Ingen av besteforeldrene vil hente lille Lars fra barnehagen. Jeg må bruke en formue på barnepass.
Jeg har fått så mye å gå på av sinne! I dag kranglet jeg igjen med mamma, og jeg har ikke engang lyst til å ringe svigermoren min.
Vi er heldige vi har to besteforeldre, både min og min manns.
Men «heldig» er nok et kraftig ord, for de er ikke akkurat bestemortype. De bor begge kun hundre meter fra barnehagen, men nekter standhaftig å plukke opp barnebarnet. Jeg kunne gjort det selv, men arbeidsdagen min slutter først klokken 18, så jeg rekker ikke å hente han i tide. Mannen min kan heller ikke alltid, for han jobber på en fabrikk i skift. Derfor må vi ansette en barnepike, og det er en ekstra kostnad som tærer på familiens budsjett til tross for at vi har besteforeldre!
Moren min, Kari, jobber til kl.16 og passerer barnehagen på vei hjem hver dag. Hun har akkurat gått gjennom en skilsmisse fra stefar og vil ha tid til seg selv, så hun sier hun må slappe av etter jobb og ta ansiktsmasker for å holde seg ung. Hver helg er hun opptatt med kino, utstillinger eller treff med vennene. Hun tar med seg sønnen sin kun sjeldent, og da kun i helgene. Hun argumenterer med at barnebarnet hennes forstyrrer hennes rutine, fordi han løper rundt i leiligheten og avbryter meditasjonen hennes. Kari elsker å gi meg råd om oppdragelse, men nekter samtidig kategorisk å delta aktivt.
Svigerforeldrene mine er en helt annen historie. Svigermoren, Else, har aldri hatt en lønnsslipp; hun har alltid vært husmor. Hun har fire barn, med maks tre års aldersforskjell. Min mann, Espen, er den eldste. Man skulle tro hun er den ideelle hjelpespissen, men hun sier at hun har nok å gjøre med sine egne barn, og at hun har så mye husarbeid at hun verken har tid eller lyst til å passe på et barnebarn: hun må lage mat, vaske, rydde, sørge for at familien får i seg, og så rydde opp etter alle. Dette til tross for at de to yngste sønnene, en 18 og en 21åring, er fullt selvstendige.
En gang tok svigermoren Lars med seg og ble så rasende hun påsto at hun ikke hadde tid til å gjøre noe som helst når hun skulle hente barnebarnet fra barnehagen, mens mennene hennes kom hjem slitne og sultne fra jobben. Senere sa hun til meg at jeg hadde blitt «fri» for ham, så jeg måtte ta meg av ham selv. Hun varslet oss om at vi ikke lenger kunne regne med hennes hjelp.
Kostnadene for barnepass tærer kraftig på budsjettet vårt. Jeg er så lei av hykleriet fra besteforeldrene, som hvert år i julen møtes med barnebarnet, smeller om hvor mye de elsker ham og hvem som har kjøpt hvilken gave. Men vi trenger ikke gavene deres, vi trenger den faktiske hjelpen.
Derfor måtte jeg i dag ringe mamma og bønnfalle om at hun skulle hente Lars fra barnehagen, for vi har ikke penger til å betale barnepiken.
Vi kan ikke forvente noe fra foreldrene våre, verken økonomisk eller i ekte bistand. Svigermoren vil heller ikke bidra med penger; hun sier at mennene hennes spiser ute, og hele lønna går til mat.
Jeg ser ingen enkel vei ut av dette. Alt vi tjener går til mat, klær og husholdningsartikler, og så må vi fortsatt betale barnepiken. Hvordan skal vi klare å få besteforeldrene til å hjelpe oss?
