Altså, du vet den følelsen når du endelig har en fridag etter en skikkelig lang uke på jobb og så ringer plutselig dørklokka tidlig på morgenen? Alle som har stått i det skjønner meg sikkert.
Før jeg engang hadde rukket å bli helt våken, fikk jeg panikk og tenkte umiddelbart på noe med rørene i leiligheten. Jeg spratt opp for å sjekke om jeg kanskje hadde oversvømt noen igjen. Men badet og kjøkkenet var tørt som vanlig, så det var heldigvis ikke naboene under denne gangen, dem klarte jeg nemlig å oversvømme for et halvt år siden.
Dørklokka ga seg ikke, så jeg tuslet halvvåken mot døra og åpnet forsiktig. Og der, rett foran meg, sto det to personer og et par store kofferter.
Første som møter meg er en eldre dame som sier: «Oi, jeg hadde aldri kjent deg igjen på gata!» Ikke nødvendigvis det hyggeligste komplimentet jeg sto vel i pysjen og hår til alle kanter.
Jeg prøver febrilsk å grave fram hvem i alle dager dette kunne være.
Så ser jeg at dama har med seg ei yngre jente som smiler og hilser høflig. Bak dem stikker hodet til en gutt frem, han sier ikke stort. Men før jeg rekker å si noe gliser dama og sier: «Så hyggelig å stå i gangen her, men kan vi ikke bare komme inn?» Jeg skjønner ingenting, og prøver å få frem: «Eh, hva mener du med å komme inn?»
«Du kjenner ikke igjen onkelen din, nei?» sier hun med et selvsikkert nikk mot gutten. «Jeg passet jo på deg da du var liten! Og ham her det er jo fetteren din, vet du vel. Han har fått plass på universitetet her i Oslo og har ingen steder å bo. Så vi tenkte, da er det jo perfekt at han bor med deg! Seng kan vi kjøpe senere. Og vi har med gaver! Har ikke faren din ringt deg om dette?»
Jeg får bare stammet: «Nei, han har ikke ringt» «Nei, men det går da fint, vi får ordnet oss her likevel!» kommer det kjapt. Jeg blir stående der og forsøker å forstå: «Vent, mener du seriøst at han skal bo her?»
Dama ser på meg og sier: «Selvfølgelig! Det er jo så kjipt å være ny i byen uten å kjenne noen.» Jeg svarer «Jeg kan ikke ta ansvar for det altså, kjæresten min er her hele tiden og det er faktisk ikke plass til flere.» Da får jeg bare til svar: «Vi må nok finne en løsning…» og jeg kjenner irritasjonen bygge seg opp.
Til slutt ser jeg at de prøver å snike koffertene inn forbi dørstokken min. Og da slo det meg: Hvis de først får tingene inn, blir det umulig å få dem ut igjen. Så jeg ba dem pent vente fem minutter, og tok så med meg både fetteren og følget bort til studentboligen han egentlig har fått plass på.
Etter det fikk jeg bare høre hvor egoistisk jeg var, smilene forsvant fort fra ansiktene deres, og etter noen hissige blikk var både de og koffertene borte fra livet mitt. Jeg ringte mamma og pappa og spurte: «Hva i all verden er det her for noe?»
Mamma ble ganske sur og mente jeg var egoistisk og ikke stilte opp for familien. Men vet du hva noen ganger må man bare si nei, særlig på sin eneste fridag!
