In Oslo hadde Solveig sin egen kjede med smykkebutikk. Familien hadde bygget opp virksomheten sammen med far, så nå sto hun stødig på egne ben som en skikkelig forretningskvinne.
I førtiårene var Solveig en fast gjest på høytidelige selskaper, blinket på forsidene til glossymagasiner og kjente alle de store stjernene i hovedstaden skuespillere, sangere, jurister og sånn. Hun oppdro sønnen Marius, så alt var på stell. Det eneste som manglet i livet hennes, var kjærligheten.
Til tross for femroms leiligheten i Oslo følte Solveig seg utrolig ensom. Kanskje alt kunne vært annerledes
Den lille Solveig bodde sammen med bestemor i en liten kystby på Vestlandet. Foreldrene hennes flyttet til Oslo da hun knapt var syv år gammel på grunn av en kontrakt, og overlod ansvaret for barnebarnet til bestemor, som elsket henne som sin egen.
Da Solveig vokste opp, falt hun for klassekameraten Eirik. Han gjengjeldte følelsene, og de var begge seksten. Bestemor, som hadde oppdratt fem barn, ristet bare på hodet:
«Hvem har ikke gjort sprø ting i seksten? Ungdom er en vill hest som løper av gårde.»
Likevel gravde Solveig og Eirik seg dypere inn i hverandre, så de knapt la merke til verden rundt seg. Etter videregående gikk de begge på universitetet, og på første semester kunngjorde Solveig for Eirik:
Gjør deg klar til å bli pappa.
Eirik lo og svarte:
Alltid klar!
Ingen måned hadde gått før Solveig dro fra universitetet, hentet papirene sine og satte kursen mot Oslo for å bo hos foreldrene igjen. Eirik stod målløs, løp til bestemor og fikk en skarp reprimande:
«Hva tenker du på, gut? Hvordan skal du mate et barn med lærebøker? Kjærlighet er fint, men et barn er ingen lek!»
Eirik sendte et brev til Solveig, hun svarte kort: «Kom.» Så han hoppet på toget mot hovedstaden.
Døren ble åpnet av moren hennes, Anna Hansen.
Hei, jeg er Eirik. Jeg har kommet for å se Solveig.
Anna inviterte ham inn, ledet ham til kjøkkenet, og Eirik tenkte: «Jeg får vel ikke gå inn på stuen før jeg får en invitasjon.» Solveig var tydeligvis ikke hjemme.
Anna lente seg frem og sa:
Hør her, svigersønn. Jeg har en tydelig forespørsel: la vår familie være i fred. Glem Solveig.
Må jeg vente på henne? spurte Eirik.
Nei, hun er på spa. Hun er tilbake om to uker. Du har gjort alt du kan, nå får vi ordne opp selv. avsluttet hun.
Eirik stod der som en innestøpt spiker. Anna reiste seg fra stolen, som om hun inviterte ham til å avslutte denne moralske lektionen.
Han gikk ut, satte seg en liten stund på benken utenfor trappeoppgangen, og så videre til togstasjonen.
Navnet Solveig ble for Eirik et hellig symbol i årevis. På latin betyr det «stjerne», og hun ble for ham enten en ledestjerne eller et fyrtårn han fulgte i mørket.
Hjemme igjen kastet Eirik seg over studiene. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre: angripe Solveig, gi opp og leve sitt eget liv, eller hvordan kunne han glemme første kjærlighet?
Eirik kom tilbake til Oslo da Solveig fødte sønnen Marius. Han prøvde igjen å snakke hyggelig med svigermoren Anna, og han kjøpte gaver til den lille gutten. Som man sier, «ikke spar på smøret når grøten koker». Men Anna avkjølte hans entusiasme og holdt fast på sitt:
Ung mann, forstår du ikke? Vi trenger ikke dine gaver. Vi vil oppdrage Marius uten deg! Vi kan ikke la vår datter gå fra grøt til øl. Hold deg til ditt eget liv.
Eirik dro hjem med «nedslåtte vinger». En kompis av ham dyttet oljen på ilden:
Pass på svigerfar, han er rik som en trollmann!
Eirik led og elsket Solveig, men hun svarte aldri. Sånn er livet du kan ikke fange solen i en pose, og tiden flyr.
Til slutt dukket en jente ved navn Milana opp, som virkelig forelsket seg i Eirik. De fikk en datter, Julia. De første årene av ekteskapet var Eirik bare en mottaker av Milanas kjærlighet. Før bryllupet advarte han sin kommende kone om at han hadde drømt om en annen. Milana svarte med et strengt blikk:
Dine ord er harde, kjære. De brenner som flammer i brystet, men jeg vil overvinne dem. Min kjærlighet er nok for oss begge.
Eirik ble ordfører i den lille byen sin. Solveig levde fortsatt i hjertet hans. Årene gikk, og kontakten mellom dem ble jevnlig. Eirik besøkte Oslo, møtte den oppvoksende Marius, og Solveig giftet seg igjen. Ektemannen hennes falt i god jord hos Anna, som selv hadde valgt ham for datteren.
Men fem år senere, etter å ha bodd med ektemannen i London, bestemte Solveig seg for å vende hjem til Norge. Da Marius ble fjorten, begynte tenåringsproblemene.
Eirik, sønnen din er ute av kontroll! Kom! ropte hun i telefonen.
Eirik kastet alt han holdt på og hastet til Oslo for å redde den kvinnen han fortsatt elsket.
Milana, som så faren forlate, satt ved vinduet og gråt høyt. Etter mange år med Eirik hadde hun blitt vant til Solveigs nattlige telefoner. Når telefonen ringte, sprang hun opp fra sengen, løp til badet og hvisket noe hemmelig til Solveig. Milana fikk seg nøye med den andre rollen i livet hennes hun visste ikke om Eirik satte pris på hennes tålmodighet. I hennes hjerte var det ingen vindu å se inn i. Ofte ble hun forvirret.
Men når Eirik kom tilbake fra Oslo, var Milana lykkelig som en kvinne. Hennes sjel sang! «Han er med meg, så min kjærlighet er nok.» I de øyeblikkene stod hun på en pidestall av lykke, og hun strevde for å være en ideell hustru. Hun ville låse opp et slott med en gullnøkkel, kjøpe kjærligheten igjen. Hun tørket bort ufortjente tårer, holdt kjeft når Eirik kom med en enorm bamse som gave til Marius. Likevel beroliget tanken på at Eirik elsket datteren Julia henne. Dette var hennes lille trøst.
Hun husket alltid bestemoras ord:
En kone er limet til mannen, mannen er hyrden til konen.
Våren kom. Eirik skulle igjen til Oslo, denne gangen for Marses bryllup. Milana kjente årsaken. Eirik hadde kjøpt en gave til det unge paret en tur til Hellas for to.
Midt i bryllupsfesten hvisket Solveig i øret på Eirik:
Kanskje vi kan starte på nytt?
Eirik tok et lett pust og svarte så skarpt som en kniv:
Nei, Solveig. For sent. Jeg vil gifte meg med min Milana. Den beste kona jeg kan finne, finnes ikke andre steder.
