Valborg Nilsen sto ved vinduet og så frosten tegne mønstre på ruten. De lovet minus tretti. Kanskje mer.
Hun lyttet.
Nedenfra – stemmer. Så et rop:
– I kveld! Hører dere?! I kveld skal katten vekk!
Per Andersen. Styreformannen.
Valborg trakk seg fra vinduet, la sjalet over skuldrene og gikk ut i trappeoppgangen. Hun gikk ned til første etasje. Der sto naboene allerede – noen i tøfler, noen i jakke på gløtt. Alle så tause på Per Andersen, som sto midt i oppgangen, rød og opphisset, og pekte bort i hjørnet.
Der, på radiatoren, lå en rød katt sammenkrøllet.
Mager. Med et rufset øre. Skalv.
– Der! – bjeffet styreformannen. – Der er den forvillede katten deres! Pels overalt! Stanken! Jeg er ansvarlig for orden, og dere driver asyl her!
– Per Andersen, – sa tante Greta fra tredje etasje lavt, – den gjør jo ingen fortred.
– Gjør ingen fortred?! – Per Andersen snurret rundt mot henne så kvinnen tok et skritt tilbake. – Hvem var det som klaget på pels overalt?! Hvem sa det var lopper fra den?! Tror dere jeg driver ap her?!
Tante Greta så bort.
Valborg Nilsen knyttet nevene.
Hun ville si noe. Ville. Men halsen snørte seg sammen, og ordene ble sittende fast.
– Kort sagt, – skar styreformannen av, – innen klokken seks i kveld skal den være borte. Fjerner dere den ikke selv, kaster jeg den ut. Forstått?
Han så på alle. Ingen svarte.
– Forstått, sier jeg?!
– Forstått, – mumlet en av mennene.
Per Andersen nikket, smelte igjen døren og gikk.
Naboene sivet langsomt bort, sukket.
Men katten ble liggende på radiatoren – en rød haug som ikke engang skjønte at den skulle kastes ut i kulden.
Valborg Nilsen gikk opp til seg på fjerde etasje. Lukket døren. Satte seg på kjøkkenet og stirret i veggen.
I kveld blir det minus tretti.
Den kommer til å fryse i hjel.
Hun visste det sikkert.
For en vinter fant hun en spurv under trappeoppgangen – en liten, frossen spurv med vingene presset inntil kroppen. Hun tok den med inn, varmet den, men det var for sent. Altfor sent.
Valborg reiste seg, gikk til vinduet.
– Herre Gud, – hvisket hun stille, – hva skal jeg gjøre.
Hun satte seg igjen. Hendene skalv.
Hun var redd. Redd for bråk. Redd for at Per Andersen skulle skrike. At naboene skulle snu ryggen til. At hun skulle bli kalt gal.
Men mest av alt var hun redd for å forestille seg den røde haugen liggende i en snøfonn – stiv, med åpne øyne.
Valborg Nilsen gikk ned igjen mot kvelden.
Katten lå fortsatt på radiatoren. Den løftet hodet da hun kom bort. Så på henne – med gule, varsomme øyne.
– Hva gjør du her? – mumlet hun. – Har du ingen steder å gå?
Katten var taus.
Valborg rakte ut hånden – strøk den over den rufsete ryggen. Den rykket til, men ble. Malte svakt.
Hun gikk opp igjen.
Halv seks hørte hun stemmer i oppgangen igjen. Valborg kikket ut i gangen – åpnet døren på gløtt.
Per Andersen sto nede. Ved siden av ham – to menn fra naboblokka. Den ene holdt en sekk.
– Der er den, snylteren, – sa styreformannen og nikket mot katten. – Ta den.
Mannen med sekken tok et skritt frem.
Og akkurat da – som ute av det blå – kom tante Greta ut fra leiligheten. Hun så, stoppet.
– Hva gjør dere?
– Ser du ikke? – snerret Per Andersen. – Vi rydder opp, som avtalt.
– Per Andersen, kanskje vi kan la den være? – sa tante Greta lavt. – Kanskje noen kan ta den?
– Hvem skal ta den?! – brølte han. – Du?! Eller alle disse som bor her og tier?! Nei! Det er meg som må rydde opp igjen!
Tante Greta så bort.
– Nettopp, – hveste styreformannen.
Valborg sto oppe og lyttet. Hjertet hamret så hardt at det føltes som om det skulle hoppe ut.
Nede kastet mannen sekken over katten. Den skrek – vilt, fortvilet. Klorte. Men den ble likevel dyttet inn og sekken knyttet igjen.
– Det var det, – sa Per Andersen. – Bær den til søppelcontainerne. Den klarer seg selv, hvis den er smart.
Mennene bar sekken mot utgangen.
Døren smelte.
Valborg slapp dørhåndtaket. Hendene skalv. Beina skalv.
Hun gikk tilbake på kjøkkenet. Satte seg. Stirret i veggen.
Men etter ett minutt – spratt hun opp.
Hun grep kåpen. Trakk på seg vinterstøvlene. Slo sjalet rundt hodet.
Sprang ut i trappa.
Hun løp nedover – så fort at hun nesten falt i svingen.
Slenge opp ytterdøren.
Valborg løp bort til containerne.
Sekken lå i en snøfonn ved siden av søppelbeholderen.
Hun løste opp. Hendene skalv – knuten ga seg ikke.
Sekken åpnet seg.
– I live, – hveste Valborg. – I live, gudskjelov.
Hun tok katten i armene – den var lett, nesten vektløs. Holdt den inntil brystet, dekket den med kåpen.
Sprang tilbake.
I oppgangen – stemmer igjen.
Per Andersen sto ved postkassene. Røykte. Fikk øye på henne – med katten i armene – og ansiktet vrengde seg.
– Hva er det du gjør?! – brølte han.
Valborg stoppet. Hentet pusten.
– Jeg tar den med hjem, – sa hun. Stemmen skalv, men ordene var tydelige.
– Hvor hjem?! – Per Andersen tok et skritt mot henne. – Jeg sa – den skulle vekk!
– De sa – den skulle vekk fra oppgangen, – Valborg løftet haken. – Så jeg tar den med inn. Hjem til meg.
– Er du helt spikra?! – han stakk fingeren i brystet hennes.
Valborg gikk opp til fjerde etasje.
Hun gikk inn i leiligheten. Lukket døren.
Satte seg på gulvet – i kåpen, i støvlene.
Katten lå i fanget hennes. Åpnet det ene øyet – så på henne.
– Nå er det over, – hvisket Valborg. – Nå er du hjemme.
Hendene skalv. Tårene rant nedover kinnene.
Men inni – for første gang på mange år – var det varmt og stille.
En uke senere kom Per Andersen på besøk hos Valborg.
Han banket på døren – ikke høyt, nesten forsiktig.
Hun åpnet. Ble overrasket.
– De? Hva er det som har skjedd?
Han sto på trammen – uten jakke, i en gammel genser.
– Kan jeg komme inn? – spurte han.
Valborg nikket. Slippte ham inn.
Per Andersen gikk ut på kjøkkenet. Satte seg. Katten hoppet ned fra vinduskarmen, snuste på skoene hans og gikk inn i stua.
– Te? – tilbød Valborg.
– Det er ikke nødvendig.
Han var stille litt. Så sukket han.
– Jeg er ikke her for å be om unnskyldning, – sa Per Andersen. – Jeg ville bare si. At De gjorde rett.
Han reiste seg. Gikk mot døren.
– Per Andersen, – ropte Valborg etter ham.
Han snudde seg.
– Vil De ha te likevel?
Han stanset. Så nikket han.
– Ja takk, det vil jeg.
De satt på kjøkkenet – drakk te, var tause. Katten hoppet opp i fanget til Valborg. Malte.
– Hva har De kalt den? – spurte styreformannen.
– Rødtopp, – smilte Valborg. – Bare Rødtopp.
Per Andersen nikket. Drakk opp te. Reiste seg.
– Jeg går nå.
– Per Andersen, – sa Valborg igjen. – Kom innom en annen gang, hvis De har tid. Til en kopp te.
Han så på henne. Smilte skjevt.
– Det skal jeg.
Det gikk en måned. Så en til.
Rødtopp la på seg. Pelsen glinset. Øret grodde. Han sov i vinduskarmen – der solen skinte om morgenen.
Naboene ble vant til ham. Tante Greta kom av og til med fiskerester. Ingrid – med rømme. Til og med karen fra femte etasje kom en dag med en klorestativ.
– Fant det på en container, – sa han. – Ser brukbart ut.
Valborg Nilsen tok imot gavene – og ble alltid overrasket.
Utenfor falt snøen. Frosten tegnet mønstre på ruten.
Men i leiligheten var det varmt.
Og i hjertet – også.
