Kjære dagbok,
Det er allerede nesten ti på kvelden, og jeg føler at jeg nesten har gått på tomgang hele dagen. Jeg har lengtet etter å komme hjem til leiligheten vår, sette meg ned med en enkel middag og legge hodet på puten. Dagen har vært slitsom. Knut er allerede hjemme, middagen står på bordet, og sønnen vår, Eirik, er mett og fornøyd.
Jeg jobber i en liten frisørsalong i sentrum av Oslo, og i dag hadde jeg kveldsvakt. Da salongen stengte, ryddet jeg arbeidsplassen, skrudde på alarmen og låste døren så var jeg endelig ferdig.
På vei hjem går jeg gjennom en liten park, “Lilleparken”, som vanligvis er rolig og trygt. På dagtid sitter pensjonister på benkene, og om kvelden er det ofte tomt, men gatelysene holder området lyst, så jeg blir aldri redd.
I kveld var en av benkene imidlertid ikke tom. To barn krøp sammen på den en gutt på ni år og en liten jente som ikke ser eldre enn fem. Jeg senket farten og nærmet meg.
Hva gjør dere her alene så sent? Det er på tide å gå hjem! spurte jeg.
Gutten så nøye på meg, strøk håret til jenta og holdt henne enda tettere inntil seg.
Vi har ingen steder å gå. Stepparven vår jaget oss bort. svarte han.
Hvor er moren deres?
Hun er med ham. Druknet.
Uten å nøle inviterte jeg dem inn.
Kom, la oss gå til meg. Vi finner en løsning i morgen.
Barna reiste seg sakte. Jeg tok den lille jenta, som het Maren, i hånden, og ga den andre guttens hånd til Jonas. Jeg førte dem inn i leiligheten vår og forklarte alt for Knut og for vår tolv år gamle sønn. De som kjenner mitt hjerte, stilte ikke spørsmål, men viste umiddelbart til vasken og la dem ved bordet. De sultne barna spiste alt de fikk, forsiktig men med stor appetitt.
Senere gikk jeg til naboen, som har en datter i første klasse, og ba om klær til Maren. Vi fikk samlet mange plagg i hver norsk familie sitter ofte en del klær igjen etter barna. Jeg badet Maren, skiftet henne til rene klær, og Jonas klarte seg selv. Jeg fant også en gammel skjorte til ham blant de resterende plaggene. De la seg til å sove i stuen på sofaen Maren kunne ikke gå et skritt fra broren, og han holdt henne tett i armene.
Mette og trette sov de raskt i den friske sengen. Jeg sendte Eirik til rommet sitt, mens Knut og jeg satt på kjøkkenet og snakket lenge om hva vi skulle gjøre videre.
Neste morgen stod jeg opp tidlig, dro Knut til jobben, for jeg måtte jobbe kveldsskift igjen. Barna våknet, jeg ga dem frokost, pakket den vaskede og tørkede klærne i en pose og forberedte meg på å levere dem hjem.
De fulgte meg til huset rett ved siden av. Leiligheten på tredje etasje stod på låsen. Barna gikk inn og stanset i gangen
Jeg stod ved døren og ønsket så inderlig å se den kvinnen i øynene, å spørre hva hun hadde tenkt på hele natten mens barna hennes ble etterlatt et ukjent sted.
En ung, men svært tynn kvinne med en stor mørk flekk under øyet kom ut av rommet. Hun så likegyldig på barna og sa:
Åh dere er kommet Hvem er dette?
Dette er tante Ingrid. Vi overnattet hos henne, svarte Jonas.
Å greit, mumlet hun og gikk rolig tilbake til rommet. Jeg ble stående målløs. Var dette deres mor?
Plutselig snudde hun seg mot meg og sa:
Gå til kjøkkenet, vi må snakke.
Jeg fulgte etter. Til min overraskelse var leiligheten, til tross for sin enkle innredning, skinnende ren. Alt var på sin plass, bestikket var ryddig, gulvet bleket, og selv min gamle, slitte morgenskjorte med manglende knapper, så ren ut. Hun pekte på en stol.
Sett deg, sa hun.
Jeg satte meg ned. Hun satte seg mot meg, så meg med et blekt blikk og spurte:
Har du barn?
Ja, en sønn, tolv år, svarte jeg.
Lytt Hvis noe skulle skje med meg, så ikke forlat barna mine. De er uskyldige.
Du vil forlate dem? overrasket jeg meg selv.
Jeg klarer det ikke lenger. Jeg har prøvd så mange ganger å stoppe, men uten hell. Og han hun nikket mot rommet hvor en høy snorking hørtes. Jeg har kontaktet politiet. De kommer noen dager, men han blir verre. Jeg drikker hver dag, og han bruker barna som en slags dørvakt. De er ikke hans.
Hvor er faren?
Han døde i en ulykke da Maren var ett år gammel. Jeg har siden da levd alene.
Har du jobb?
Jeg jobbet på en butikk i sentrum, men jeg ble sagt opp for hyppige fravær.
Og mannen?
Han gjør småjobber av og til. Så klarer vi oss sånn.
Hun satt stille en stund, så vendte hun seg igjen til meg:
Om noe skulle skje, vær så snill, ikke legg dem fra seg. Du har et godt hjerte. Hvis du ikke kan ta dem, så lever dem i et barnehjem, ok?
Jeg reiste meg. Hjernen min nektet å godta det jeg nettopp hadde hørt. Det føltes som en mareritt. Barna kom bort til meg, omfavnet meg begge to, og tårene strømmet ned i øynene mine. Jeg tørket dem med ermene og sa til Jonas at han måtte vite hvor han kunne finne meg.
Jeg gikk ut på gaten og lot tårene falle som regn, så forbipasserende så ned på meg med bekymring. Senere den kvelden fortalte jeg alt til Knut. Han stilte ingen spørsmål, men sa bare at vi uansett ikke skulle forlate barna. Eirik, som hørte samtalen, kom bort og klemte oss begge. Så satt vi sammen på kjøkkenet, stille, men i hverandres armer.
Tre dager senere kom Jonas i panikk. Han fortalte at moren deres hadde forsvunnet, at stepparfaren var blitt arrestert av politiet, og at Maren nå bodde hos naboen, men at myndighetene skulle hente dem til et barnehjem i dag. Han løp tilbake til søsteren med den nyheten. Senere ble barna faktisk hentet av barnevernet.
Dagen etter fant de Jonas og Marens mor i elva. Hun hadde dødd under tragiske omstendigheter. Det virker som hun hadde forutsett sin skjebne, og derfor ba hun meg om å ta vare på dem.
Knut og jeg begynte å fylle ut alle nødvendige papirer for å få foreldrevern. Ingen slektninger ble funnet for Jonas og Maren, og takket være min historie om samtalen med moren, fikk vi omsorgsretten.
Jeg måtte si opp jobben. Maren var svært redd, stolte kun på broren sin og holdt seg tett inntil ham. Selv en enkel skje som falt fra bordet fikk henne til å se skremt på Knut, som om hun forventet en straff.
Det krevde mye tid og tålmodighet å vinne hennes tillit. Jonas var den eldre; han forsto raskt at vi ikke ville skade dem. Etter hvert begynte Maren å åpne seg. Hun lekte med Eirik, smilte og snakket, selv om hun fremdeles var litt skeptisk til Knut. Det ser ut til at frykten for voksne menn sitter dypt i henne.
Knut behandlet henne alltid med mildhet og stor forsiktighet. Han hadde alltid drømt om å få en datter, men på grunn av helsen min kunne jeg ikke få flere barn. Så kom dagen da han kom hjem fra en tre-dagers arbeidsreise. Jeg og Maren møtte ham på trappen. Han gikk rundt og strakte armene mot lille jenta.
Marens øyne lyste, og hun gikk forsiktig frem og omfavnet ham i halsen. Han løftet henne opp i armene, og sammen gikk de inn på kjøkkenet. Da Maren kom med et stort smil, kom Eirik og Jonas, og så kom jeg. Vi klemte hverandre, stod stille et øyeblikk med varmen i hjertet.
I denne familien vil fremtiden nå endelig bli lys.
