Jeg beklager hvordan det har blitt.
Klaus, har du virkelig pakket alt? Skal jeg sjekke igjen? ropte jeg og stoppet foran den lukkede baderomsdøra.
Lena, la nå være! Jeg har alt en hel koffert, du så det jo svarte han gjennom lyden av dusjen. Men stemmen hans den skalv. Eller innbilte jeg meg det?
Kofferten så jeg. Men hva du stappet inni den det så jeg ikke mumlet jeg og gikk til side.
Lena, vær så snill å lage kaffe til meg! Sterk. Uten melk la han til med rolig stemme da han skrudde av vannet.
Jeg gikk til kjøkkenet, tok kaffekanna uten et ord, fylte på vann, helte i malt kaffe, en klype salt akkurat slik han likte det. Vi har en kaffemaskin, men Klaus elsker kaffen jeg lager. «Du er så omtenksom,» sa han bare i går kveld da han kom sent hjem fra jobbet og så at jeg slik bestemor alltid gjorde hadde pakket middagen hans forsiktig i et håndkle for å holde den varm.
I det siste ble han ofte lenger på jobb påstått grunn. Karriere, og sånn. Forberedelse til forfremmelse. Og jeg? Jeg sto bare der. Lagde mat, stryket, tålte.
Himmelsk lukt av en himmelsk drikk! sa Klaus da han kom inn på kjøkkenet og strøk det våte håret fra pannen. Han satte seg ved bordet og tok koppen.
Lena, det kommer en levering i dag jeg har bestilt nye setetrekk til bilen. Ta imot dem, er du snill. Betaling ved levering sa han mens han rørte i en teskje sukker i kaffen.
Klart. Som alltid svarte jeg og satte meg overfor ham.
Forretningsreisen kommer på helt feil tidspunkt sukket han. Men jeg kan ikke avlyse. Du skjønner en sjanse, kanskje den eneste. Avdelingsleder ikke noe å kimse av.
Ja, klart Visste ikke at man må reise rundt for en slik stilling.
Sjefens lune. Vel, jeg har en halvtime igjen, jobber fort fra mobilen.
Han reiste seg og gikk inn i side rommet. Koppen lot han stå. Vel, det gjør ingenting. Han er bare stressa.
Jeg rakk etter koppen hans da telefonen vibrerte en melding. Jeg åpnet den.
«Lena, Klaus lyver. Dette er ingen forretningsreise. Han flyr med Sabine Meier til Italia. Stopp ham før det er for sent. Han ødelegger livet sitt med dette.»
Marie. Hans yngre sø ster.
Noe knakk i hodet mitt. Han med Sabine? Det kan ikke stemme. En spøk? Men Marie er ikke typen som skriver slike ting for moro skyld. Og hun ville aldri løyet.
Alt ble uklart foran øynene mine. Luften ble tung som betong. Jeg pustet knapt. Med møye reiste jeg meg, skjenket meg vann og sank ned på stolen igjen.
Jeg ville gråte. Skrike. Rive alt i stykker. Men i hodet mitt var det bare ett spørsmål: «Hvorfor?»
Jeg knyttet neven av sinne. Ville storme inn til ham, lage bråk, rive masken av ham. Men jeg gjorde det ikke. Han fortjente det ikke.
La ham dra. Jeg skal gi ham en overraskelse. Ikke krangel handling.
Jeg åpnet bankappen. På felleskontoen 480.000 kroner. Overraskende, men selv her var han raskere: 120.000 manglet. Mine penger, forresten. Inntekt fra prosjekter, natteskift. Og han bruker sparepengene mine på en ferie med sin gamle flamme.
Jeg visste om Sabine. Klaus hadde selv fortalt om henne, og Marie nevnte det en gang i forbifarten. Skolekjæreste, en bikkje. Hun droppet ham to ganger først for en eldre fyr, så for en «lovende type.» Og nå er hun tilbake. Klaus går på limpinnen. Og lyver.
Kunne han i det minste vært ærlig: «Lena, jeg er forelsket i en annen. Beklager.» Det ville gjort vondt, ja. Men ikke så ekkelt. Isteden som en rotte. Tatt ut penger, snakket om forretningsreise, pakket koffert
Vel. Jeg tar ut resten. I dag. Ned til siste krone. Så skilsmisse. Sakene hans? Sendes med bud til foreldrene hans.
Jeg sjekket kalenderen i morgen middag en viktig nettmøte. Hvis alt går bra, tar jeg fri. Ikke Italia, nei. Portugal kanskje. Eller et sted han aldri har vært.
Lena, jeg går nå, det er bedre å dra litt tidlig kom han perfekt kledd, med slips, inn på kjøkkenet.
Ha det. God forretningsreise presset jeg frem, koppen hardt i hånden.
Hva er det med tonen?
Innbilning.
Jeg kommer til å savne deg
Tviler på at du får tid til det.
Følger du meg ikke til døra?
Jeg heller vaske opp.
Vel, da går jeg.
Ha det fint.
Døra smalt igjen. Klaus hadde ingen anelse om at han hadde gått for godt. I morgen bytter jeg låsene.
Jeg satte meg på en stol. Brast i gråt. Bittere tårer. Av skuffelse, av ydmykelse. Forræder.
Ny melding fra Marie:
«Lena, hvordan går det?»
Jeg tørket tårene og ringte henne.
Marie, hvor fikk du infoen?
En venninne av Sabine fortalte det. Hun er tilbake i livet til Klaus. Han går på limpinnen. Lena, jeg beklager at det
Takk for at du advarte meg. Jeg stoppet ham ikke. La ham dra.
Han er en idiot. Hun kommer til å droppe ham for tredje gang.
Hans valg. Marie, ikke fortell ham at jeg vet det.
Ville ikke gjort det uansett. Orker ham ikke lenger!
Takk. Vi holder kontakten. Selv om jeg skiller meg.
Selvsagt, Lena. Vær sterk.
Jeg åpnet bankappen igjen. Nok en gang 40.000 borte. Fort! Nei. Jeg roet meg ned. Overfør resten til moren min. Min egen. Han har ingen rett til dem lenger.
Mamma, jeg sender deg 440.000. Resten har han allerede tatt ut.
Hva har skjedd, datteren min?
Vi skal skilles. Han flyr til Italia med utroskapen.
Herregud Lena, hold ut. Vi er her for deg. Dette går over. Du finner en som fortjener deg.
Nei, mamma. Jeg leter ikke. Kanskje jeg bare skaffer meg et barn. Alene. Og ferdig med det.
Vel det er også en vei. Forresten, tante Helga har den nevøen ganske hyggelig
Mamma, ikke nå.
Som du vil. Bare ikke gi opp, jenta mi.
Jeg avsluttet samtalen. Tok meg sammen. I morgen er en ny dag. Klaus er borte, men jeg er her. Hele. Sann. Og alt ligger fremdeles foran meg. Uten løgner. Uten svik. Uten ham.
