Kjære dagbok,
Jeg har lenge holdt meg for meg selv: ingen besøk, ingen invitasjoner, jeg deler verken avling eller verktøy. På bygda ser de på meg som en eksentrisk. Så bestemte jeg meg for å gå inn i en slags tidlig pensjonisttilværelse. Bylivets mas var blitt for mye, og jeg lengtet etter stillheten der naturen får bestemme. Jeg ville dyrke grønnsaker, frukt og bær, og drikke urtete med ekte honning fra egen bikube. Før jeg pensjonerte meg, kjøpte jeg derfor et lite hus på landet utenfor Bergen.
Våren kom, og jeg plantet blomster, satte opp små statuer av hagegnomer, ekorn og lyskastere som minner om de gamle kystbyene. Naboene kastet nysgjerrige blikk over gjerdet. En dag hadde en nabokone, Kari, fått nok. Mens jeg satte inn nye stauder, kom hun over gjerdet og klaget over at hun hadde glemt å så petunia selv. Hun antydet at jeg burde dele mine frø med henne. Hvorfor skulle jeg gi bort de ti eneste plantene mine til en kvinne jeg knapt kjenner? Petuniaene er krevende, og jeg har kun ti stykker. Jeg lot som om jeg ikke forsto henne.
En og en halv uke senere så jeg Kari snakke over gjerdet med en annen kvinne som svingte blikket mot meg. Jeg fikk inntrykk av at de diskuterte meg.
En varm sommerdag ble jeg plutselig avbrutt av en stemme fra gjerdet. En kvinne, Helga fra nabobyen, ropte på meg. Hun fortalte at hun hadde gått forbi huset mitt og sett at fruktene i hagen var modne. Hun hadde ingen egne modne frukter ennå. Øynene mine fløt ut av overraskelse. Hvordan kan man uten å bli spurt komme inn i noens hage og be om frukt? Jeg tenker på datteren min, Åshild, og spør meg selv om jeg egentlig holder på å spare fruktene kun til henne.
Senere i butikken kjøpte jeg noen sjokoladebiter. Mens jeg stod i kø, kom en kvinne fra den neste gaten, Marit, og spurte om hvem sjokoladen var til, og om jeg ville invitere henne på te hjemme hos meg. Hvorfor skulle hun bry seg om hva jeg kjøper? Hvorfor skulle jeg invitere en fremmed som hverken er venn, slektning eller kollega?
En uke før dette så en nabo, Siv, meg med en liten spade i hagen og spurte hva, hvor og når jeg hadde kjøpt det jeg nå brukte. Jeg følte meg tvunget til å svare høflig, selv om jeg egentlig bare ville holde meg for meg selv.
I byen er slike situasjoner sjeldne. Ingen vil plage deg med påtrengende og dumme spørsmål, be om besøk, eller kreve å dele avlingen eller verktøyene dine. En av mine naboer har imidlertid fortalt meg i fortrolighet at mange i bygda ser på meg som merkelig. Sånn er det, tror jeg.
Det betyr lite for meg. Jeg kjøpte dette huset for å nyte min egen ro, ikke for å bli venner med bygdas kvinner eller bli dratt inn i sladder. Hvis de tenker som de gjør, så la dem i det minste holde seg unna hagen min og min indre fred.
Olav.
