Kjære dagbok,
I dag ble jeg virkelig overrasket da jeg kom på jobben i Oslo. Idet jeg gikk inn gjennom døren, var det tydelig at det foregikk en feiring kollegene mine spiste kake og lo høyt. Jeg måtte stoppe opp og spørre meg selv: Er det en spesiell dag i dag? Det viste seg at det var det. Ja, vi feirer at kona mi endelig har blitt gravid, sa Lars, en av kollegene mine med et stort smil.
Stemningen var fantastisk, og hele kontoret var oppriktig glade for at Lars kom til å bli pappa. Plutselig kom Even bort til meg og sa litt spøkefullt: Du er den første mannen jeg ser som feirer at kona hans er gravid. Vanligvis venter folk til barnet faktisk er født med feiringen. Du er en fin fyr! Bare vit at nå kommer alle til å ville gi deg råd og dele skrekkhistorier om det å bli far. Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.
Even nikket alvorlig. De neste ni månedene må du oppfylle alle ønsker og innfall fra kona di. Min egen kone lot meg ikke få en pust i bakken da hun ventet vårt første barn! Hun bombarderte meg med krav og handlelister, og det er ikke alltid så gøy som det høres ut nå. Noen av de andre lo og spurte: Hvor mange barn har du da, og hvor gamle er de? Even svarte: To, men vet du, jeg husker knapt alderen på dem. Datteren min er enten seks… eller syv år. Stemningen ble en god blanding av latter og alvor, og jeg ble litt stille selv.
Da jeg kom hjem i kveld, var det godt å få holde rundt kjæreste Marit. Jeg sa til henne: Det er egentlig bra at de på jobben ikke vet at du har termin om bare noen dager. De tror fortsatt du har ni måneder igjen. Jeg klarer nok ikke holde på hemmeligheten lenge uansett. Hun lo, og jeg smilte tilbake vi bestemte oss for å gjøre vårt beste for å holde det gående.
Bare kort tid etter, kom lille gutten vår, og vi valgte å kalle ham Max. Jeg tok noen uker fri fra jobben for å være til stede for Marit og babyen vår. Det ble fort slik at jeg alltid gledet meg til å komme hjem, og kollegene mine forsto ikke helt hvordan jeg stadig satte familien først. Men for meg er det ikke noe viktigere her i livet enn å ta vare på mine nærmeste. Jeg er så takknemlig for alt vi får oppleve sammen og det koster ikke noen kroner i hele verden (eller euro), det er verdt hver eneste krone.
