DAGBOKNOTAT
Jeg husker da jeg og Ingrid giftet oss, begge bare nitten år gamle. Vi kunne ikke være borte fra hverandre, kjærligheten vår var helt vill og grenseløs. Foreldrene våre så det kanskje litt for godt og mente det var best å få oss smidd i hymens lenker før noe galt skjedde.
Bryllupet vårt var storslått, et ordentlig norsk gilde med alt som hører til: pyntet bil med blondebånd på panseret, blomster overalt, fyrverkeri, middag og høy stemning, og ikke minst de rungende Kysset, kysset!-ropene fra festglade gjester.
Ingrids foreldre lot seg ikke involvere økonomisk. De hadde rett og slett ikke råd, de slet selv med å få endene til å møtes og det meste av inntekten forsvant til dagligvarer og litt for mye på vinmonopolet. Dermed tok min egen mor, Solveig Hansen, på seg hele regningen. Hun var en fargerik dame og mente at det var lettere for alle å kalle henne bare Sol.
Sol prøvde flere ganger å advare meg mot å bli sammen med Ingrid, fordi foreldrene hennes hadde et anstrengt forhold til alkoholen. Men jeg ville ikke høre, sa at kjærligheten vår var så sterk at den kunne bøte på alt av arvelige byrder.
Hun ristet på hodet og sa: Du vet, det vokser ikke epler på ospetrær, gutt min. Pass på at kjærligheten deres ikke er kortere enn nesa til en spurv.
Vi trodde vi sto ved starten på et perfekt liv. Fremtiden virket strålende, fylt bare av vår kjærlighet, latter og glede. Hele verden lå for våre føtter.
Livets eventyr fikk en annen vending.
Som bryllupsgave fikk vi en liten leilighet i sentrum av Oslo. Lev og vær lykkelige, barn! sa Sol og stefar min.
Første tiden var det bare lykke og ro. Så fødte Ingrid to døtre: Kari og Lise. Jeg forgudet dem begge, følte meg som familiens konge.
Men ikke fem år etter begynte Ingrid å forsvinne mystisk om kveldene. Når hun kom hjem, luktet hun alkohol. Jeg ba om forklaring, men møtte først stillhet, så en hard og kald bekjennelse: hun hadde aldri elsket meg, bare vært forelsket. Nå hadde hun funnet en annen drømmemannen, ifølge henne. At han allerede hadde tre døtre og en kone, brydde henne lite.
Da hun forsvant til en avsides gård på landet med sin nye flamme, ble jeg igjen nummen og forlatt. Hun sa: Med den jeg elsker, er det paradis i grisehuset, med den man ikke elsker, føles det trangt selv på et jorde. Barna våre lot hun bare stå.
Sol, min mor, var kvikk og handlekraftig. Hun tok inn barnebarna med glede. Jeg prøvde å stable livet på beina, men endte etter råd fra en venn i en liten menighet, en slags sekt. Der giftet jeg meg etterhvert med Turid, ei enke med to sønner. Men hun gjorde livet trangt for meg alt handlet om hennes egne problemer, og så snart jeg nevnte mine døtre, sa hun: De har da en mor! La henne fikse det. Kan du ta Jon til skolen og mate lille Pål?
Jeg adlød. Innerst inne elsket jeg ennå Ingrid, men visste at veien tilbake var stengt.
Syv år gikk. En dag kom Ingrid uventet på døra til Sol med en ny jente ved hånda. Hun så sliten ut. Dette er datteren min, Thea. Kan vi bo her en stund? spurte hun, nervøs.
Så, du hadde ingensteds å gå? spurte Sol, skarpt.
Nei, jeg dro selv. Mannen min slår og drikker. Jeg orker ikke mer. Ingrid bønnfalt sin gamle svigermor.
Du valgte ham vel selv, det var ikke jeg som dro deg etter håret. Hvorfor ikke dra til foreldrene dine?
Jeg ville bare se jentene mine igjen. Kan jeg ikke få hilse på dem? Ingrid forsto at Sol hadde et mykt hjerte under de kvasse replikkene.
Endelig husket du på barna, Ingrid. Du er ei gjøk-høne, mumlet Sol. Da ringte det på døra, og jentene kom hjem tenåringer nå, Kari og Lise. De så på moren med et blikk som sa alt: hun var fremmed, hun var den som hadde sviktet.
Likevel lot Sol og mannen hennes Ingrid bli, sammen med lille Thea. Hva annet kunne de gjøre?
Men etter en måned var Ingrid plutselig borte igjen. Hun gikk tilbake til den samme ulykkelige mannen ute på bygda, og etterlot Thea hos Sol. Slik fikk mormor og morfar ansvaret for tre jenter. Og jentene gledet seg over varmen, tryggheten og respekten som rådet i hjemmet deres.
Årene gikk. Først døde Sol. Deretter min stefar.
Kari giftet seg, men ekteskapet ble barnløst. Lise ble boende alene hele livet, lot flettene gråne. Thea fikk barn som syttenåring, ukjent far, og reiste ut til moren på landet.
Ungdommen forsvant uten forvarsel, og alderdommen kom like stille og ubemerket.
Ingrid bodde nå alene, til hennes samboer ble sjuk og døtrene hans hentet ham hjem til byen. De skyldte på Ingrid, sa hun hadde vanstelt faren deres. Stikk nesa di ut av vårt havregryn! fikk hun som avskjed.
På bygda visste alle alt, og ryktene løp fort om den skamløse drankeren Ingrid hadde blitt. Ikke mye nåde å finne.
Jeg selv klarte til slutt å rømme fra Turid, sekten og alt. Tilbake alene i min mors gamle leilighet i Oslo, levde jeg fra dag til dag, med tre katter for å holde mørket unna. Kjærligheten føltes som et fjernt ekko.
Og likevel husker jeg lykken banket en gang på døra til meg og Ingrid. Men den kom aldri riktig inn.
