Iskaldt
Gry Helgesen var allerede i ferd med å ta på seg frakken da telefonen rangte fra kollegaen hennes:
Gry, du lovte å være her en halvtime før, tror du du rekker det?
Selvfølgelig, gå rolig til tannlegen, jeg er på vei ut.
Hun hastet ned trapperommet og sprang ut av bygget. Natten hadde gjort gatene i Østre Aker til et glatteskiløp; isen lå som en glassplate over fortauet som ledet fra gårdsplassen til gaten.
Det blir ikke lett, men jeg må prøve, tenkte hun mens hun satte foten på den glatte overflaten og sakte vandret mot bussområdet.
Midt på veien stod renholderen Ola, som alle kalte sånn, selv om navnet hans egentlig bestod av ti bokstaver. Han holdt en unnskyldt tone til hver forbipasserende:
Ingen sand i dag, leverte ikke budet, men folk nikket og smilte:
Ingen fare, Ola, vi klarer det!
Da Gry nådde gaten, var fortauet en søleblanding av gjørme og den tynne snøen som hadde falt i natt. Morgenpendlerne hadde spredt sitt svarte avtrykk, som smeltet den frosne snøen til en grådis. Gry gikk med bestemte skritt og tenkte på om hun skulle skrive ut den gravide fra femte avdeling eller la henne bli noen dager til på fødeavdelingen.
Plutselig skjedde det ingen av dem hadde sett komme: hun mistet balansen, og for å reise seg måtte hun sette hendene i den gjørmete søla. Hun så med avsky på den skitten som strakte seg både foran og bak henne, men før hun nådde å prøve å reise seg, ble hun tatt under armene og løftet opp.
Takk, sa hun og så seg om. En høy mann sto foran henne og smilte:
Ingen årsak, men du må vaske deg når du kommer hjem.
Jeg har ikke tid til å gå hjem, jeg er i farta, svarte hun.
Da ønsker jeg deg lykke til på jobb, sa han og gikk inn på den nærmeste sidegaten.
Mens hun tog av seg den skitne frakken og ga den til sykepleierne med en bønn om å henge den opp, hørte Gry den erfarne sykepleieren si:
Alt som vanlig, den vaktende legen er her, følger med på den unge pasienten. Hun er redd for å føde, men har bestemt seg for å beholde barnet. Foreldrene bor i Trondheim, hun er kommet hit til tanten sin for fødselen, og så drar hun tilbake.
Hvilken avdeling er hun i?
Syvende.
Gry sukkes tungt; arbeidsdagen var i gang. Hun gikk inn i syvende avdeling og møtte vakthavende lege, fikk all informasjon, og gikk videre til rommet. En ung kvinne lå med ryggen vendt mot veggen. Gry rørte lett ved skulderen, og den unge kvinnen snudde hodet.
Er du lege?
Ja, jeg heter Gry Helgesen. Du er Åshild, ikke sant? Jeg vil snakke med deg.
Jeg har allerede bestemt meg, svarte Åshild hastig, jeg vil avbryte graviditeten.
Er dette ditt eget valg eller familiens?
Alle er enige.
Vet faren om det?
Ikke ennå, men jeg tror han ikke vil ha barnet.
Men han er far, du må fortelle ham. Et barn er ingen lek; du har både mor og far selv. Hvorfor frata ham kjærligheten du kunne gi?
Jeg er fortsatt ung og må studere videre.
Da skulle du ha tenkt på dette tidligere. Hver handling har ansvar. Er det rett å fraskrive seg ansvar og gi fra seg et liv? I de første dagene er moren livsnødvendig for barnet. Hun så på den nesten barnlige unge, og merket at en storm av følelser truet. Tenk deg at du sitter komfortabelt i et tog, men så blir du kastet ut i kulden, naken. Hvorfor tror du barnet vil overleve?
Da vil du hjelpe ham! ropte Åshild.
Du er hans eneste støtte.
Jeg vil ikke.
Du har fortsatt tid til å tenke og ringe faren. Ikke vær redd, alt ordner seg.
Gry klemte Åshilds hånd, smilte varmt. I Åshilds øyne skimtet smerte, forvirring og et håp om at problemene skulle løse seg som i barndommens drømmer.
Hele dagen vandret Gry i tankene om Åshild og seg selv. Hun var 34 år, men hadde aldri klart å få et eget hjem. På universitetet hadde hun en kjæreste, Eirik, som hun skulle gifte seg med, men en tragisk ulykke en beruset sjåfør traff ham tok livet hans i fjerde år. Tragedien hadde preget henne i lang tid, og hun hadde i studietiden gitt opp tanker om ekteskap, redd for å svikte minnet om Eirik. Arbeidet ble hennes trøst; tapet ble til slutt en fjern smerte, mens alle medstudenter hadde funnet seg selv i ekteskap. En passende partner hadde hun aldri møtt.
Gry, ikke sitt hjemme i helgene, kanskje du finner en mann på en tur, foreslo moren.
Mamma, du ler, men hvem vet? Kanskje han bare er en luring, svarte Gry.
Av og til, når hun skrev ut pasienter, stod hun ved vinduet på kontoret og så ektemenn møte sine koner. Tårene fylte henne, og hun drømte om å holde sitt eget barn i sine armer, akkurat som de andre kvinnene.
Nå stod Gry ved vinduet; alle pasienter var utskrevet, og glade foreldre var allerede hjemme. Ute falt våt snø, og kvelden lover mer is. Hun husket at hun måtte rense frakken, så hun gikk til personalrommet med garderobe og kantine.
Dagen forløp rolig, ingen kritiske tilfeller. Gry bestemte seg for å besøke den unge pasienten i syvende avdeling igjen. Åshild var 18 år, kom fra en naboby i Østfold, og fødte her fordi hun følte skam i den lille byen der alle kjenner alle. Hun hadde fått tid til å veie for og imot, men faren var fortsatt en uklar brikke, for han måtte også signere.
Gry undret seg over hvorfor hun tidligere hadde unngått slike saker, mens nå lå hjertet hennes tungt ved Åshilds dilemma. Hun hadde lest Åshilds journal og kunne ikke la være å tenke på den.
Hun gikk tilbake til rommet, hvor Åshilds tante, en eldre kvinne, hadde kommet med henne, med unnskyldning om at hun måtte til en regional klinikk for konsultasjon. Tanten hadde bedt om å bli igjen, fordi hun ikke ville la Åshild være alene. Gry, som en gang hadde jobbet på kirurgisk avdeling, kunne ikke si nei.
Åshild holdt telefonen, prøvde å ringe farens mobil, men fikk ingen svar.
Skal jeg skrive at jeg ikke vet hvem faren er?
Du må først føde, så ser vi hva som skjer. Føler du noen rier?
Hva mener du?
Er du smertefri?
Nei.
Når du får smerte, rop til søsteren din, så kommer legen.
Greit, så roet Åshild seg og smilte svakt.
Gry gikk videre, men da hun gikk i gangveien, mistet hun fotfestet igjen, denne gangen på kneet. Hun falt hardt og kunne ikke komme seg opp. En kvinne bak henne prøvde å løfte henne, men manglet både styrke og høyde. Plutselig ble hun igjen tatt under armene og løftet opp av en høy mann med et bredt morgen-smil.
Takk, sa hun.
Jeg heter Jørgen, og hva heter du? spurte han, og ventet på svar.
Hun svarte med smerte, men klarte likevel å si navnet sitt. Jørgen var en snakkesalig mekanisk ingeniør på en fabrikk i Lillestrøm, med en yngre bror og en søster som han hadde tatt ansvar for.
Min lille Lise er min gullunge, men broren min har hatt problemer med kjæresten sin og vil ikke snakke med meg. Jeg er jo den eldre, så jeg må hjelpe.
Jørgen hjalp henne opp trappene til andre etasje, og på to minutter hadde han også introdusert seg for Lise Pedersen, som takket ham for teen, men han takket nei hans barn ventet hjemme.
Lise, som hørte om Jørgens barn, svarte med en skuffet tone:
Takk for hjelpen til min datter.
Jørgen gikk videre. Moren til Gry, som satt ved kjøkkenbordet, mumlet:
Å, så en god mann dukket opp, men han er gift, for en trist sak
Gry nektet å korrigere henne; Jørgen var faktisk ugift, men hadde bror og søster.
Moren fortsatte å snakke mens hun ryddet:
En dag dør jeg, og du blir igjen alene, for bortsett fra søsteren min Maja, som er to år yngre enn meg, har du ingen.
Gry klemte moren forsiktig og sa:
Da lever vi videre. Jeg er så sliten, jeg går til sengs. Jeg må stå opp tidlig i morgen, jeg er redd for en ung jente.
Klokken seks om morgenen ringte Gry til jobb:
Hvordan går det med Åshild i rom 7?
Rier har startet, men du får frokost først.
Hele morgenen tenkte hun på Jørgen, og forestilte seg ham med Åshilds lille barn i armene.
Har jeg blitt forelsket i en alder av femti? tenkte hun, mens hun så for seg hans smil. Hun så seg selv i speilet, gjorde seg fin, og innså at hun ønsket å møte ham på gaten i dag.
Men Jørgen var ikke der. Hun gikk inn på fødeavdelingens lobby og så to menn; en av dem var Jørgen, til hennes store overraskelse. Hun gikk bort til ham:
God morgen, hvordan kan jeg hjelpe?
Hvordan kom du hit?
Jeg jobber her, er noe galt med søsteren din?
Min søster er tolv år gammel. Jeg håper hun ikke følger denne tullingen og heller fullfører universitetet først.
Hva mener du, unnskyld, snudde hun seg mot Jørgens bror, Lars, den kjekke fyren?
Ja, han klarte å få barnet, men nå gjemmer han seg for den forvirrede jenta, han er ikke ønsket. Hun ringte ham tjue ganger i går. Nå må han gifte seg, sa Lars.
Åshild har selv tenkt seg å avbryte, forsvarte Lars.
Gry Helgesen, skynd deg til fødeavdelingen, ropte kollegaen, og så ringte telefonen fra rom 7.
Hvor er Gry Helgesen? hvorfor kommer hun ikke? ropte Åshild, men hun kom likevel.
Ikke vær redd, alt blir bra, hvisket Gry.
Scenen endte brått.
Sykepleieren viste Åshild en liten baby og bar den til sin avdeling.
Skal vi kalle ham Jørgen? spurte Lars.
Hvorfor?
Som en takk for din omsorg. Åshild er OK.
Jørgen, som så på Gry, smilte bredt.
Jeg vil først snakke med Åshild, hun har jo nettopp født.
En uke senere samlet brødrene og søsteren seg rundt den lille Jørgen sammen med moren. De gikk til huset der Lise hadde dekket bordet for en festlig lunsj. Lise bodde en stund hos dem for å hjelpe Åshild, siden tanten hennes var innlagt på sykehus. Jørgen lurte ofte bort på kveldene og sa at han skulle sove hos en venn, men alle så den lykkelige Gry og hans varme holdning til henne.
Den yngre Jørgen ble vist frem for Åshilds foreldre, og så ble han døpt. Gry ble forlofter, og Jørgen ble fadder. To måneder senere giftet de seg. De unge var lykkelige, men mest av alt jublet Lise, som nå kunne puste lett fordi datteren endelig hadde funnet et stort, kjærlig familie. Tiden ville komme for barnebarn, men som de sier: Alt har sin tid.
