Ingen magi
Det føles som om nyttårsaften alltid kommer som et ekspresstog brått, bråkete og umulig å stoppe.
For meg, Ingrid, var det som å stå på perrongen på Oslo S og innse at jeg ikke hadde billett, at toget bare suset forbi, og at jeg ble stående igjen. Det virket som om lykken aldri rakk meg, og heller ikke den gode nyttårsstemningen. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg i det hele tatt hadde invitert venner hvem ville feire nyttår med en som meg?
***
31. desember begynte med et aldri så lite drama: Vaskemaskinen, trofast gjennom ti år i leiligheten min på Majorstua, takket endelig for seg med et flom-aktig farvel over hele badegulvet.
Å finne en rørlegger på nyttårsaften var nesten som å finne en nål i en høystakk! Mye tid og mange nerver gikk med, men til slutt kom hjelpen, og jeg pustet lettet ut i det minste var det over, tenkte jeg.
Men nei.
Ut over ettermiddagen hadde min røde huskatt, Ludvig, som alltid trodde han var en finere restaurant-gjest enn han er, spist opp alt fårepølse jeg hadde lagt til side til nyttårssalaten. Tilbake satt jeg kun med ertene og sylteagurkene.
Ikke nok med det. Ludvig syntes det var en god idé å prøve å jakte på en kjøttmeis, som hadde satt seg på den åpne vinduskarmen for en liten hvil. Resultatet? Den store grønne eføyen min deiset ned, drasset med seg deler av juletreet, og slukket for godt den gamle lyslenken jeg var så glad i.
Julepynten og gamle barndoms-glasskuler gikk i bakken og blandet seg med urtejord på teppet.
Jeg klarte nesten ikke holde tårene tilbake da jeg ryddet opp den knuste barndommen min.
Så fulgte en knust karaffel, svidde kyllinglår, og til sist da gjestene var på vei oppdaget jeg med grøss at jeg hadde glemt å kjøpe dessertkake. Panisk ringte jeg søsteren min.
Astrid, det er full krise her! Jeg glemte å kjøpe kake!
Slapp av! hørte jeg Astrid svare muntert på telefonen, jeg er allerede fremme. Kom ned. Vi fikser det sammen nå.
Er du her?
Sier jo det jeg venter ute!
Da jeg kom ut, fikk jeg øye på Astrid ved bilen sin, og ved siden av sto bestevenninnen min, Solveig, med en enorm pose, og tante Greta Norges beste til å gi og gjenta gode råd bar på en bolle med hjemmelaget sursild.
Sursild i en hel bolle, tante Greta? utbrøt jeg måpende.
Man vet aldri, vettu! svarte hun, alltid med tyngde. Jeg kjenner dere det er alltid behov for ekstra mat! Dessuten har vi hele nyttårsnatta foran oss. Salat har du vel laget?
Jeg trakk på skuldrene.
Mens Astrid og jeg hentet kake, pyntet Solveig med serpentinere, men katten Ludvig rullet seg straks inn i dem og så ut som noe fra en annen planet.
Det ble Ivar, Astrids mann, som måtte redde Ludvig fra serpentinene. Han kom rett fra kontoret, og jaggu rakk han det akkurat.
Ludvig satt rolig helt til han så meg. Da buste han frem mot meg med et sånt entusiasme at han etterlot et lite blodspor på armen til Ivar i farten.
Vi plastret Ivar, og med heroisk mot meldte han seg til hjelp på kjøkkenet det vil si, han holdt lange taler om at «salat ikke handler om grønnsaker, men om sjel», noe som var mer enn nok for oss.
Ingrid, hva er oppi den boksen der? ropte Solveig plutselig fra stua. Det står «Godt nyttår!» og noe mer på siden. «Åpnes ved midnatt. Mormor Sigrid.»
Jeg løp inn.
Herregud, det har jeg glemt! Astrid! Husker du ikke? Mormor ga meg den før hun dro til Trondheim. Hun ba oss vente til klokka tolv med å åpne. Det skulle visst være en overraskelse, sa hun.
Skal vi ikke bare åpne nå? Astrid så nysgjerrig ut.
Nei! Du kjenner mormor hun ville merket det om vi jukset. Tenk om det er lås? Da ødelegger vi alt. Vi gjør som hun sier!
Den lille spenninga gjorde oss alle ekstra gira. Selv tante Greta satte seg spent ned og gløttet bort på boksen.
***
Vi hørte på kongens tale, løftet glasset og spiste katte-salat, lo og diskuterte til plutselig…
Er klokka tolv? spurte jeg. Da er det på tide!
Jeg løftet boksen med høytid.
Ivar fikk æren av å åpne. Han vred forsiktig av lokket.
Inni, på et lag med bomull, lå ikke penger, gamle bilder, men dusinvis av små papirruller, snurret sammen med fargerike silkebånd. Hver hadde en lapp med navn på.
Hva er dette? mumlet Ivar forundret.
Jeg tok en tilfeldig papirrull med «Ingrid» på og leste høyt:
Kjære Ingrid, mitt barnebarn. Hadde du uflaks igjen i dag? Gikk vaskemaskina i stykker? Spiste katten opp maten? Ikke stress. Husk at problemer er en god grunn til å bestille noen brødskiver med brunost og sette på Mot i brøstet. Kake kan du kjøpe i morgen. Det viktigste er å ha folk rundt deg som vil spise den med deg. Er så uendelig glad i deg. Din mormor Sigrid.
Det var stille i rommet et sekund, før latteren boblet opp.
Jeg lo så tårene trillet.
Hvordan… visste hun liksom?
Magi, hvisket tante Greta.
Min tur! utbrøt Astrid utålmodig.
Hun åpnet sin lapp:
Astrid, kjære deg. Slutt å krangle med Ivar om filleting. Gi ham heller en god klem. Han er en snill mann, bare litt for glad i å holde taler. Og begynner han på nytt, gi ham et kyss. Det stanser enhver logikk. Klem til dere begge.
Ivar rødmet, kysset Astrid til applaus fra alle.
Solveig lo mens hun åpnet sin lapp:
Solveig, vakre jenta, let etter kjærligheten på biblioteket eller Kiwi, ikke Etterstad Pub. Der går vanlige folk, akkurat som deg, de bare går i helt vanlige klær. Og én ting til: Slutt å farge håret lilla. Du kler deg best som du er!
Hvordan visste hun om håret? gispet Solveig. Jeg farget det jo for bare to dager siden!
Til slutt åpnet tante Greta med dirrende hender.
Greta, kloke sjel. Du følger med på alt men husk: De beste rådene er ofte å ikke gi råd i det hele tatt, men bare ta et kakestykke og være tilstede. Varm klem fra mormor Sigrid.
Tante Greta ble rød i ansiktet, mumlet noe for seg selv, tok et kakestykke og var stille. For første gang på årevis ga hun ikke så mye som ett eneste råd.
***
Latter og historier fylte stua til langt på natt.
Vi ringte mormor Sigrid på videosamtale, hun satt smilende på kjøkkenet i Trønderhovedstaden og sa: «Mine kjære! Jeg er så glad for at overraskelsen ble vellykket! Det handler ikke om magi, men om hvor godt jeg kjenner dere, og hvor glad jeg er i dere!»
Neste morgen, mens jeg vasket opp rester av fyrverkeri og mat, puttet jeg alle lappene i et norgesglass og satte dem på hylla over kjøkkenbordet. Det var ikke bare ønsker det var oppskriften på lykke fra mormor: vær ikke redd kaoset, le av motgangen, sett pris på de rundt deg, og kos deg med maten, men ikke for mye. Og fremfor alt husk at den beste gaven i livet er vissheten om at noen, et sted, alltid er glad i deg og kjenner deg akkurat slik du er.
