Jeg er koker av frustrasjon! I dag havnet jeg igjen i krangel med min mor, og svigermor nekter til og med å ta telefonen når jeg ringer. Vi burde vel egentlig være heldige, for vi har to bestemødre i familien min egen og moren til mannen min.
Likevel føles heldige som et for sterkt ord, for det er bare på papiret. Begge bor kun hundre meter unna barnehagen til sønnen vår, men de nekter begge å hente ham. Jeg ville gjort det selv, men arbeidsdagen min slutter ikke før klokken 21.00, så jeg rekker rett og slett ikke å plukke opp barnet i tide. Mannen min jobber også skift på fabrikken, så det er ikke alltid han kan dra heller. Akkurat som mange andre i vår lille by, jobber de fleste på fabrikken og nettopp derfor har de laget en ekstra barnegruppe i barnehagen hvor barna kan være til klokken 22. Men det må betales separat, og det koster noen gode norske kroner en ekstrautgift som virkelig tynger familiebudsjettet. Og dette til tross for at bestemødrene er friske og bor i nærheten!
Mamma jobber til klokken 18 og svinger alltid innom barnehagen på vei hjem, men livet hennes kommer først nå etter skilsmissen. Hun har fått seg en ny livsstil hun vil leve for seg selv, slappe av etter jobb, ta ansiktsmasker for å se yngre ut. Hver helg har hun allerede planer tur til kinoen, utstillinger, treff med venninner.
Sønnen sin tar hun med seg bare i helgene, og da skjer det ikke ofte. Hun påstår at barnebarnet forstyrrer hennes rutiner, løper rundt hjemme og forstyrrer hennes meditasjon. Likevel liker hun å gi meg råd om barneoppdragelse, men nekter å bidra selv.
Svigermor det er en historie for seg selv. Hun har aldri hatt fast jobb, vært hjemmeværende hele livet med fire barn som hun fikk med kun tre års mellomrom. Mannen min er eldst. Man skulle tro hun er den perfekte til å passe på barnebarnet, men nei, hun mener hun har gjort sitt og har nok husarbeid matlaging, rengjøring, klesvask, møte alle til middag, rydde opp og få alle i seng. Og det til tross for at de yngste guttene er 18 og 21 og helt selvstendige.
En gang tok svigermor ansvar og hentet sønnen vår, men da var hun så indignert over all arbeidsmengden at hun knapt hadde tid til noe annet og hun klaget over at hennes menn kom hjem sultne og slitne fra jobb. Hun presterte å si til meg: Du valgte å få barn, ikke jeg, det er ditt ansvar å hente og ta vare på ham. Hun gjorde det klart at vi ikke måtte regne med hjelp fremover.
Et øyeblikk var vi heldige da en av de ansatte i barnehagen likte å jobbe kveld, men nå er hun erstattet av en tante som ikke vil ta kveldsVakt, så vi må betale nok en gang for barnepass og det sliter på økonomien. Jeg er ærlig talt frustrert over besteforeldrenes hykleri, for de møtes med barnebarnet på alle høytider og snakker høyt om hvor glad de er i ham og hvem som har kjøpt hvilken gave. Men det vi trenger er faktisk hjelp, ikke gaver.
Så nok en gang måtte jeg ringe min mor i dag og tigge henne om å hente sønnen min fra barnehagen, for vi har ikke råd til å betale for utvidet opphold. Vi kan ikke forvente økonomisk eller praktisk hjelp fra foreldrene våre. Svigermor sier hun ikke kan bidra økonomisk siden alle hennes karer spiser så mye og pengene går til mat. Jeg aner ikke hvordan vi skal komme oss ut av denne situasjonen. Alt vi tjener, går til mat, klær og husholdningen, og så må vi betale ekstra for barnehagen. Hvordan kan vi få bestemødrene til å hjelpe oss, istedenfor å gi oss gaver?
Jeg føler meg maktesløs, men har lært at det er viktig å snakke høyt om forventninger og behov selv om de nærmeste familie ofte ikke er så villige til å lytte eller hjelpe, må vi stå opp for oss selv og barna våre. Det er vår familie og vårt ansvar, til syvende og sist.
