23. april
Jeg, Ola, har aldri hatt noe ønske om å flytte fra bygda til byen. Jeg elsker de åpne jordene, elva, skogen og åkrene, og ikke minst folka her. Jeg bestemte meg for å satse på gårdsdrift svineoppdrett; tanken var å levere kjøtt og kanskje utvide driften om alt gikk rett vei. Drømmen min har alltid vært å bygge et stort hus, og selv om jeg allerede har bil, er det en gammel, sliten Volvo. Pengene fra salget av bestemors hus har jeg investert i gården.
Jeg bar også på et annen håp å gifte meg med Ragnhild og gjøre henne til frue i det store huset mitt. Vi hadde vært kjærester en stund, men Ragnhild så jo godt at jeg ikke akkurat badet i penger enda, og huset var så vidt påbegynt.
Hun var virkelig vakker, det skal sies. Men ambisjon om å jobbe eller utdanne seg, nei, det hadde ikke Ragnhild.
Skjønnheten min er min kapital. Jeg vil at mannen min skal forsørge meg, sa hun ofte til venninnene sine. Jeg trenger bare å finne en mann som tar ansvar for meg. Skjønnhet koster.
Ola bygger hus, og han har jo bil allerede, sa Gunnhild, bestevenninna hennes. Du må bare gi han tid det snur nok etter hvert.
Men jeg vil ha alt med en gang, sukket Ragnhild, hvor lenge skal jeg vente på at Ola får orden på sakene sine?
Jeg elsket virkelig Ragnhild, selv om jeg visste at hun kanskje ikke kjente det samme for meg. Men jeg håpet at hun etter hvert ville gjøre det. Alt kunne nok gått sin gang, om det ikke var for at Even, en gutt fra byen, dukket opp i bygda. Han kom sammen med en kompis for å tilbringe ferien hos bestemoren sin. På bygdefesten så han mest ut som han kjedet seg, helt til han fikk øye på Ragnhild.
Ragnhild brydde seg ikke så mye om Even i starten, men da hun fikk vite at han kom fra en solid familie, og at faren var rådmann i Oslo, ble oppmerksomheten hennes raskt rettet mot ham. Even var eldre og visste hvordan han skulle snakke med damer. Han kom ofte med blomster til Ragnhild og hun skjønte godt at så flotte buketter ikke var å oppdrive i bygda, og at han måtte ha bestilt dem levert.
Det stakk i meg å se henne ta imot blomster fra Even.
Ikke ta imot blomstene hans, Ragnhild. Hvorfor skal du gjøre meg sjalu? spurte jeg.
Åh, slapp av, det er jo bare blomster, svarte hun og lo.
Jeg prøvde å si til Even at han ikke skulle gi Ragnhild blomster, at hun faktisk var kjæresten min men han bare trakk på skuldrene, og det endte med slåsskamp. Heldigvis skilte kameratene våre oss ad før det gikk for langt. Etterpå var det som det la seg en skygge mellom Ragnhild og meg. Hun unngikk meg, og jeg ble sur.
Men Ragnhild visste at Even bare skulle være i bygda i en måned, før han dro tilbake til byen.
Her er det ikke stort å hente i lengden. Jeg må prøve å få han med til Oslo. Jeg får sette inn støtet, tenkte hun.
Det var ikke vanskelig for henne å få Even hjem på besøk, og med foreldrene hennes på kommunen var de alene hjemme. Ragnhild la alt til rette for at de skulle bli tatt på fersken av foreldrene hennes hun kjente faren godt, han var streng og kontant. Da de fant dem halvnaken i senga, ble det bråk. Ragnhild prøvde å gjemme seg bak morgenkåpen, og Even fomlet etter buksene sine.
Hva i all verden er det som foregår her? spurte faren strengt.
Ja, ja. Da er det bare en ting å gjøre, Even du må gifte deg med dattera vår, ellers skal jeg sørge for at du angrer, beordret faren.
Ingen vet hva de snakket om bak lukkede dører, men dagen etter kjørte faren dem til lensmannskontoret for å levere inn vigselssøknad. Moren til Ragnhild begynte straks å pakke for flyttingen til byen. Nyheten om giftermålet spredde seg som ild i tørt gress, og jeg prøvde i det lengste å late som om jeg ikke brydde meg.
Even følte seg fanget.
Hvorfor måtte jeg bli med hit på ferie? Og så lot jeg meg lure av denne bygdejenta hun viste seg å være mer utspekulert enn jeg trodde.
Ragnhild var bare fornøyd endelig skulle hun få komme til byen og oppleve det gode liv.
Jeg skal elske ham, gi han barn han skal bli lykkelig for at det ble oss, drømte hun, men hvordan blir jeg egentlig tatt imot av foreldrene hans?
Men foreldrene til Even ble overraskende glade da han kom hjem med en flott, jordnær jente fra bygda. De var lei av storbyjentene han tidligere hadde dratt med seg hjem, de som kun var ute etter penger. De tok godt imot Ragnhild moren, Kari, ønsket henne varmt velkommen, og faren Hans-Inge smilte og nikket fornøyd.
Ragnhild gjorde alt hun kunne for å være en god svigerdatter. Leiligheten de fikk var stor, fire rom, og de bodde sammen med foreldrene hans en stund. Even innså etter hvert at Ragnhild kanskje ikke var så beregnende tross alt.
Hun var jo smart som sørget for giftermålet, men det virker egentlig som hun oppriktig håper vi kan bli lykkelige, tenkte Even, selv om han ikke trodde helt på det selv. Hun holder lav profil, stiller ingen spørsmål, antakelig fordi hun vil unngå konflikter og ikke vil tilbake til bygda.
Han la planer for livet sitt utenfor hjemmet, for han hadde mange venninner og kjente i Oslo. Plutselig, under en middag med familien, kom Ragnhild med en nyhet:
Jeg er gravid. Vi skal få barn
Endelig! Vi har gledet oss til barnebarn! ropte svigermora og ga henne en klem, mens Even skjønte at det bare var å legge planer om et barnløst liv på is.
Bryllupet ble feiret, og foreldrene ga dem en fullt møblert selveierleilighet i gave. Ragnhild la merke til at Even ikke akkurat gledet seg til å bli pappa.
Han forandrer seg nok, bare han ser barnet, tenkte hun, og forsto ikke hvor fjern han egentlig var.
Etter bryllupet begynte Even å “reise mye i jobben”, som han sa. Hun trodde på ham, for hva visste hun vel egentlig om Oslo-liv og hans arbeid. Hun klagde aldri til foreldrene hans, selv om han ofte var borte hele natten. Hun bare forberedte maten og håpet. Men hvor ofte tenkte hun ikke på hjembygda, gamle venner, sin egen mor og far og alt oftere tenkte hun på meg.
Hun begynte å tvile på sine egne valg, men han svarte unnvikende hvis hun spurte om han elsket henne. Svigermor så tydelig at Ragnhild ble trist og skjønte at Even ikke var noen drømmemann.
Da sønnen ble født, var det bokstavelig talt fest i huset. Selv Even ble rørt da han fikk se lillegutten men det varte ikke lenge. Rop fra spedbarnet, bleieskift og lite søvn gikk ham snart på nervene. Ragnhild ble sliten og rakk ikke å lage den gode maten hun hadde gjort før, og Ever følte seg fanget.
Han begynte å tenke at livets gleder nå var andre steder for hvem ville vel ha noe med en gift mann å gjøre? Hos Ragnhild følte han seg flau; hun var jo ei bygdejente uten utdanning.
Hvor skal hun få seg jobb når sønnen vår vokser til? Jeg vil ikke at hun skal stå og vaske golv eller selge fisk på torget. Om jeg går fra henne, ville barnebidraget blitt billigere enn dette.
Even hadde ei fast dame på si, Elise, ei velstående Oslo-dame med egen leilighet og null ønske om barn. Hos henne kunne han slappe helt av. De festet, drakk, og dro på hytta i marka.
Elise, skulle du visst hvor jeg er lei av kaoset hjemme Kone som ikke forstår storbylivet, sønn som skriker. Joda, Ragnhild er pen, men hun er fullstendig ‘bondsk’, alt er fremmed for henne, klagde han.
Ragnhild begynte sakte å forstå at hennes bydrøm ikke ble helt slik hun hadde forestilt seg. Hun fikk mistanke om at Even hadde en annen, og stadig oftere luktet hun parfyme eller så merker av leppestift på klærne hans. Han ble kort i tonen, gjorde aldri noe med sønnen, hevet stemmen, og kunne til og med bli truende.
Til slutt ringte Ragnhild mora si og gråt, men svaret var kaldt:
Vi presset deg aldri til å gifte deg med Even, det var ditt valg. Vi håpet du skulle satse på Ola. Men nå må du bare smake din egen medisin. Kom hjem hvis du vil, men da skal det være for godt.
Knust og fortvilet, sjekket hun mobilen til Even mens han sov. Da så hun alt han skrev med Elise og om hun ikke hadde følt seg sviktet før, så var det ingen tvil nå. Hun fortalte det til svigermor, men fikk bare høre:
Husk, hvis du vurderer å skille deg, kommer vi til å kreve foreldreretten. Du vet hvor mye makt mannen min har, og Even har god inntekt og egen leilighet. Hva kan du tilby uten utdannelse og jobb?
Sønnen hadde feber og slet med tannfrembrudd, og Even orket ikke mer barnegråt, og fikk stadig meldinger fra Elise.
Gi dem sovemedisinen jeg ga deg, så får du komme hit, skrev hun.
Da Even var på badet og hadde latt mobilen ligge igjen på stuebordet, leste Ragnhild meldingen og ble livredd.
Tenk om han faktisk gir oss noe farlig?
Hun ringte meg, helt fortvilet, og jeg tilbød å komme og hente henne og sønnen.
Ikke vær redd, svigers skremmer deg bare. Prøv å holde deg rolig, legg deg med sønnen din, og ring meg når du kan jeg er snart i byen, sa jeg.
Ragnhild klarte å få sønnen til å sove, la seg ved siden av han og lot som hun også sov da Even kikket inn og så begge lå stille. Da han dro ut av huset, pakket hun raskt noen eiendeler, ringte meg, og jeg kom og hentet henne.
Even kom hjem neste kveld og fant huset tomt. Han ringte moren, men hun svarte bare:
Nei, Ragnhild har ikke vært her med barnebarnet. Kanskje hun har stukket? Jeg ringer politiet nå.
Ikke gjør det, mamma, la henne bare være, det er egentlig helt greit for meg. Hun og sønnen de får gjøre som de vil. Lov meg det, mamma, ba han.
Tiden gikk. Ragnhild og jeg giftet oss etter at skilsmissen var gjennomført. Vi bodde sammen på gården med sønnen, og etter hvert økte familien. Til slutt forsto hun at det var her, i mitt selskap og på bygda, livet hennes var lykkeligst.
Jeg leste gjennom gamle dagboksider i går kveld. Det slo meg hvordan alt kan snu. Det viktigste jeg har lært, er at pengejag og status aldri kan erstatte ekte kjærlighet og trygge rammer. Det enkle er ofte det beste.
