Kjære dagbok,
I går, til tross for min kones protester, inviterte jeg mor til hjemmet vårt for å få se vår nyfødte barnebarn. Mor, Marit, har alltid vært en klønete samtaler. Hun trår aldri over andres grenser. Jeg har aldri forstått hvorfor hun aldri har likt min kone, Ingrid, annet enn fordi jeg giftet meg med henne og hun aldri fikk se meg trekke meg litt bort fra henne.
For tre uker siden fikk Ingrid en liten jente. Vi kalte henne Synnøve et navn som bare finnes i vår bokmålskultur.
Marit insisterte på å være i fødestuen, men Ingrid ville kun ha meg der. Så mens Ingrid lå i smertene, stod Marit i lobbyen på Oslo universitetssykehus og ropte så høyt at hele avdelingen hørte at hun fortjente å få oppleve barnebarnets fødsel.
Hver gang Marit kommer på besøk, klamrer hun seg fast til alt og kritiserer Ingrid for å være en dårlig husmor. Hun spår også at Synnøve vil bli en dårlig mor.
Etter en sånn kommentar mistet Ingrid tålmodigheten og ga meg et ultimatum: Mor skal ikke sette foten i huset vårt igjen. Jeg forstår henne ingen liker å bli ydmyket i eget hjem.
Da vi endelig kom hjem med den lille, ville de to besteforeldrene møte henne. Ingrid ga Marit ett besøk, men på betingelse av at hun holdt kjeft. Marit lovte å holde seg, men så snart hun krysset dørstokken, begynte hun å kjefte:
Det er så rotete her. Hvis dere vil leve sånn, så lev også slik. Men av respekt for meg kunne dere vel gjort en liten opprydding?
Ingrid mistet nok en gang besinnelsen og sa at Marit ikke lenger hadde rett til å besøke, og at hun kun kunne se babyen når vi selv tillot det.
Det har nå gått nesten to uker siden besteforeldrene fikk møte Synnøve, og også faren min har sett henne. Men Marit har fortsatt ikke kommet på besøk, og Ingrid vil ikke ha noen kontakt med henne. Vi lar aldri Synnøve gå ut, for været er så ubehagelig i Norge nå.
I går hadde Ingrid en legetime, og jeg ble hjemme med Synnøve. Jeg benyttet anledningen til å invitere Marit til å se barnebarnet. Hun kom, men jeg fortalte at vi kun hadde to timer før Ingrid kom tilbake. Marit nektet å gå. Jeg prøvde iherdig å overtale henne, men hun ville ikke forlate.
Da Ingrid kom hjem, fant hun Marit i stuen, klemte med Synnøve. Hun fikk et fullstendig sammenbrudd hun ropte både på meg og på Marit og krevde at hun forlot huset.
I mitt hjerte ba jeg Ingrid om å “holde kjeft” og roe seg ned, for dette er mitt hjem og mitt barn, og så lenge jeg ønsker at Marit skal se dem, kan hun ikke nekte meg eller kaste noen ut.
Til slutt drev Ingrid både meg og Marit ut av huset. Hun vil ikke snakke med noen av oss. Jeg har flyttet inn hos foreldrene mine nå. Jeg håper bare at Ingrid snart finner ro igjen.
Lærdomen jeg trekker av alt dette, er at man må sette klare grenser i eget hjem og respektere dem ellers blir harmonien raskt brutt, og ingen vinner.
