Illusjonen om svik
Søndag 4. oktober
Noen ganger tenker jeg at jeg bare innbiller meg alt at det er mine egne tanker som skaper problemer, ikke virkeligheten rundt meg. I dag var en slik dag. Kanskje jeg burde skrevet dette ned lenge før, kanskje da hadde hjertet mitt ikke hamret så fælt, men nå, etter at alt har rast, kan jeg ikke annet for å tømme meg i denne dagboken.
Vil du virkelig at jeg skal bli med deg, Ingrid? Eirik smilte varmt til meg da vi møttes på trikkeholdeplassen, han lente litt på hodet med det lune blikket sitt. I munnen lå alltid et lite glimt av ironi, men øynene skinte oppriktig. Jeg har jo lyst til å møte familien din, men
Selvsagt! svarte jeg og dro fingrene mine gjennom håret. Jeg merket jeg rødmet, men klamret meg til hånden hans, flettet fingrene våre sammen. Du må jo møte dem, jeg har fortalt så mye om deg at mamma allerede tror du er en av oss. Hun spurte til og med i går hva du liker best til middag! Tenk det.
Han lo lavt. Eiriks hånd i min føltes trygg, og selv om han var rolig, kjente jeg hvordan nervøsiteten min boblet. Jeg blottet ham alt gleden min, naiviteten. Tjue år gammel og håpefull. For meg var han som frisk vår etter en lang, seig vinter. Det var rart å tenke på hvor mye jeg allerede var blitt en del av hans verden, og han av min latter, impulsive turer langs Akerselva, og livet sett gjennom optimistens briller.
Søndagen var lys, men kjølig. Gullhøst i Oslo. Jeg valgte den blomstrete kjolen mamma strikket til meg ifjor, selv om det var dumdristig i oktober. Eirik hadde tatt på seg jeans og skjorte, akkurat passe pent. Hver gang jeg så på ham, prøvde jeg å tolke uttrykket hans. Nervøs? Angret han på at han ville møte dem?
Jeg knuget kjolekanten mellom fingrene, litt sånn i smug, og stjal blikk mot ansiktet hans.
Er du nervøs? spurte han stille og klemte hånden min forsiktig.
Litt, svarte jeg, så vidt hørbart. Det er jo et stort steg! Jeg vil at alt skal bli perfekt. Jeg er sikker på at de liker deg Men jeg kvir meg litt for Frida.
Frida er storesøsteren min, fem år eldre, lang, mørkhåret, og alltid så avbalansert. Hun er på siste året på Medisinstudiet, løper mellom forelesninger og deltid på Ullevål. Hun virker så voksen sammenlignet med meg. Hva om Eirik syns hun er interessant? Tanken stjal pusten min.
Så snart vi kom inn døra, merket jeg at Frida så annerledes ut enn vanlig; ny kjole, dyp utringning, røde lepper, øredobber og alt som om hun hadde spart seg til en audition. Hun justerte øredobber ved speilet og så overrasket ut da Eirik og jeg for tidlig kom inn.
Oi, dere er tidlig ute! Jeg trodde dere skulle komme om en time, sa hun kjølig.
Vi var ferdige tidligere, svarte jeg og merket stemmen dirret. Var du på vei ut?
Ja, til middag med noen venner, svarte Frida uten å møte blikket mitt. Hun smøg blikket kjapt over Eirik, og jeg holdt pusten.
Eirik, nesten umerkelig, smilte og sa forsiktig for å lette stemningen: Du er veldig pen i dag.
Jeg stivnet til. Jeg kjenner ham, og det blikket. Frida nikket bare, med et vagt, nøytralt smil ikke flørtende, hun tok imot komplimenten som om det var ren rutine.
Men for meg var det nok. En hard klump satte seg i magen. Jeg hørte min egen stemme, høyere enn jeg trodde: Selvsagt må du trekke all oppmerksomhet til deg, Frida! Selv nå, når jeg har med kjæresten min hjem. For deg er alt en konkurranse.
Frida trakk pusten og så på meg med sammenbitte lepper: Jeg planla ikke akkurat å hilse på noen i dag, Ingrid. Jeg skulle bare ut. Ikke lag drama.
I DEN kjolen? Du vet godt hvorfor du pyntet deg, hveste jeg, misunnelig fordi jeg har kjæreste neste, og du ikke har? Står det så dårlig til?
Hva snakker du om? Frida ble irritert, og hevet stemmen. Kan du la være å tillegge meg dine egne problemer?
Eirik prøvde forsiktig: Ingrid, kanskje vi skal roe oss ned litt nå?
Men jeg klarte det ikke. Jeg var livredd for å bli satt til side, for å være mindre viktig, for å bli sett gjennom. Jeg ante gråten presse på, men klarte å holde den i sjakk.
Da kom mamma og pappa ut, begge så overrasket ut men uten spesiell energi i stemmen.
Hva skjer? spurte pappa, halvhjertet.
Se på Frida, snufset jeg, hun prøver bare å vise at hun er den beste, også nå, nettopp når det betyr noe for meg!
Mamma så oppgitt på Frida, men sa bare: Frida, du visste Ingrid skulle ha med Eirik. Kunne du ikke tatt på noe litt mer nøytralt?
Jeg skal ut med venninner, svarte Frida, det var jo ikke meningen å hilse på noen uansett!
Se! Hun skylder alt på meg, utbrøt jeg desperat.
Eirik prøvde å megle, men alt eskalerte bare. Jeg mistet kontrollen og rev i kjolen til Frida stoffet røk høyt og tydelig.
Er du helt fra vettet?! hvisket Frida, men stemmen holdt ikke helt. Hun trakk seg unna, og pappa lot som han ikke så noen ting. Mamma ristet bare på hodet.
Frida, nå må du forstå søsteren din, sa mamma, mykt men slitne. Frida svarte bare: Mine følelser teller tydeligvis ikke.
Jeg snudde meg mot Eirik, tryglet ham om å støtte meg: Si til henne at hun tar feil! At det ikke var greit det hun gjorde!
Ingrid, dette virker som en misforståelse, svarte han lavt, blikket ned. Jeg ser ikke at Frida har gjort noe galt. Jeg synes det er synd at det endte sånn.
Da brast noe i meg. Så du tar hennes parti? Etter alt jeg har fortalt deg? Jeg prøvde å gjøre dagen spesiell!
Han pustet ut og strøk seg over pannen: Jeg tar ikke noens parti. Jeg skulle ønske vi kunne hatt en fin kveld sammen, nå er alt bare kaos.
Frida smilte krokete, pakket vesken sammen og gikk ut. Jeg innså at jeg hadde gått for langt, men klarte ikke få frem et unnskyld.
De neste dagene var stemningen giftig hjemme. Eirik bodde plutselig hos oss hans leilighet var under oppussing etter nabolekkasje. Frida bodde på eget rom, men nå var det isfront mellom oss. Hver ting hun gjorde tolket jeg som en provokasjon, selv om jeg innerst inne visste at jeg overdrev.
En morgen traff jeg henne på kjøkkenet, med koppen te og notatene sine. Hun så sliten ut, mørke ringer under øynene, og noen sølvgrå hårstrå. Du venter virkelig på ham. Står her og studerer, men egentlig venter du bare på at Eirik skal komme inn, hvisket jeg giftig fra døråpningen.
Nå holder det, Ingrid. Jeg har eksamen. Jeg orker ikke fler av dine utspill.
Eksamen eller show-off foran Eirik? spurte jeg, armene i kors.
Hvorfor gjør du ALT til et drama? stemmen hennes var anklagende men likevel nummen. Hvorfor kan du ikke bare glede deg for meg, for oss?
Du har alltid vært best og nå skal du ta fra meg det eneste jeg har!
Frida så plutselig uendelig såret ut, men skjulte det raskt og forlot rommet. Den natten pakket hun kofferten og flyttet til en venninne på Bislett. Jeg sto på dørterskelen, men klarte ikke gi slipp på stoltheten lenge nok til å stoppe henne eller be om tilgivelse.
Ukene etter var harde. Eirik og jeg kranglet mer og mer. Min sjalusi slukte oss, uansett hvor mye han prøvde forklare at det handlet om meg og mine usikkerheter, ikke Frida. Til slutt orket han ikke mer.
Jeg må ut. Jeg får ikke puste. Alt jeg sier eller gjør, blir mistrodd. Jeg makter det ikke, Ingrid, sa han stille en kveld, vesken i hånden.
Du går? På grunn av Frida?
Ikke på grunn av henne. På grunn av DEG, Ingrid. Sjalusien din tærer på oss. Jeg kan ikke mer.
Han gikk og døren lukket seg alltid høyere enn jeg kunne forestille meg. Da jeg ble sittende alene, skjønte jeg plutselig hvor fort jeg hadde ødelagt det beste jeg hadde.
Foreldrene mine reagerte mest på det praktiske, ikke følelsene mine. De ga uttrykk for at huset ikke fungerte uten Frida: rot overalt, middagene var blitt enklere, jeg bidro ikke med noe. Når mamma spurte om hjelp, svarte jeg surt: Hvordan kan du snakke om vasking? Jeg mister alt, og du snakker om oppvask?
Mamma fikset det på sett og vis, men det var aldri som før.
En dag ringte hun Frida og ba henne flytte hjem igjen. Frida var motvillig.
Hvorfor, liksom, mamma? Skal jeg løse alt? Som før? Nå har jeg studier og jobb. Og jeg kan ikke komme tilbake til det kaoset! Hver gang jeg møter Ingrid blir jeg beskyldt for ting jeg ikke har gjort.
Nå er Eirik borte. Ingrid vil snart ro seg ned, sa mamma forsiktig.
Det handler ikke om Eirik, Frida svarte mer voksne enn noensinne. Det handler om oss. Om respekten. Jeg har fått meg kjæreste, forresten. Han heter Marius og jobber med IT. Og jeg er lykkelig. Jeg vil ikke tilbake. Beklager.
Et stikk i magen. Jeg skrev ikke til henne, selv om jeg plutselig savnet henne. Alt det morsomme vi pleide å gjøre, småkranglingen på kjøkkenet, hennes rolige stemme før jeg skulle legge meg.
Frida bygde seg nytt liv med Marius, uten oss. Hun var visst genuint glad, for første gang på lenge.
Rett som det var fant jeg meg selv gråtende i puta. Jeg så bildet av en som var blitt borte. Kunne jeg noen gang tilgi meg selv? Tørre å ringe henne og si unnskyld for kjolen og alt det andre?
Men jeg klarte det ikke. Stoltheten holdt igjen, som is rundt hjertet. Og foreløpig ligger alt bare her, i denne dagboken sammen med de vonde dagene, stillheten og drømmen om at det en dag skal bli oss to søstre igjen slik det var før, lenge, lenge før alt raknet.
