Og sørg for at leiligheten er strøken når jeg kommer tilbake! Kari Evensen styrter ut i oppgangen og smeller igjen døra så hardt at rutene klirrer.
Ingrid, som akkurat nå går ned trappa, skvetter til og blir stående stille.
Hun håper desperat at naboen ikke ser henne. For sent sett er hun.
Åh, Ingrida… God morgen!
Kari setter en pappeske fra Elkjøp på gulvet og kaver hektisk med å kneppe kåpen. Det er tydelig hun har det travelt.
God dag, Kari, sier Ingrid rolig og smiler litt stivt. Har ungene vært rampete igjen?
Rampete er bare fornavnet! Jeg er så sint at jeg ikke har ord for det, freser Kari mens hun kjemper med den siste knappen.
Akkurat da rører det på seg i pappesken på gulvet.
Ingrid hopper nesten, selv om hun står på trygg avstand.
Hun har aldri vært noen pyse, men hadde rett og slett ikke vært forberedt på at noe levende skulle være i en eske fra Elkjøp…
«Men hvem kan det være da?»
Fantasien maler straks bildet av en levende trykkoker kanskje en som spruter gulrøtter utover kjøkkenet og som derfor ble dømt til å kastes på dynga.
Bare se, sier Kari og løfter esken opp for å vise frem innholdet.
Ingrid går ned på trappeavsatsen, kommer bort til Kari og kikker forsiktig ned i eska.
Selv om hun vet at trykkokerteorien er usannsynlig, er det ikke til å unngå at det hun ser, overrasker henne helt. Men heldigvis, det er en positiv overraskelse.
Fra bunnen av esken stirrer et par nysgjerrige øyne opp på henne. De tilhører en liten kattunge.
Å, så søt han er! utbryter Ingrid lykkelig.
Det kan du si, mumler Kari og lukker lokket kjapt.
Hvor har du fått denne kattungen fra?
Ungene tok den med hjem fra gårdsplassen, vet du. Jeg angrer på at jeg lot dem beholde den. Så mye styr med denne katten, jeg kan ikke forklare det en gang. Ja, han ser jo snill ut, men det sier jo ingenting akkurat som min eksmann: søt utenpå, rampete innvendig.
Han blir sikkert roligere når han blir større, trøster Ingrid. Skal du til dyrlegen, kanskje? Skal du vaksinere ham?
Nei, nei, Ingrida! Hva skal jeg med dyrlege og vaksiner? Jeg har fått nok. Nå skal han på hytta, så får han bo der.
Ingrid ser forvirret på Kari, men ut fra rynkene i panna skjønner hun at dette ikke er en spøk. Og kalenderen viser faktisk 15. november, ikke 1. april.
Kattungen? På hytta? Når det er høst, Kari?
Ja, hvorfor ikke? Skal vi vente til våren kanskje? Spiller ingen rolle. Hadde det vært vinter, hadde han reist da også. Dette er ikke en katt. Det er bare et problem.
Kari blir rød i ansiktet og stopper for å trekke pusten.
Etter å ha fått igjen pusten, fortsetter hun:
Du skulle bare sett hvordan denne lille tassen oppfører seg! Jeg har ikke drukket så mye valeriana engang da jeg satt alene med to små barn. Dette er avgjort. På hytta skal han.
Men, vent nå litt
Kan la ham bli igjen i bakgården, men da tar ungene ham bare med inn igjen og gjemmer ham bak skapet. Eller han kommer tilbake selv. Nei, det får være nok.
Kari tar opp mobilen, ser på klokka og rister på hodet:
Nå har du pratet hull i hodet på meg, Ingrida! Jeg må rekke bussen.
Hun holder hardt rundt esken, snur og begynner å gå ned trappa.
Ingrid ser etter henne: Hvordan kan man bare sette fra seg en kattunge på hytta, alene? Han overlever jo ikke der!
Kari! Vent! roper hun.
Hva nå, da? Jeg har dårlig tid!
Ikke sett den på hytta. La meg i stedet finne et godt hjem til ham. Gi ham til meg, vær så snill.
Kari stopper og…
…snu seg sakte rundt.
Et godt hjem? Hva mener du egentlig? Har jeg dårlige hender?! sier hun med et surt blikk. Jeg har oppdratt to barn med disse hendene.
Det mener jeg ikke. Jeg vil bare at kattungen skal få det bra. Han klarer seg ikke alene på hytta.
Klarer seg hvis han vil, hvis ikke, så var det vel ikke meningen
Nei, hør nå, sånn kan du ikke si.
Ikke min skyld om katten ikke kan oppføre seg. Han passer bare ikke inne.
Han er jo bare en baby! Det kommer seg! sier Ingrid, og klarer ikke holde seg: Du sender jo ikke barna dine på hytta, selv om du roper på dem hele dagen.
Barna mine er barna mine. Ikke sammenlign! Vil du ha katten så ta ham.
Hun setter esken bestemt på gulvet.
Bedre for meg: slipper å reise og slipper å bruke penger på bussbillett. Får vi se hvor lang tid det tar før du gir opp, humrer Kari.
Så går hun fort inn og smeller igjen døra, og med ett runger ropet hennes ut i trappeoppgangen:
Kan noen forklare meg hvorfor dere fremdeles ikke har begynt å rydde? Hit med mobilene!
Resten hører ikke Ingrid, for hun bøyer seg ned og tar esken forsiktig opp må jo sjekke at kattungen fortsatt er der og går opp til sin egen etasje.
Slik blir hun, helt overraskende, eier av en eske fra Elkjøp og …
…en liten kattunge inni.
Hun hadde slett ikke tenkt å få et lite, pelsdyr inn i leiligheten. Spesielt ikke i dag. Hun skulle bare kjøpe kaffe som gikk tom og havnet tilfeldig midt oppi alt dette.
Hun likte egentlig ikke dyr særlig. Var aldri den som drømte om egen katt eller hund, slik mange forteller om.
Men la Kari etterlate kattungen? Det kunne hun bare ikke.
For; likegyldighet er heldigvis ikke det samme som hjerteløshet. Det finnes grenser.
Og hvorfor ta så drastiske grep, når man bare kan finne noen som med glede vil ha en kattunge?
For en slik søtnos klart han får hjem. Ingrid er sikker.
Det er bare å ta noen fine bilder, poste på nett så står køen utenfor døra.
Enkelt og greit.
*****
Ingrid tar affære straks hun er hjemme. Hun tar bilde av kattungen og legger det ut på forskjellige «gis bort»-grupper på Finn.no og Facebook, med teksten “gis til snille folk”.
Så går hun selv ned til butikken må jo tross alt kjøpe kaffe … samt kattemat. Noe må jo kattungen leve på imens!
Med maten følger også et toalettbrett og grus. Uforutsette utgifter, men det får hun gi videre til den som overtar katten, tenker hun.
Det er verdt det, det føles faktisk veldig godt, tenker Ingrid og smiler. Hun angrer ikke et sekund.
Kari kalte katten “Bolle”, men den reagerer ikke på det, så Ingrid finner på et nytt navn.
Hun prøver en haug av forslag, før hun lander på det 132. forsøket.
Du skal hete Max! Har du noe imot det, kanskje? spør hun.
Mjau! svarer katten og spretter ut i gangen for å slåss med tøflene, som han synes er for fluffy de også.
Han tenker å vise hvem som er mykest og søtest her i huset!
Ingrid ler, ser på Max som ruller rundt på gulvet, og setter seg ved PC-en for å jobbe.
Ingrid jobber som frilansfotograf, og elsker det hun gjør det gir både glede og ganske gode inntekter.
Hun måtte ha ferdigstilt bilder fra en fotoshoot nylig, men får det ikke til i fred.
Max har fått nok av tøflene og begynner å dundre rundt i leiligheten; ingen sving er for skarp for ham.
Lyden er ganske voldsom.
Hei, du! sier Ingrid og peker strengt, men vennlig.
Kattungen stopper opp midt i stua og stirrer alvorlig på henne «Ja, hva vil du? Jeg har faktisk ting å gjøre!»
Jeg skjønner at du kjeder deg, men husk at du bare er her på besøk …
Mjau!
Slutt å diskutere, nå må du oppføre deg pent så jeg kan jobbe litt.
Det skulle hun ikke sagt.
Max lager et trist blikk som får Ingrid til å få dårlig samvittighet. Skikkelig dårlig.
«Hvordan kan man kjefte på en så liten?» tenker hun.
Jaja, lek da, men gjør det stille, sier hun oppgitt.
Max gleder seg og spurter videre. Stoler, skap og bord rammes på rekke og rad.
«Ser mål ser ingen hindringer! Det er Max i et nøtteskall» tenker Ingrid og tar på seg headset for å høre på musikk og glemme uroen.
Men fem minutter senere lander Max under skrivebordet, røsker til seg PC-ledningen med labben, og forsvinner lynraskt. Slik at Ingrid må reise seg og lete etter han og få blåmerker både her og der.
Tilbake ved PC-en ser hun gjennom forumene hun har postet Max på.
Mange likes, men kommentarene gjør henne litt nedfor.
For alle skriver bare ting som:
«Så fin katt!», «Heldige deg!» og «For et nydelig dyr!»
Men ingen sier de faktisk vil ha ham.
Ingen har ringt, ingen har kommet på døra. Så vidt hun vet, har ingen sett etter ham heller.
Hun legger derfor til under alle innleggene at hun kan levere Max hvor som helst uansett avstand eller by.
«Folk kommer seg bare ikke hit ellers, nå må det da bli noen!» tenker hun.
Max slokner på femte forsøk opp i sofaen, legger seg på ryggen og ber om kos. Ingrid blir sittende ved siden av og stryke pels og mage til både Max og hun selv sovner.
Sånn går hele ettermiddagen jobbing blir det lite av denne dagen.
*****
En uke går. Det viser seg at det slett ikke er så enkelt å finne et hjem til Max som hun hadde trodd. Folk liker og kommenterer, men ingen tar kontakt.
Etter noen dager til, tenker Ingrid alvorlig:
«Hvis ingen tar ham til slutt, ja, da blir han vel værende her?» sier hun lavt og sukker.
Max sover tett inntil tastaturet, med en labb rundt musa så ingen får jobbe. Når hun sukker høyt, myser han med ett øye: «Jeg prøver å hvile her! Skru ned lyden.»
Ingrid sukker tungt, tar opp mobilen og sjekker innleggene sine. Samme som før: masse begeistring, men ingen som melder interesse.
For hver like og kommentar mister hun håpet om at noen faktisk vil hente Max.
Plutselig husker hun psykologen, som hun gikk til for å forstå hvorfor hun ikke følte seg lykkelig tross fast jobb, egen leilighet og grei økonomi.
Forhold hadde hun selv valgt å ta pause fra det handlet ikke om det.
Men hva manglet hun egentlig, da?
Det fikk ikke psykologen frem. Praten endte alltid med et glass vann og en paracet.
Da prøvde hun venninnene.
Du er bare bortskjemt, sa Marianne, med en anelse misunnelse.
Nei, helt som deg. Jobber fem dager i uka minst, jeg, svarte Ingrid.
Kanskje du bare mangler FETT? humret Line bakom en bolle.
Hva mener du?! spurte Ingrid.
Ja, du er så tynn. Kanskje det er ekte sjokolade du har for lite av!
Venner hjalp lite, men tanken henger fortsatt igjen.
«Det er vel ikke Max jeg har savnet? Kanskje han egentlig er det jeg trengte? Vi får se.»
*****
Måneden går eller snarere flyr forbi.
Ingen henter Max. Ingrid forstår til slutt hvorfor.
Det har skjedd så mye, at det kunne blitt en bok på fire bind, men kortversjonen er:
Max er en smart kattunge.
Han skjønner med en gang når matmor blir lei av ødelagte gardiner.
Han prøver seg på interiørdesign fire gardiner måtte byttes før Ingrid ga opp og fjernet dem helt.
Så forsøker Max seg som kokk, men spytter ut både sild og poteter foretrekker kattemat fra boksen.
Han skjønner raskt at hans jobb er å gjøre Ingrid glad.
Riktig nok har de ulik forståelse av “lykke”. Hun ønsker mest å sove og gjøre ferdig bilder i stillhet.
Men siden Max kom, sover hun sjelden sammenhengende.
Det virker nesten som om noen der oppe syntes livet hennes gikk for stille for seg og sendte Max.
Hver gang hun prøver å sette seg eller legge seg, er Max der, klar for lek.
Og han finner alltid på noe nytt. Skjønt, hun kan ikke gjøre som Kari. Hun kunne aldri satt ut Max på hytta. Ikke på tross av alt han finner på. Ikke selv om hun ofte blir sliten.
Det finnes likevel lyspunkter:
Ingrid har sluttet å lure på hva hun mangler i livet det gir seg selv.
Hun har også lært seg å rydde lynraskt, før Max våkner.
Det har vært et spark av gode følelser! Hun unner alle slike opplevelser.
Lykken er liksom når Max lærer å bruke kattedoen selv før måtte hun bære ham dit midt på natta.
Han har fått andre vaner; spiller gjerne med nattbordslampen om natta på og av, på og av. Til slutt ryddes den bort. Samme med gardinene. Mer lys ble det da også.
Ingrid venner seg til alt. For etter en måned gjør hun en oppdagelse:
Det er ikke Max som bor hos henne, men hun som besøker ham. Han er vert venter på henne hver dag og sier farvel når hun går. Ekte hovedperson!
Og hun slutter å lete etter nye hender for Max. Hun har selv blitt de gode, trygge hendene som tåler alle påfunnene hans!
Hun er klar for å stå opp klokka fire for å spille gjemsel eller katt-fotball.
Klar for å kose når Max har bredt seg over hele senga hennes.
Ja, Ingrid er klar og hun angrer ikke.
For hun elsker ham. Og han elsker henne.
Nå vekker han henne aldri om morgenen for å leke han legger seg pent ved siden av og venter.
Venter i stillhet, med et lite blikk som sier «Hvor lenge skal du sove, matmor? Jeg savner deg jo»Ingrid blunker søvnen ut av øynene og smiler. Hun kjenner at det rare hullet hun før hadde inni seg, det som hverken kaffe, interiørblader eller venners gode råd kunne fylle, er blitt stille. Trygt. Fylt av et pelskledd lite vesen som ingen ville ha, men som hun selv aldri vil være foruten.
God morgen, Max, hvisker hun. Kattungen svarer med et mykt, fornøyd mal.
I et øyeblikk kjenner hun at hun kanskje aldri hadde funnet akkurat denne lykken, hadde det ikke vært for en stresset Kari, en tilfeldig trapp, og en eske fra Elkjøp.
Så reiser hun seg, sleper tøflene etter seg over gulvet, og småler når Max jager kraftig etter dem som om de var et bytte han har ventet på hele natten.
En helt vanlig morgen men det føles som det beste eventyret av dem alle.
Og før hun setter kaffetrakteren på, løfter hun Max forsiktig opp.
Dette er hjemme for oss begge, sier hun, med nesa dypt begravet i kattens myke nakke.
Og akkurat da, idet sola bryter gjennom gardinløse vinduer, vet hun at det aldri igjen kommer til å være tomt hjemme hos henne.
