne. Men hvorfor skulle jeg gi bort mine ti småplante til en dame jeg knapt kjenner? Petuniaen er jo litt kranglete, krever mye stell, og jeg hadde bare ti stykker. Jeg lot som om jeg ikke forsto hva hun mente.
En og en halv uke senere så jeg Kari snakke over gjerdet med en annen kvinne som av og til kastet blikk mot meg. Jeg fikk inntrykk av at de pratet om meg.
En sommerdag var jeg i hagen da en stemme plutselig ropte meg fra gjerdet. Det var den samme kvinnen, hun hadde kommet forbi huset mitt og sett at jeg hadde moden frukt i hagen. Hun hadde ingen egen frukt å plukke. Jeg ble helt målløs. Hvordan kan man gå inn på noens eiendom uten å bli invitert og spørre om frukt? Jeg spiser jo nesten ingen av fruktene selv, jeg sparer dem til datteren min.
Senere var jeg i butikken og kjøpte noen søtsaker. Bak meg i køen begynte en kvinne fra nabogata å spørre hvorfor jeg kjøpte dem, om jeg ville invitere henne på te hjemme hos meg. Hva har hun med det å gjøre? Hvorfor skulle jeg invitere en fremmed som verken er venn, slektning eller kollega?
Bare for en uke siden så jeg Kari grave i hagen med en liten spade og spurte meg hvor, når og hva jeg hadde kjøpt. Det fikk meg til å føle meg tvunget til å gi et høflig svar.
I byen har man ikke slike situasjoner. Ingen kommer og bombarderer deg med innpåslitne og dumme spørsmål, ingen ber om besøk, ingen vil ha en del av avlingen eller hageutstyret ditt. En av naboene mine fortalte meg i fortrolighet at mange i bygda ser på meg som litt rar. Sånn er det, tror jeg.
Men deres meninger betyr ingenting for meg. Jeg kjøpte dette huset for å nyte min egen frihet, ikke for å bli venn med alle jentene i bygda eller bli dratt inn i sladder. Hvis det er det de tenker, så la dem stå i fred og holde seg unna hagen min og mitt ro. Ha det!
