Ingrid smøg seg inn i leiligheten og prøvde å kle av seg uten å vekke moren sin. Hun måtte virkelig jobbe for å ikke stønne av smerte når hun endelig fikk av seg de nye skoene som hadde gnagd henne halvt til døde.
Så tidlig hjemme? Rømte du fra bryllupet? Moren tittet ut i gangen med bustete hår og et uttrykk som sa «her skjer det spennende ting!».
Hvorfor er du våken? Driver du og lurer på meg? Ingrid svarte en anelse skarpere enn planlagt.
Moren knep leppene sammen og forsvant inn på rommet. Ingrid fikk straks dårlig samvittighet. Moren hadde jo ventet oppe for å høre hvordan bryllupet hadde vært, og så kvitterte hun bare med kjeft. Ingrid snek seg inn, satte seg ved siden av moren på sofaen og ga henne en klem.
Ikke prøv deg, du! Hvis du ikke vil fortelle, får jeg sikkert høre det av moren til Solveig, mumlet moren surt.
Unnskyld, mamma. Jeg er bare så sliten, og føttene mine er to blå poteter. Restauranten var ikke til å kimse av sikkert femti gjester minst. Masse leven og dans.
Og Solveig i brudekjole… Hun så jo ut som en modell. Og brudgommen… Hadde han vært kjekkere, hadde han vært ulovlig å frakte over kommunegrensa, ramset Ingrid opp.
Og likevel gikk du tidlig hjem? avbrøt moren.
Mamma, alle var så oppblåste og viktige. Jeg følte meg som en liten gråspurv blant påfugler. Dessuten må jeg tidlig opp i morgen.
Hvor skal du sånn, det er jo søndag? Moren la hodet på skakke som kun en bekymret mor kan.
Forteller i morgen tidlig, gidder ikke nå. Jeg går i dusjen, sa Ingrid, ga moren et kyss på kinnet og forsvant på rommet.
Hun kastet festkjolen fra seg med avsky. I sammenligning med alle de andre gjestene hadde hun sett ut som om hun kom rett fra loppemarkedet.
Hun skrubbet ryggen godt i dusjen, akkurat der svette pølsefingre fra kveldens dansemakker hadde hengt seg opp. Han hadde slett ikke tatt nei, takk for et svar og holdt henne klistret inntil seg som hun var en kupong på Rema.
Hun kjente de svette, klamme labbene hans der bak, og de grove skoene kuttet inn i føttene. Hun holdt akkurat løpet ut gjennom én dans.
Så satte han seg ved bordet hennes og begynte å skjenke både i glasset og på seg selv. Hele selskapet satt med nesa i sky, inkludert Solveig, som knapt hadde tid til å nikke til henne, opptatt som hun var med ny mann og gaver.
Bare et par ganger ble Ingrid sendt lange blikk av en fyr, men han gjorde ikke akkurat heltemodige innsatser for å redde henne fra klørne til klubbe-mannen.
Til slutt sa hun at hun måtte på do og løp bokstavelig talt ut, tok en drosje hjem.
Nei, hun kunne virkelig ikke tenkt seg et sånt bryllup selv. Alt så innøvd ut. Som et amatørteater der alle hadde fått manus, og hun selv var rekvisitt nummer fem.
Det tok lang tid før hun fikk sove. Musikk, latter, klirring fra glass og tomme smil surret fortsatt rundt i hodet hennes. Og hun tenkte på han med blikket.
«Bedre han hadde spurt om en dans, enn den svette selutkledde grisen», tenkte Ingrid, snudde seg rundt og sovnet.
Oktober kom med regn og sur vind, og Solveig var endelig tilbake fra bryllupsreise. Hun inviterte Ingrid på besøk for å fortelle om livet på solkysten.
Ingrid ville gjerne se eventyret, men måtte jo ha noe med seg. Etter forelesning gikk hun innom konditoriet og kjøpte Solveigs favorittkaker. Hun var på vei ut da hun nesten kræsjet med en mann i døra. Han trakk seg til side og smilte.
Du igjen? sa han.
Ingrid så opp, og det tok ett sekund før hun kjente ham igjen den mystiske blikk-mannen fra bryllupet. Der og da glemte hun all søtsak-anstand og ble stående som et spett i døra.
Vi burde kanskje flytte oss, før noen moser oss, lo han og dro henne vennlig bort fra trengselen.
Du forsvant fra bryllupet som Askepott, jeg rakk jo ikke engang å hilse på deg, han gliste med perfekte, hvite tenner.
Jeg mistet ikke en sko, da, svarte Ingrid løssluppent.
På vei hjem? Kan jeg kjøre deg? Han så ikke ut som han tok nei for et svar.
Nei, jeg skal til Solveig, bruden. Har du droppet handleturen din? Ingrid så spørrende på ham.
Jeg er så glad for å treffe deg at kakehungrige kunder får klare seg selv i dag, sa han og pekte på kakeboksen i hånden hennes. Kom, la meg vise deg noe.
Han ledet henne bort til en diger SUV. Hun hadde aldri kjørt i slike biler før nærmeste hun kom luksusbil var gamle Volvon til onkel Roar.
Han kjørte avgårde uten å spørre etter adressen, noe som fikk Ingrid til å kjenne et lite stikk av uro.
Jeg vet hvor Solveig bor, kjenner mannen hennes litt fra jobb og bridge, forklarte han og kastet et sideblikk på henne.
Han het Vidar, var skilt, og hadde en labrador som het Sjur. Ingrid nikket motvillig; pen var han jo, så mamma ville vært fornøyd.
Moren hun kom hjem til, var alt annet enn diskret.
Så sent ute? Jeg holdt på å ringe politiet, sukket hun bekymret.
Var hos Solveig. Og wow, så hun bor! Ingrid beskrev huset og Solveigs glød som om det var ukas krim-anmeldelse.
Hvordan kom du deg dit? Hun bor jo i «Grønngata Terrasse», fnyste moren. Byens folk kalte det bare «Griskeberget», på grunn av de rike huseierne.
En bekjent ga meg skyss, Ingrid ga motvillig fra seg nyss om skyssen, og angret umiddelbart.
Fra bryllupet, eller? Er han fra «de rette,» håper jeg? Du ga ham vel nummeret ditt? Moren så ut som hun straks planla forlovelse over kaffe.
Ja da, trykket det nærmest i hånda hans, svarte Ingrid, småirritert.
Ikke vær så vrang. Flotte mannfolk vokser ikke på trær og du kan være en testrunde for han, moren måtte alltid ha siste ord.
Jeg ga ham nummeret, ok? Er forhøret slutt? snøftet Ingrid.
Hva er det med deg i dag? Du er jo som et pinnsvin.
Kan du ikke gi deg? Det er ikke om å gjøre å få meg giftet bort, utbrøt Ingrid.
Jeg vil bare at du gifter deg med en ordentlig mann. Ikke med en eller annen stakkars student… Skal du leve på kneip og luft?
Når har vi noensinne levd på kneip og luft, mamma? Ingrid smalt tilbake.
Vel, jeg bare tok litt i… Jenta mi, synes du ikke han er noe i det hele tatt?
Mamma, la det ligge. Jeg har ingen planer.
Telefonen i stua reddet henne fra videre forhør. Det var Vidar.
Jeg gjør som de slemme i amerikanske filmer og ringer allerede nå. Hva gjør du på søndag?
Skal lese til forelesninger.
Hele dagen? Været blir flott! Bli med på en ridetur, har du ridd før? Ikke? Da henter jeg deg kl. elleve.
Ingrid sa ja. Hun husket faktisk bare gamle fjordinger hjemme hos mormor, og de turte hun aldri klappe. Men opplevelsene hun fikk med Vidar var likevel magiske.
Vidar var sjarmerende på en litt for blank måte, men han visste hvordan man var hyggelig og hvordan man fikk folk til å åpne dører.
Neste helg tok han med seg blomster og marsipankake til den trange leiligheten deres. Ingrid var flau over det gamle teppet og de falmede tapetene, men Vidar lo og sa at han vokste opp i akkurat slik koselig leilighet. Moren visnet nesten av begeistring.
Han er jo bare en drøm! Men hvis han frir, sier du vel ikke nei? spurte moren med så stjerner i øynene at hun nesten måtte blunke.
Mamma! Vi har møttes noen få ganger, det får da være måte på! himlet Ingrid med øynene.
Men før nyttår fridde Vidar på ekte og rakk å sette en diamantring på fingeren hennes.
Nå kan jeg dø lykkelig, utbrøt moren, med hendene over hjertet.
Bryllupet ble holdt på landet i mars, i smeltende sol og dryppende istapper. Ingrid insisterte på at alt skulle være lite og rolig ingen livesending fra bryllup.no. Vidar protesterte ikke.
Etter bryllupet flyttet hun til ham.
Endelig kan vi snakke sammen igjen. De andre konene her tenker jo kun på jakker og spa. For ikke å snakke om shopping i København. Jeg tror de ikke har lest en bok i sitt liv, lo Solveig, som bodde like i nærheten, nå seks måneder på vei.
Men Vidar lot aldri Ingrid gjøre noe alene. Hver morgen ble hun kjørt til universitetet av sjåføren, og han hentet henne alltid etterpå. En dag ble forelesningen avlyst, og Ingrid gikk hjem.
Solen stekte, det var ekte vår. Knoppene holdt på å eksplodere på trærne.
Da traff hun Anders, en gammel studiekamerat. De satte seg på en kafé sammen for å ta igjen litt vennskapsliv. Ingrid innså hvor mye hun savnet helt vanlig prat og latter.
Faktisk var hun ikke akkurat populær på studiet lenger heller, etter at hun giftet seg rikt sånn går det når man plutselig skifter klasse.
Hva tenker du på? spurte Anders.
Jeg må gå, svarte Ingrid kort, men unnskyldende.
Han kontrollerer deg, eller? Anders var mistenksom.
Nei, jeg må bare hjem, Ingrid reiste seg.
Hjemme ventet en iskald Vidar.
Hvor har du vært?
På universitetet.
Ikke lyv. Forelesningen ble avlyst. Du ringte ikke sjåføren. Skulle du møte en elsker?
Det var bare Anders, en venn fra studiet!
Vidar hadde aldri snakket sånn før. Øynene var eneste varmefrie område i mils omkrets.
Vi bare tok en kaffe. Hva er problemet? prøvde Ingrid, men hun hørte selv hvor forsvarsposisjonen skrapet i stemmen.
Du er min kone. Jeg har fiender som håper jeg snubler. Du skal holde deg i ro.
Bare fordi jeg satt på kafé med en gammel venn?
Vidar reiste seg voldsomt og gikk mot henne. Ingrid rygget.
Ikke snakk til meg på den måten, svarte hun skarpt.
Han grep henne hardt i armen og trakk henne til seg. Hvis du ikke hører etter…
Hva da? Låser du meg inne? Når jeg blir lege, skal jeg kanskje bare få mannfolk som pasienter, skal jeg da være utro hele tiden? prøvde Ingrid å slite seg løs.
Hun skjønte nesten ikke hva som skjedde før det klang i øret og alt ble stille. Vidar sa noe, men blodsmaken i munnen og ringingen på øret overdøvet alt.
Forstår du? hørte hun til slutt.
…Ja…jeg forstår, mumlet hun.
Vidar slo henne så raskt at hun ikke rakk å beskytte ansiktet sitt. Hun falt bakover og mistet bevisstheten.
Da hun våknet igjen, var Vidar borte. Hele kroppen ristet, men hun kom seg opp til soverommet, kastet seg på sengen og gråt til hun var tom.
Hun ville hente is på kjøkkenet, men soveromsdøren var låst. Hun hadde ikke engang merket når Vidar hadde låst døren.
Om morgenen var ansiktet enda mer hovent. Vidar kom ikke inn, og han hadde også tatt mobilen hennes.
Ingrid famlet rundt i rommet, desperat etter en vei ut. Hun var som en fugl i bur. Så klikket nøkkelen.
Så, har du blitt klokere? sto Vidar i døråpningen.
Hater deg! Slipp meg ut! skrek Ingrid.
Hun kjente smak av blod da hun ropte. Nytt slag, ny smerte. Vidar låste døren igjen.
En kvinne kom alltid for å vaske til lunsj. Ingrid ba henne slippe seg ut, og da kvinnen oppdaget ansiktet hennes, gispet hun.
Han kommer til å ta meg hvis jeg hjelper deg, hvisket hun.
Si bare at jeg lurte deg og løp ut etter vann, tryglet Ingrid.
Kvinnen åpnet. Ta hette på, så ingen ser deg, sa hun, og Ingrid takket.
Hun snek seg hjem til moren, gjennom bakgater og med hette trukket langt ned. Folk rygget unna henne. Moren slo hendene sammen og ropte:
Herregud! Han virket jo så ordentlig. Unnskyld, jenta mi. Nå vet jeg ikke hva vi skal gjøre hvis han dukker opp her. Dørene ryker vel om han sparker til.
Slapp av, mamma.
Ingrid brydde seg ikke lenger. Men hun ringte Anders og ba ham komme.
På sisteåret jobbet han ekstra på ambulansen. Han renset sårene hennes, ringte lege for å sikre dokumentasjon på skadene, tok bilder og sendte dem til Vidar med en klar beskjed: Kommer du nær Ingrid igjen, så er bildene på nett før du rekker å si “VG Nett”.
Vidar forsvant fra livet hennes. Først etter to uker, da blåmerkene var blitt til et vagt minne, gikk Ingrid tilbake til studiene.
Skilsmissen gikk kjapt gjennom. Sommeren etter, etter eksamen, satt hun og Anders på kafé. Plutselig suste Vidar forbi med en ny, ung kvinne på slep.
Hun ventet til Vidar dro på do, ruslet bort til kvinnen og sa lavt:
Vær forsiktig. Om du gjør én ting feil, kan det gå galt. Jeg vet det, for jeg var kona hans. Stikk mens du kan.
Hvem er du? spurte kvinnen skeptisk.
Bare ikke si at du har snakket med meg.
Ingrid slapp seg ut av kafeen før Vidar dukket opp igjen. Utenfor så hun den nye kjæresten lure på hvem hun nettopp hadde snakket med, men hun svarte bare med et skuldertrekk. Ingrid pustet lettet ut: “Hun sa det ikke.”
Var det lurt å snakke med henne? Hva om hun sier det videre? Anders var skeptisk.
Hadde noen advart meg, ville jeg aldri giftet meg med ham. Ingen ville snakke om hvorfor ekteskapet ble brutt, ikke engang Solveig, svarte Ingrid.
Ingrid og Anders reiste. Etter spesialisering ble han kirurg, hun kardiolog. De fikk en sønn, Marius. Moren sluttet for godt å blande seg inn.
En dag, hos frisøren, leste Ingrid en gammel ukebladforside: Forretningsmann Vidar Berntsen dømt for drap på ektefelle. Hun så ut av vinduet: Der spaserte Anders med barnevogna. Hun tenkte: Det finnes viktigere ting enn penger. Litt til å leve av er nok, så lenge man får beholde selvrespekten.
Kom, du er neste, ropte frisøren, og Ingrid satte seg smilende i stolen.
