Å, Morten, er du seriøs? Igjen med de ekle rosene? Solveig brettet leppene sammen mens hun studerte buketten. Jeg har sagt det hundre ganger: jeg liker peoner. Peoner, skjønner du? Eller hører du meg i det hele tatt? Hvorfor hører du på meg da?
Morten sto stille i døra. Kinnene hans ble røde, og i blikket hans skimtet den der skyldige, forvirrede den som ville gjøre alt for et smil fra henne.
Beklager, kjære, jeg lover å huske det. Neste gang skal det bare være peoner.
Solveig la buketten slapt på bordet uten å lukte på den. Rosene var fine fyldige, mørkerøde, med vanndråper på kronbladene
Kari Nordmann husket da datteren hennes først førte ham hjem. En høy, bredskuldret fyr med åpent ansikt og grove hender en ingeniør. Morten så på Solveig som om hun var det vakreste synet i verden. Olav Berg nikket godkjennende bak henne: «En god gutt, seriøs type.»
De første ett og et halvt år var alt bra. Morten kjørte Solveig ut til Oslofjorden, ga henne smykker både på bursdager og tilfeldig, lyttet tålmodig til uendelige historier om venner og kolleger. Men Kari begynte å merke noe rart: datteren snakket om ham med en nedlatende tone, av og til med en tydelig kjedsomhet, til og med nedlatende «Morten kom med kake, kan du tro det? Jeg er jo på dietten». «Han ringer igjen, kleber seg fast som en svamp». Hun gikk gjennom gavene hans som om de var en plikt, ikke en gest.
I andre året startet kranglene. Det var egentlig Solveig som startet dem. Hun var desperat lei seg.
Elsker du meg egentlig? Jo? Elsker du? spurte hun ofte, vanligvis om kvelden. Det virker ikke sånn.
Solveig, jeg har vært på jobb hele dagen
Akkurat! Hele dagen et sted ute, mens jeg sitter her alene! Har du kanskje funnet en annen?
Morten forklarte, ba om unnskyldning, sverget. Solveig var sur i en dag eller to, så tilgav han snill. Han kom med blomster, en bok hun hadde ønsket, billetter til Nationaltheatret. Alt roet seg til neste krangel.
Årsakene var alltid små. Han sa noe feil. Han så på henne på feil måte. Glemte å like et bilde på Instagram. Ble på jobb for lenge. Svartet på meldingen for raskt da trodde hun han bare surret på mobilen i stedet for å jobbe. For sakte da trodde hun han ignorerte henne.
Nå er det nok! Vi slutter! den setningen ble sagt altfor ofte i forholdet deres.
Hver gang kom Morten først og ba om tilgivelse. Solveig holdt pausen: en dag, tre, en uke. Så smeltet hun opp igjen.
Kari spurte en dag forsiktig:
Solveig, liker du ham egentlig? Eller er det bare praktisk for deg?
Datteren fnyste:
Mamma, hva er dette for spørsmål? Jo, jeg elsker ham. Han er bare noen ganger så irriterende, så jeg blir sliten.
Fem år fløy forbi i den merkelige dansen: lidenskap krangel brudd forsoning. Morten fikk gråsprø hår på tinningene, selv om han ikke engang var tretti. Han gikk ned i vekt, lo mindre. Men han holdt ut. Hvorfor? Kari forsto ikke helt. Kanskje håpet, troen på at en dag alt ville bli lettere, roligere.
I sjette år fridde han.
Ringen var vakker en tynn gullbånd med en liten, men klar diamant. Morten hadde planlagt alt: reservert et bord på en fin restaurant i Bergen, booket en trio med fiolin og piano, skrev en liten tale på et kort som han senere leste høyt, litt rød i ansiktet.
Solveig sa ja. På en slapp måte, som om hun bare fikk servert en dessert til kaffen. Ikke en spesiell dessert. Men hun tok på ringen, tok et bilde til Instagram og ringte venninnene.
Kari omfavnet den kommende svigersønnen hardt, som en mor ville:
Morten, jeg er så glad. Virkelig glad.
Olav rakte frem hånden:
Velkommen inn i familien. Offisielt nå.
Forberedelsene til bryllupet startet med en gang. Solveig tok styringen: kjole fra en designer, fotograf med portefølje av kjente, levende orkideer på bordene. Morten nikket til alt, viste kart, gikk med på hvert lite innfall. Han ville at dagen skulle bli perfekt for sin fremtidige kone.
En måned før den fastsatte datoen gikk alt i vasken.
Hva er dette? Solveig peker på menyen. «Regnbuen»? Mener du alvorlig å velge «Regnbuen»?
Der er god mat, Solveig. Vi har prøvd det før, du likte det.
Likte? Jeg sa «Den hvite hagen»! Med terrasse! Utsikt over fjorden! Og du gir meg en sånn kjas!
Det er ingen ledige bord den dagen. Jeg ringte, og de har allerede booket for en annen.
Så du skulle ha forhandlet, tilbudt penger! Men du bare Solveig kveles av raseri. Nok! Bryllupet er avlyst! Jeg er lei!
Hun slapp menyn på gulvet og stormet ut av rommet. Det vanlige scenariet: han kommer, ber om unnskyldning, hun gir ham et par dager tid før hun blir snill igjen. Men denne gangen ba han ikke om unnskyldning. Kanskje han bare var trøtt.
Neste dag kom Morten for å hente ting. Solveig så ham pakke sammen barberhøvel, ladere, den gamle genseren.
Er du seriøs? hun kunne ikke tro det. Så lett går du? Og forlater meg?
Morten lukket glidelåsen, så på henne lenge med et udefinert uttrykk.
Jeg ønsker deg lykke til, Solveig. Virkelig
Og så gikk han.
Solveig ventet en uke. Så to. Telefonen var stille. Ingen meldinger, ingen samtaler, ingen uventede besøk. Hun åpnet chatten flere ganger markøren blinket i et tomt felt men hun skrev ingenting. Stoltheten tillot det ikke. Morten skulle alltid komme tilbake først. Han hadde alltid gjort det.
En måned gikk.
Kanskje han er syk? Solveig vandret rundt på kjøkkenet til foreldrene. Eller på forretningsreise? Skal jeg ringe ham?
Kari rørte i gryten i stillhet.
Mamma, si noe!
Hva skal jeg si, Solveig? Du ga ham fri, så han dro.
Jeg ga han ikke fri! Jeg
Hva?
Solveig satt fast uten svar.
To måneder senere kom kollegaen hennes, Kine fra regnskap, tilfeldig inn i lunsjen:
Du, jeg så Morten i går med en jente, lystig og søt.
Solveig mistet gaffelen.
Med hvem?!
Jeg vet ikke. En ny, tror jeg. De lo, holdt hender Så søtt at jeg nesten spratt.
Om kvelden gravde Solveig i hans sosiale medier. Profilen var åpen hun hadde lenge bedt ham fjerne privatinnstillingene. Ingen nye bilder, men i vennelisten dukket et ukjent navn opp: Katarina Strand. En ryddig profil med landskap og kattebilder. På avataren en dame på midten av tjueårene med et mykt smil.
Solveig scrollet gjennom siden til klokken tre om natten.
Kari så hvordan datteren endret seg. Selvsikkerheten forsvant, et kaldt glimt i blikket. Solveig ble tynn men ikke på den måten hun ønsket, heller på en uvelkommen måte, med mørke ringer under øynene. Irritasjonen lå på randen av en krise.
Det er hans skyld! Solveig sprang mot foreldrene. Seks år! Seks år med livet mitt og så bare sånn! På grunn av en … ubetydelig mus?
Du kastet ham, husker du, sa Kari rolig.
Det er en annen sak!
Hva er så annerledes?
Solveig klarte ikke å forklare.
Et år gikk forbi, både sakte og smertefullt. Hun fulgte Mortens liv via skjermen: de på grill med Katarina, på konsert med et lokalt band, et bilde med teksten «Flyttet!», i en felles leilighet. Alt det han hadde drømt om med henne. Så dukket et bilde av en ring på en tynn kvinnelig finger opp. «Jeg sa ja!» med tre hjerter.
Kari snublet over innlegget ved en tilfeldighet, scrollende gjennom feeden. Katarina strålte på bildet, Morten ved siden av, smilende med livlige øyne akkurat som før, før all gleden ble sugd ut som en drypp.
«Bra gjort, Morten», tenkte Kari. «Endelig.»
Samtidig prøvde Solveig å finne nye forhold. Eirik holdt ut fire måneder forsvant etter en krangel om å komme for sent til venninnens bursdag. Steinar holdt seg i to løp når Solveig laget en scene på en restaurant med kollegaene hans.
Alle menn er like! døpte hun den siste exen mens hun satt på kjøkkenet til foreldrene. Uansvarlige, egoistiske!
Olav tygget på en kjøttkake i stillhet. Kari helte te og tenkte på hvor merkelig livet kan være. Datteren stirret på telefonen, scrollet i nyhetsstrømmen, stadig vendte tilbake til andres lykkelige bilder.
Kari smilte. Hun var glad for at Morten hadde sluppet taket på Solveig. Ja, det var hennes datter. Men hun visste hvilken type person Solveig var.
På en familiefest satte Solveig på en gammel platespiller igjen.
Morten var i det minste tålmodig. Disse… de kan ikke ta en spøk, de blir straks såre!
Kanskje problemet ikke er dem? mumlet Olav.
Pappa, hva mener du?
Olav trakk på skuldrene:
Bare sånn. Tredje fyr på ett år, går. Merkelig sammentreff.
Solveig rødmet:
Så jeg er skyld i alt, er jeg?
Foreldrene forble stille. Noen ganger sier taushet mer enn ord.
Senere, mens Kari gikk rundt med vasken, tenkte hun på hvordan hun skulle forklare den åpenbare sannheten til datteren. Kjærlighet er ikke et spill der du kan trykke på «lagre» og hoppe tilbake til et komfortabelt øyeblikk. Tålmodighet er ikke uendelig. Manipulasjon spiser tilliten sakte, som rust som korroderer metallet.
Solveig anklaget verden for urettferdighet og ventet på en prins på en hvit hest en som ville tåle hennes luner for alltid.
Kari tørket siste tallerken og la den bort. Gjennom den åpne døren så hun datteren i stuen, igjen tynnet inn i telefonen, scrollet andres liv. Hun visste at Solveig hadde sett bilder av Morten og Katarina, deres glade ansikter og forelskede blikk. Kari holdt også øye med Mortens liv.
Trettit år siden holdt Kari første gang den lille Solveig i armene og lovet å beskytte henne mot alt vondt. Men Solveig hadde valgt ensomhet selv. Og for å bli lykkelig, må hun forandre seg. Eller så vil hun aldri få vite hvordan det er å være en kone og mor.
