Ingen glede uten kamp
«Hvordan kunne du rote deg bort i sånt, din dumme jente? Hvem vil ha deg nå, med unge i magen? Og hvordan har du tenkt å fostre det barnet? Ikke kom her og tro du kan regne med min hjelp. Jeg har fostret deg opp, men ikke tale om at jeg skal ta meg av ungen din også! Du får bare pakke sakene og forlate mitt hus!»
Synnøve stod taus og så ned mot gulvet. Det aller siste håpet, det om at tante Målfrid skulle la henne bo der inntil hun fant jobb, smeltet vekk foran øynene hennes.
«Om mamma bare hadde levd »
Synnøve kjente aldri faren; moren døde for femten år siden da ei full mann kjørte henne ned på fotgjengerovergangen. Jenten var nær ved å havne på barnehjem, men da kom plutselig en fjern slektning frem mammas tremenning. Tante Målfrid hadde fast arbeid og eget småbruk like på grensa til Sverige, og ble uten videre godkjent som verge.
Hun bodde ytterst i utkanten av en sørlig norsk småby, hvor sommeren kunne bli het, mens regnet plasket nådeløst om vinteren. Synnøve gikk aldri sulten, hadde klær, og var vant med arbeid. Hus, hage, noen høner og en katt det var alltid noe å ta seg til. Kanskje det manglet på morskjærlighet, men hvem bryr seg vel om slikt?
Synnøve gjorde det bra på skolen og fikk plass på lærerskolen. De bekymringsfrie årene forsvant fort, men nå var det slutt hun var ferdig med eksamen og kom hjem til byen hun hadde lært å kalle sin egen. Bare at hjemkomsten ble alt annet enn gledelig.
Da hun hadde raset fra seg, roet tante Målfrid seg litt.
«Nå holder det. Ut med deg, jeg vil ikke se deg mer».
«Tante Målfrid, kan jeg ikke bare»
«Nei, jeg har sagt mitt!»
Synnøve pakket kofferten og gikk ut. Det var ikke slikt hun hadde sett for seg. Fornedret, avvist, gravid det var ennå bare noen uker, men hun ville ikke skjule det lenger.
Hun måtte finne et sted å bo. Hun gikk, steg for steg, gjennom gatene, så langt inn i tankene at byen rundt henne var fjern som en drøm.
Sørlandssommeren flammet. Hagen bugnet av epler og pærer, aprikoser skinte som gylne mynter i trærne. På vinrankene hang tunge klaser, mens blå plommer gjemte seg under mørk løv. Duften av rykende brød, nystekt kjøtt, og plommegrøt blandet seg med solens varme. Tørsten var overveldende, og Synnøve stanset ved en hvitmalt port der en kvinne stod og ordnet på utekjøkkenet.
«Kan jeg få et glass vann?»
Liv, en kraftig kvinne omkring femti, snudde seg. «Kom inn da, om du har gode hensikter.»
Hun håvet opp friskt vann i et krus. Synnøve satte seg på benken og drakk langsomt, utmattet.
«Kan jeg bare sitte litt? Det er så varmt.»
«Selvsagt, vennen min. Hvor kommer du fra? Og kofferten?»
«Nettopp ferdig på lærerskolen. Skulle bli lærer. Nå har jeg ingen plass å bo. Vet du om noen som leier ut rom?»
Liv betraktet jenta. Hun var ordentlig antrukket, men det var noe slitent og tungt over holdningen.
«Du kan bo her en stund. Litt liv i huset gjør bare godt. Ikke store summen å betale, men jeg forventer orden. Er du enig, skal jeg vise deg rommet.»
Noen ekstra kroner ville ikke skade Liv særlig ikke i denne utkanten. Sønnen bodde langt unna og var sjelden innom, så vinterkveldene kunne bli ensomme.
Synnøve våget nesten ikke å tro sitt eget hell og fulgte ivrig etter Liv. Rommet var lite, men trivelig vindu mot frukthage, et bord, to stoler, seng og et gammelt skap. De ble raskt enige om prisen, og etter å ha skiftet klær, dro Synnøve opp til oppvekstkontoret.
Slik begynte dagene å flyte forbi: jobb, hjem, jobb. Synnøve rev nesten av kalenderarkene før dagene var omme.
Hun ble etter hvert god venn med Liv, som sydde seg til å like Synnøve mer og mer. Synnøve hjalp til så godt hun kunne, og om kvelden satt de sammen i hagen og drakk te sørlandshøsten kommer langsomt.
Graviditeten var lett. Synnøve kastet ikke opp; ansiktet var fortsatt rent, om enn rundere. Hun fortalte Liv hele historien en helt alminnelig, ganske norsk historie.
Andre året på skolen var hun blitt forelsket i Eivind sjarmerende, trygg, fra en velstående lærerfamilie. Hans framtid var allerede planlagt universitetsstudier, doktorgrad, jobb hjemme i byen. Han kunne vært alles drømmeprins, og mange av jentene var etter ham, men han valgte Synnøve. Kanskje for det beskjedne smilet, de varme brune øynene eller skrøpeligheten? Kanskje kjente han igjen motet i henne? Det vet ingen. De holdt sammen siden, og Synnøve så bare felles framtid.
Minnet om den dagen var brent fast. Om morgenen klarte hun ikke spise, alt luktet rart, og det var forsinkelse. Hvordan hadde hun ikke merket det før? Hun kjøpte en test, gikk hjem til hybelen, drakk vann og ventet. To røde streker. Hun stirret lenge. To. Snart eksamen og dette! Hvordan ville Eivind reagere? Ingen av dem hadde planlagt barn ennå.
Plutselig kjente hun en bølge av ømhet for den vesle nyskapte livet.
«Lille venn», sa hun stille og strøk hendene over magen.
Samme kveld gikk Eivind med henne hjem til foreldrene. Synnøve begynte å gråte bare hun tenkte på det. De sa hun burde ta abort, og etterpå flytte vekk fra byen alene, for Eivind skulle satsa på karriere, og hun dugde ikke for ham.
Hva Eivind fikk høre, kan Synnøve bare forestille seg. Neste dag kom han inn på rommet, la en konvolutt med penger på bordet og gikk.
Synnøve vurderte aldri abort. Hun elsket allerede det lille mennesket inne i seg. Så pengene tok hun imot ut fra det rene behovet.
Liv lyttet tålmodig. «Det finnes verre skjebner. Du er sterk, Synnøve. Barn er en gave. Kanskje det er best slik.»
Men tanken på å finne tilbake til Eivind vekket bare avsky. Hun kunne ikke tilgi ydmykelsen, at han gav opp så fort.
Måneder gled forbi. Synnøve sluttet på jobb, vagget rundt i huset som ei breed and, ventet spent på den lille. De visste ennå ikke om det var gutt eller jente, for ultralyden var uklar. Bare det ble friskt barn.
En tidlig vårmorgen i mars fikk hun rier, og Liv kjørte henne til sykehuset. Fødslen gikk lett; ut kom en liten, sterk gutt.
«Trygve», hvisket Synnøve, og strøk hans runde kinn.
På rommet ble hun kjent med andre mødre. En fortalte at for to dager siden hadde kona til en toller fått jente, men hun stakk hjemmefra og la igjen kun en lapp: «Er ikke klar for barn.»
«Hva med babyen?» spurte Synnøve.
«De gir henne morsmelkerstatning, men best hadde det vært med amming Bare alle har jo sine egne små.»
Da sykepleieren bar inn den lille jenta for mating, spurte hun lavt:
«Er det noen som kan gi litt melk? Hun klarer knapt suge.»
«La meg prøve, stakkars liten,» sa Synnøve, la Trygve på puten og tok jenta på armen.
«Så liten og lys! Jeg kaller henne Ingrid.»
Ved siden av solide Trygve var Ingrid bare en fjær.
Synnøve la henne til brystet, og Ingrid sugde ivrig og sovnet straks.
«Sier jo det, hun er svak,» sukket sykepleieren.
Synnøve ammet begge to.
To dager senere kom sykepleieren, nervøs: «Nå er barnets far her. Han vil takke deg.»
Så ble Synnøve presentert for Heimeverns-løytnanten, kaptein Jon Fjellheim ikke høy, men med klare blå øyne og et bestemt blikk.
Det som så skjedde, ble etterpå fortalt både på sykehuset og rundt om i hele byen en historie folk sent glemte.
På utskrivingsdagen stod det leger, barnepleiere og renholdere samlet utenfor. Utenfor ventet en mørkblå Volvo, pyntet med norske flagg og ballonger. Den unge løytnanten hjalp Synnøve inn, der Liv alt satt, og rakte henne et blått teppe så et rosa.
Under heiaropene satte bilen av gårde, forsvant over bakketoppen.
Slik kan det gå, i en drøm som aldri forholder seg til virkelighetens regler. Synnøve så ut av vinduet, trygg med begge barna i armene. Liv smilte svakt mot henne. I kupeen duftet det markblomster og nysåpet barnehud. Kaptein Jon, som allerede dagen før, på kne ved sengen, hadde bedt om både hennes hånd og hjertet, kjørte mens han blikket bakover: Der i baksetet sov Ingrid, med lillefinger krøllet om Synnøves.
Hjemme ventet ikke bare et hus hjemme ventet kjærlighet, rørte syltetøy, den gamle skjenken der lekene skulle få plass, og et liv ingen på forhånd kunne ane men som allerede var fylt av mening.
