Solveig og moren satt på den gamle sengen i hytta. Begge var godt tilkledde, vinteren lå tung over fjellene, og i stua var bare den lille vedovnen tent.
«Det går nok, mamma. Alt skal ordne seg. Jeg gir deg medisinen nå», sa Solveig rolig til moren.
Solveig hadde aldri hatt en ekte mor kun svigermoren, som også var hennes ekssvigermor. Nesten en ekssvigermor.
Slik gikk det til at de tre bodde sammen: mor, sønn og hans kone Solveig.
Solveig giftet seg sent, da hun var tretti år gammel. Hun var den andre konen til Einar Hansen. Hun brøt ikke opp et familie når de begynte å treffes; Einar var allerede skilt.
Svigermoren, Marit Arnesen, falt straks for henne, og hun likte svigermoren også. En kjærlig, god kvinne som ville holde om, snakke med og forstå. Solveig hadde mistet foreldrene sine tidlig og hatt ingen å lene seg på. I Marit fant hun den familefølelsen hun manglet.
«De har slått seg sammen», bemerket Einar noen ganger.
Fem år i ekteskapet fløy som et øyeblikk. Så ble Einar hard og temperamentsfull. Han ropte på Solveig og på moren. Årsaken var en elskerinne. Han ble ofte sen og kom hjem i en tilstand som var langt fra edru.
En dag sa han at han ville skilles. Han ga to dager til å pakke. Før Solveig rakk å pakke, kom elskerinnen med en koffert.
Kanskje hun hadde gjort det med vilje for å møte sin forrige og si stygge ting, men det lyktes ikke. Hun var en høyblond kvinne med store lepper og enorme øyevipper som knapt kunne bevege seg.
Solveig klarte ikke å holde latteren tilbake.
«Du byttet meg med det der skrønhode med vinger som en ku? Lykke til med henne, men jeg angrer ikke en eneste eneste dag», sa hun.
«Men hun er så glad. Og dere to gamle høner», lo den andre.
«Hva mener du med at jeg skal skade mor?», spurte Solveig.
«Hva skjer med mor, blir hun med oss?», spøkte den høye kvinnen, som klappet med sine lange vipper. «La henne ta med seg. Hvorfor trenger vi henne?»
«Ja, mamma, nå er det din tur. Du har levd lenge nok i meg», svarte Solveig.
«Hvor skal jeg gå? Jeg ga deg alle pengene fra leilighetssalget for at du skulle bygge dette huset», ropte moren med et hjerte som knyttet seg.
«Jeg trenger ikke flere konserter. Sånn er det. Bo her, men gå ikke ut av ditt eget rom. Nå blir Ingrid husets herskerinne», sa Einar.
«Katt, la dem begge ta med seg det de vil», sa Ingrid.
«Hun er min mor!»
«Din mor? Så du mener at jeg får en ny svigermor? Å, katt»
Solveig hadde fått nok av alle anklagene.
«Mamma, vil du bli med meg til bygda?»
«Bedre å dra til bygda enn å bli igjen med en slik sønn,» svarte Einar.
«Vent, jeg pakker raskt tingene dine.»
«Ikke glem medisinen, kisten min og vesken.»
Solveig hentet en ekstra kuffert og hastet med å samle alt: kiste, veske, medisiner, papirer, undertøy og klær.
«Ta alt. Vi behøver ikke andres ting», sa Ingrid med en myk stemme.
Einar sto tavs på sidelinjen. Han kunne ikke gjøre mer. Han forsto at moren aldri ville tilgi ham kanskje hun en dag ville, for hun var jo mor.
Etter en halvtime stod Solveig ved bilen. Marit Arnesen satt allerede på baksetet og tørket stille bort tårer. Hun vendte ikke blikket mot sønnen, men suk
«Det er tungt å godta at alt du har gitt ham, nå er unødvendig», tenkte hun.
«Hvordan skal vi klare oss, jente?»
«Alt blir bra. Jeg har spart penger. Så lenge jeg ikke får jobb, holder det. Du har pensjon. Vi får endene til å møtes, nok brød og smør til å mette oss.»
De kjørte til bygda der Solveig hadde vokst opp. Det var fortsatt dag. Huset var kaldt, men Solveig tente raskt opp vedovnen, fylte vannkanten og satte på vannkoker.
«Du klarer alt så bra. Det er som om du har levd hele livet her,» sa Marit.
«Bestefar lærte meg alt. Det er heldig at vi har mat hjemme, så vi trenger ikke gå til butikken. Jeg liker ikke de små landsbysladderne.»
Etter hvert ble det varmere i stua.
«I morgen vasker jeg alt her.»
Det banket på døren.
«Kommer naboen? Det har gått en stund siden du var her. Jeg så bilen din stå. Hvorfor kommer du så sent på vinteren? Er det noen problemer?»
«Alt er i orden, onkel Kjell. Alt er i orden nå. Jeg forteller deg senere. Kom inn og drikk te med oss.»
«Jeg ville egentlig invitere deg. Er du alene?» spurte Kjell, som akkurat hadde oppdaget kvinnen ved siden av.
«Dette er Marit, og dette er Kjell Pettersen,» presenterte Solveig dem for hverandre.
«Gi beskjed hvis du trenger noe.»
«Foreløpig trenger jeg ingenting. Takk.»
Uken gikk, og huset ble rent og koselig.
«Vet du, Solveig, jeg er også fra bygda. Jeg giftet meg med en bymann. Han døde da jeg var tjuetre, og jeg solgte leiligheten. Sønnen lovte at jeg alltid skulle bo hos ham. Se hvordan det har endt.»
«Ikke gråt. Jeg vet det er tungt. Jeg har også det vanskelig. Kanskje dere får barnebarn en dag.»
«Dette er for helvete! Og hvem bor Kjell med?»
«Alene. Hans kone døde, og han reddet et barn fra en elv for lenge siden. Han har aldri giftet seg igjen. Ingen barn, så han lever alene. Han er like gammel som deg, men han er som en yngre bror for meg.»
En måned gikk uten nyheter fra Einar. Han ringte ikke engang moren. En dag fikk Solveig et uidentifisert nummer.
«Solveig?»
«Ja?»
«Din mann har omkommet.»
«Dere har tatt feil.»
«Nei, jeg har ikke tatt feil. Einar han var ikke edru og kolliderte med bilen sin. Det kan bli vanskelig for dere, men han var med en jente. Hun overlevde uten eneste skramme. Kom for identifikasjon.»
Gud, stakkars Marit. Hva skulle hun si? Hvem skulle hjelpe? «Onkel Knut! Du kan hjelpe.»
«Solveig, hva har skjedd? Du ser helt blekt ut!»
«Mamma, ikke bekymre deg, sett deg. Einar er borte.»
«Å, nei Jeg er skyldig! Jeg forlot ham!»
«Mamma, han kastet deg ut!»
«Ja, han kastet meg ut. Men jeg er mor. Å Jeg får min dom.»
«Jeg skal til likestillingen. Onkel Kjell blir med meg til jeg drar hjem.»
«Jeg blir med deg.»
«Jeg er med dere,» sa Kjell. «Vi drar sammen. Det er ikke til diskusjon.»
Begravelsen ble holdt. Solveig og Marit bestemte seg for å gå til sønnens hus. Nå skulle han arve både moren og konen. Einar hadde aldri fått levert inn skilsmisse; kjærlighet, fester og overdådige måltider hadde fylt hans liv.
Onkel Kjell fulgte dem overalt.
«Jeg er med dere, dere er kvinner. Kanskje dere trenger hjelp senere.»
Huset hvordan hadde alt endret seg på så kort tid? Overalt lå skitne klær, og skitne tallerkener lå på gulvet. Lukten av øl og råte fylte rommet.
«Dette har min sønn ordnet! Han har aldri vært sånn før. Hva har han gjort!»
«Hva gjør dere her? Dette er mitt hus, så gå bort!» En høy kvinne med store lepper og vippene som før hadde blitt sett i stuen, kom inn, nesten naken og med skittent hår. En nesten naken, hårete mann fulgte etter.
«Vis meg papirene på huset!» innvendingen kom fra onkel Kjell.
«Hvilke papirer? Min mann er død. Vi har ikke engang hatt et bryllup!»
«Han var ikke engang skilt!»
«Vi feiret bryllupet på forhånd. Så nå er alt mitt!»
«Stopp dette tåpelige svimlet! Rydd dere og gå! Er det noen andre her?»
Mannen flyktet stille. Onkel Kjell sørget for at ingen av damene fikk noe som helst.
«Nå må vi finne ut av papirene. Kanskje et testamente, eller kanskje en ny eier allerede har flyttet inn. Vi må skifte låser. Den høye damen kan ha nøkler.»
Papirene viste seg å være i orden. Låsene ble byttet.
Mye av eiendelene måtte kastes. Onkel Knut var med Solveig og Marit overalt.
«Det gjør meg trist at dere kommer tilbake. Jeg har blitt vant til dere.»
«Vi kommer tilbake. Og du, onkel Kjell, kom også tilbake.»
«Du ga meg tilbake ungdommen min. Maja ligner på min avdøde kone.»
«Jeg har merket, onkel Knut, hvordan du ser på henne. Hun ser på deg også. Er det kjærlighet?»
«Du sier det også,» svarte mannen, irritert.
«Ja, sannheten er der!»
Et år senere giftet seg Kjell og Marit. De var lykkelige sammen. De hadde blitt som en familie for Solveig. De fikk barnebarn!
Solveig ble også mor. Hun giftet seg aldri. Hun tok på seg ansvaret for to barn som hun adopterte. En bror og en søster det er umulig å splitte dem. Hun ønsket ett, men fikk to.
Man kan finne foreldre og nære mennesker ikke bare ved fødsel eller oppvekst. Noen ganger bringer livet deg til dem på uventede måter.
Livets visdom: Når du mister noe, kan du finne nye bånd som gjør deg sterkere enn du trodde du var.
