— Mari … Sjur så på kona og sukket tungt. — Unnskyld, men i år blir det ingen tur til sjøen.
— Ingen tur? Hvorfor? Vi har jo planlagt alt. Til og med hotellrommet er bestilt.
— Det er rent kaos på jobb. Ingen har mulighet til å slippe meg fri.
Da mannen tre dager før den planlagte reisen sa at han ikke kunne dra til sjøen på grunn av et hasteprosjekt, ble Mari først lei seg.
De hadde jo gledet seg så lenge.
Til og med ferieukene var lagt slik at de kunne ha minst fjorten dager sammen.
— Sjur, kjære, kan du ikke snakke med sjefen din? Forklare situasjonen? spurte Mari med håp i stemmen.
— Nei. Ingen får fri nå, og for meg blir det ikke gjort noe unntak. Jeg kan selvfølgelig si opp, men du skjønner vel at det ikke er noen løsning? Hvor finner jeg en annen sånn jobb?
Mari sukket. Jobben til Sjur var virkelig bra.
Det var takket være den de hadde kunnet flytte fra en toroms leilighet til eget hus. Riktignok ikke så stort, men likevel et hus.
Så å si opp var dumt. Men å gi slipp på sjøturen hadde hun ikke tenkt å gjøre. Hun hadde drømt om det i fire år.
Hun satt litt, tenkte og bestemte seg for at hvis Sjur ikke kunne reise på ferie, kunne hun og Eskil dra alene.
Opprinnelig hadde de tenkt å kjøre bil, men de kunne jo ta bussen.
Ja, det ville ta litt lenger tid, og komforten måtte ofres, men så ville hun og Eskil få uforglemmelige opplevelser – fjorten dager med sol, varmt vann og lange turer langs strandpromenaden. I tillegg til saft, iskrem og andre livets gleder.
— Mari, ærlig talt, jeg liker ikke denne ideen, sa Sjur og rynket pannen da kona delte tankene sine. — Hvordan skal du klare deg alene med et lite barn?
— Eskil er snart fire år. Han er ikke liten lenger, protesterte Mari. — Og jeg har så lyst til å dra til sjøen.
— Kan vi ikke dra alle sammen litt senere? I slutten av august, for eksempel. Vannet er sikkert fortsatt varmt.
— Sjur, kjære … i slutten av august har jeg ikke ferie lenger. Det er for det første. For det andre er det vanligvis veldig mye maneter da, og vi får ikke badet ordentlig. Så vi må reise nå.
— Jeg kommer til å være nervøs og bekymre meg for dere. Og tankene vil forstyrre meg på jobb.
— Jeg ringer deg hver dag, så du slipper å bekymre deg, smilte hun.
— Men …
— Sjur, vær så snill, la oss ikke krangle om slike bagateller. Jeg er ikke en liten jente lenger, og jeg kan løse mine egne problemer om de skulle dukke opp. Jeg skal ikke ringe og be deg komme etter meg – så du kan jobbe i ro og fred med prosjektet ditt. Eskil og jeg skal kose oss.
Sjur var ikke fornøyd med svaret. Men Mari hadde allerede bestemt seg. Og når en kvinne har bestemt seg, så er det slik.
*****
De første dagene av den etterlengtede ferien gikk nesten akkurat som Mari hadde forestilt seg.
Hver morgen løp Eskil henrykt rundt i sanden, bygde sandslott, prøvde å ta igjen måkene og ba om å få gå i vannet «bare ett minutt til». Om kvelden gikk de rundt i byen, drakk saft og spiste iskrem. Kort sagt, de hadde det gøy.
Men mot slutten av den tredje dagen ble Eskil litt stille.
Mari la ikke særlig merke til det – hun trodde han bare var trøtt.
Hun selv var også litt sliten den dagen. Derfor la de seg nesten to timer tidligere enn vanlig. Men midt på natten ropte Eskil på moren og hulket høyt.
Mari spratt opp av sengen og så på sønnen, uten å forstå hva som skjedde.
— Hva er det, Eskil?
— Mamma, jeg føler meg dårlig, hvisket han og pekte på halsen.
Mari la forskrekket hånden på pannen hans – pannen var brennhet.
Termometeret viste nesten førti grader.
En halvtime senere sto en ambulanse utenfor hotellet.
— Det ser ut som halsbetennelse, sa den unge legen etter å ha undersøkt barnet. — Best å ikke ta sjanser. Vi drar til barneavdelingen.
Mari nikket taus.
At ferien var over, skjønte hun allerede på veien, da den samme legen sa at hun sannsynligvis måtte bli på sykehuset i omtrent en uke, eller lenger hvis det oppsto komplikasjoner.
Da Mari gikk ut av ambulansen med en søvnig Eskil i armene, fulgte hun etter legen inn i mottakelsen – og stoppet plutselig opp.
Rett foran inngangen lå en diger, lurvete hund. Den reiste seg ikke engang da den unge legen gikk forbi med sikre skritt.
Den åpnet bare ett øye og så rolig på ham.
Sikkert ikke første gang den så ham her.
— Hva i all verden … mumlet Mari ufrivillig.
Hunden som lå rett ved barneavdelingen, virket helt malplassert.
«Hva om den angriper noen? Her er det jo barn overalt …» – en urolig tanke fløy gjennom hodet hennes.
— Kjære, hvorfor står du der? ropte legen og tittet ut fra den åpne døren. — Kom, vi skal registrere deg.
— Men den … Mari pekte forskrekket på hunden. — Er det normalt at den ligger her?
— Å, ikke vær urolig, smilte legen. — Den er veldig snill. Og glad i barn. Kom.
Mari holdt sønnen tettere inntil seg og gikk forsiktig i en stor bue rundt hunden.
Den rørte seg ikke. Bare så late etter henne og la hodet tilbake på labbene.
— Helt utrolig … sa Mari stille og så seg tilbake. — Er dette et sykehus eller et dyreinternat? Hvorfor gjør ikke personalet noe?
Men ingen av de ansatte så ut til å bry seg om hunden i det hele tatt.
Det skjønte Mari allerede dagen etter. Sykepleierne gikk forbi hunden som om det var helt normalt, og renholderen med bøtta smilte til den. Til og med hilste på den.
— God morgen, Tassen. Hvordan gikk nattvakten din?
Hunden logret dovent med halen. Som om den virkelig forsto hvert ord.
Mari så overrasket på kvinnen, men sa ingenting. For i det øyeblikket hadde hun helt andre ting å tenke på.
Foran var det prøver, samtale med behandlende lege, medisiner og muligens søvnløse netter ved sønnenes side.
I løpet av natten hadde han ikke blitt bedre.
Derfor glemte Mari den rare, lurvete hunden nesten med en gang. Men det skulle vise seg å bli en kortvarig glemsel.
De to første dagene var virkelig tøffe. Måle temperatur. Overtale Eskil til å ta medisinen. Vente på legen. Mate sønnen hvis han fikk matlyst. Så nye runder med gradestokk og tabletter.
Først på kvelden ble gutten litt piggere, men om natten kom feberen tilbake.
Først på tredje dagen sank temperaturen endelig. Eskil ba for første gang ikke om å se på nettbrett, men om bilen de hadde tatt med, og pekte mot vinduet.
Mari pustet lettet ut. Nå kunne hun i det minste gå ut i sykehusgården med sønnen for å få frisk luft, for …
… sykehuslukten appellerte ikke til henne.
I sykehusgården vokste det spisslønn og lindetrær, og under dem sto det komfortable benker.
Mødre gikk tur med barna sine, og sykepleiere hastet fra den ene bygningen til den andre.
Og det var der Mari så den lurvete hunden igjen.
Hun prøvde å huske hva den het.
«Tassen, tror jeg. Ja – Tassen, definitivt.»
Hunden haltet sakte bortover stien, med tydelig vondt i den ene labben. Først skjønte Mari ikke at den bare hadde tre labber.
Den fjerde var mye kortere og berørte ikke bakken i det hele tatt.
«Herregud, så forferdelig …» tenkte Mari mens hun fortsatte å iaktta hunden.
Hun ble til og med litt skamfull over hvor fiendtlig hun hadde vært mot den stakkars hunden den natten.
— Mamma, se! En hund! ropte Eskil glad.
Mari tok sønnen automatisk i hånden.
— Ikke gå for nær. Det trengs ikke.
Mari var ærlig talt redd for at hunden skulle høre Eskil og løpe bort for å hilse, som hunder pleier når de blir oppmerksomme på seg, men den så ikke engang i deres retning.
I stedet gikk Tassen litt lenger, stoppet ved porten og logret livlig med halen.
To kvinner med tunge vesker kom inn på sykehusområdet.
— Hei, lille Tassen! sa den ene kjærlig og klappet ham på hodet.
Hunden pep svakt og gikk ved siden av dem, hoppende morsomt på tre labber.
Han fulgte kvinnene til kjøkkeninngangen, ventet til de gikk inn, og satte seg så ved trappen.
Ett minutt senere kom en av dem ut med en stor metallbolle.
Tassen kastet seg ikke over maten med en gang.
Først så han seg nøye omkring, som for å sjekke at alt var trygt.
Først deretter gikk han rolig bort til bollen og begynte å spise.
— Så veloppdragen han er, sa Mari ufrivillig.
Renholderen som gikk forbi akkurat da, smilte og sa:
— Ja, veldig veloppdragen. Vår lokale vakt. Holder, så å si, orden.
— Bor han her? spurte Mari overrasket.
— I mange år, nikket kvinnen. — Ikke vær redd for ham. Han er veldig smart og snill. Hadde jeg hatt mulighet, ville jeg tatt Tassen hjem for lenge siden.
Eskil hadde i mellomtiden tatt frem en kjeks han hadde igjen fra frokosten.
— Mamma, kan jeg? Se, han er ikke mett.
Tassen var allerede ferdig med grøten og hadde slikket bollen så den glitret i solen.
Så gikk han noen meter unna og la seg i skyggen under et tre, med hodet på labbene.
Mari ville først forby sønnen å gå nær hunden, men Eskil så på henne med et blikk …
Hvordan kunne man si nei til et barn som hadde lidd så mye de siste dagene?
— Bare vær forsiktig, vær så snill, sa hun.
Og hun gikk selv etter ham, holdt ham i hånden for å kunne dra ham unna om nødvendig.
Nei, hun skjønte godt at hvis denne hunden var aggressiv, ville den neppe fått lov til å være på sykehusområdet. Men man vet aldri … Bedre å være på den sikre siden, som man sier.
Eskil gikk bort til den lurvete hunden som lå på bakken, og rakte frem kjeksen.
— Vær så god … Denne er til deg …
Tassen løftet hodet. En stund så han oppmerksomt på den lille gutten, deretter tok han forsiktig godbiten med tennene. Så forsiktig at han ikke engang rørte ved barnets fingre.
Mari, som hadde fulgt alt nøye med, pustet lettet ut.
Gudskjelov, ingenting farlig hadde skjedd. Hunden var virkelig veldig veloppdragen.
— Mamma, så du? Han tok kjeksen min.
— Ja, jeg så … smilte Mari.
— Han er snill, ikke sant?
— Ja, min sønn. Men du må likevel vaske hendene. Når vi kommer inn, vasker du dem med såpe, har du forstått?
— Ja! svarte Eskil glad.
Og like ved inngangen stoppet han plutselig opp og så tankefullt på moren.
— Mamma, kan vi ta ham med hjem når vi reiser? Jeg har så lyst til at han skal bo hos oss, ikke på gata. Du sa jo selv at han er snill.
Mari hadde tydeligvis ikke forventet et slikt spørsmål, og ble litt satt ut. En stund så hun på sønnen uten å si noe.
Hvordan forklare en fireåring at man ikke bare kan ta med seg alle gatelunder hjem, uansett hvor gjerne man vil?
Det ville jo vært riktig, men …
— Kjære, han har blitt vant til å bo her, og det er neppe sikkert at han har lyst til å reise til et annet sted, svarte Mari til Eskil.
Fra den dagen av møttes de daglig. Noen ganger hadde Eskil med seg en kjeks til Tassen. Andre ganger et stykke brød. Og etter lunsj ble det gjerne igjen ben, og Mari bar dem også til hunden.
Han tok alltid imot godbitene med samme rolige verdighet.
Samtidig tigget Tassen aldri, så ikke inntrengende inn i øynene, og bjeffet ikke glad slik andre hunder gjør.
Han logret bare litt med halen, som om han mente at takknemlighet ikke trengte å uttrykkes høyt.
Men at hunden var takknemlig for oppmerksomhet og omsorg, tvilte Mari ikke på.
Hun begynte også å legge merke til ting hun ikke hadde sett før.
Nemlig hvorfor alle var så glade i Tassen. Han spiste ikke bare «sitt daglige brød» uten grunn.
En kveld ble Mari vitne til en scene.
En beruset mann kom til sykehusporten. Han skjelte ut den eldre vekteren og krevde å bli sluppet inn.
Da vekteren nektet, prøvde han å ta seg inn på egen hånd.
Tassen reiste seg øyeblikkelig. Så fort det lot seg gjøre med tre labber, gikk han bort til vekteren og stilte seg ved siden av ham.
Da fremmede fortsatte å riste i jernporten, knurret Tassen først og ga så et kort, mørkt bjeff.
Det var nok. Mannen mumlet noe irritert, snudde seg og gikk.
Et minutt senere lå Tassen igjen på sin vante plass, som om ingenting hadde skjedd.
Mari så lenge etter ham.
— Merkelig hund … sa hun stille. — Men virkelig veldig god.
Og dagen etter tok hun seg selv i å lete etter ham med øynene da hun gikk ut med Eskil – akkurat ham, den lurvete hunden.
Det var bare tre dager igjen til utskrivelse.
Eskil var på bedringens vei. Han løp rundt i sykehusgården, hilste på andre barn, og hver morgen kikket han først ut av vinduet for å se etter noen.
— Mamma! Tassen er på plass! Kom, vi går ut!
Mari så ut av vinduet og smilte da hun så Tassen.
Hunden lå alltid på trappen ved mottakelsen. Noen ganger sov han, andre ganger observerte han folk. Det virket som han kjente alle som kom inn og ut av sykehuset.
Den dagen møtte Mari en sykepleier i korridoren, den hun så oftest ved behandlingsrommet.
Det var en veldig snill, smilende kvinne i femtiårene.
På navneskiltet sto det: Olaug.
— Unnskyld, kan jeg spørre deg om noe? stoppet Mari henne.
— Javisst.
— Tassen … du vet, hunden som løper rundt på området … Han har bodd her lenge, ikke sant?
Olaug skjønte med en gang hvem det dreide seg om, og smilte.
— Ser at Tassen har sjarmert deg også. Ja, lenge.
Mari lo ufrivillig.
— Ærlig talt var jeg veldig redd for ham først. Jeg syntes til og med det var galt at en løshund lå ved barneavdelingen. Men nå kan jeg ikke forestille meg denne gården uten ham.
Sykepleieren så ut av vinduet.
Tassen gikk akkurat sakte rundt i «sitt» område for å forsikre seg om at alt var i orden.
— Han ble født her, sa hun stille. — For omtrent fem år siden. Kanskje litt mer. Moren hans bodde også ved sykehuset. Hun var like smart, en blandingshund. Da hun ble gammel, så det ut til at Tassen selv forsto at det var hans tur til å passe på området.
— Og ingen jaget ham vekk?
— Hvorfor skulle de det? Han har aldri plaget noen. Tvert imot. Han har reddet oss mange ganger …
Olaug ble stille et øyeblikk.
— Men en gang var vi nær ved å miste ham.
Mari følte at hun skulle få høre noe viktig.
— Det er på grunn av labben?
Sykepleieren nikket langsomt. Så la hun til:
— På grunn av kjærlighet.
Mari løftet overrasket på øyenbrynene.
— Hvordan da?
— Ja, ikke bli overrasket. Hos hunder er det nesten som hos mennesker. Har du noe imot at vi går ut?
— Nei.
De gikk ut. Sykepleieren satte seg på en benk. Mari satte seg ved siden av henne.
— For noen år siden dukket det opp en liten svart hund her, fortsatte Olaug. — Tynn, med store øyne. Vi kalte henne Bella.
Olaug smilte, som om hun så henne for seg igjen.
— Hun var så livlig … Det var umulig å holde styr på henne. Tassen fulgte etter henne som en skygge fra første dag. Hver morgen løp de rundt i sykehusgården sammen. Barna så på dem og lo. Om vinteren, når snøen falt, la Tassen seg alltid ved siden av henne. Når det ble skikkelig kaldt, presset han Bella inntil seg og la labbene rundt henne som for å klemme. Det var kjærlighet. Ekte kjærlighet …
— Hva skjedde så? spurte Mari da sykepleieren plutselig ble stille.
— Så kom våren … sukket Olaug, — og Bella «løp løpsk».
— Løpsk? Hva med Tassen? så Mari overrasket på sykepleieren.
— Ja, slik er det. Som sagt, hos hunder er det nesten som hos mennesker. Den våren begynte fremmede hunder å samle seg utenfor sykehuset. Først to. Så ble det fire. Og etter noen dager var det en hel flokk på seks eller syv hunder – og alle var veldig store.
— De slåss, bjeffet høyt og skremte barna. Tassen holdt ut en stund, men så orket han ikke mer. En dag stilte han seg mellom Bella og de fremmede hundene.
— Alene? forskrekket Mari seg, mens hun forestilte seg scenen.
— Alene, nikket sykepleieren. — Alene mot alle.
Olaug sukket tungt.
— Vi hørte bjeffingen og løp ut. Det er forferdelig å tenke på …
Hun ble stille. Mari avbrøt ikke.
— De kastet seg over ham alle sammen. Tassen forsvarte seg så lenge han kunne. Vi skrek og prøvde å jage dem vekk med kjepper, men det gikk ikke med en gang. Da flokken endelig stakk av …
Olaug lukket øynene.
— Tassen klarte ikke å reise seg. Han kunne så vidt puste. Vi trodde han ikke ville overleve.
Mari følte en kald frysning langs ryggen.
— Og Bella?
— Bella stakk av med de andre hundene. Og ingen så henne siden.
De satt tause i noen sekunder.
— Vi gråt alle sammen, sa sykepleieren stille. — Han lå der, full av blod. Labben var knust så grundig at veterinæren sa med en gang at bare Tassen selv kunne reddes.
— Derfor …
— Ja. Labben måtte amputeres.
Olaug smilte trist.
— Hele avdelingen samlet inn penger til operasjonen. Så la vi selv forbindinger og ga antibiotika. Han led i stillhet. Bet aldri noen. Selv når han hadde veldig vondt.
Mari så bort på hunden. Tassen hadde akkurat stoppet ved en liten jente som hadde mistet et leketøy.
Han dyttet forsiktig en plysjkanin bort til barnet med snuten, og fortsatte så rolig videre. Som om det aldri hadde skjedd noe heltemodig i livet hans. Men det hadde det …
— Etter alt dette lot Tassen ikke lenger noen tisper komme inn på sykehusområdet, fortsatte Olaug. — Jeg mener hunder. Han sluttet å stole på noen, skjønner du.
Hun smilte, men på en annen måte.
— Men for en måned siden skjedde det et virkelig mirakel …
— Et virkelig mirakel? gjentok Mari.
Olaug nikket.
— Vi trodde det nesten ikke selv.
Hun snudde hodet og smilte.
— Og der er mirakelet, vinket Olaug.
Mari så dit sykepleieren pekte, og fikk øye på en liten hund som kom hoppende morsomt bortover stien.
Tassen så henne og skyndte seg mot henne.
— Hvem er det? Og hvorfor har jeg ikke sett henne før? undret Mari mens hun så Tassen prøve å gjøre seg til for den lille hunden.
— Det er Bella, smilte sykepleieren. — Den dagen dere kom hit, ble Bella kjørt til veterinærklinikken for sterilisering. I dag ble hun hentet tilbake. Å, så livlig hun er …
Den lille hunden var virkelig uvanlig sprek.
Den stoppet et øyeblikk, satte så av gårde igjen, sirklet rundt Tassen og forsvant videre.
— Hvor kom hun fra?
— Vet ikke. En dag bare dukket hun opp ved porten. Sulten, skitten, men utrolig kjelen. Vi matet henne, trodde hun ville gå videre etter å ha spist. Men hun ble.
Mari så igjen bort på hundene.
Bella løp bort til Tassen og stakk forsiktig snuten i nakken hans. Han lot som han ikke merket det. Men halen sviktet ham.
— De første dagene tok han ikke noe notis av henne, fortsatte Olaug. — Når hun kom for nær, gikk han unna. Vi var redd for at Tassen skulle jage henne bort.
— Og så?
— Så vant hun ham.
— Hvordan?
— Med tålmodighet. Og litt gammel visdom. Det heter jo at veien til en manns hjerte går gjennom magen.
Sykepleieren lo.
— Hver dag kom Bella med et ben til ham. Han snudde seg bort. Hun kom igjen. Han gikk – hun fulgte etter. Han la seg – hun la seg like i nærheten. Hun påtrengte seg aldri, men forlot ham heller ikke.
Mari smilte ufrivillig.
— Og en morgen så vi dem ligge sammen. En tid senere jaget de hverandre, og til og med lekte. Kan du tenke deg?
I gården skjedde det akkurat da noe lignende.
Bella tok en tørr kvist og løp bort til blomsterbedet.
Tassen sukket tungt – i hvert fall syntes Mari det – og så satte han av gårde. Han kunne ikke lenger løpe like fort som før. Men han prøvde.
Bella senket farten med vilje, lot ham ta igjen seg, og så stakk hun av igjen. Begge så lykkelige ut.
— Men med Bella kom alt ut av kurs. Vi hadde jo håpet at Tassen skulle få et hjem, sa Olaug.
— Dere fant en eier til ham?
— Ja.
— Og hva skjedde?
Sykepleieren spredte hendene.
— En god mann. Kom flere ganger, hadde med godbiter. Tassen likte ham.
— Hvorfor da …
— Han ville bare ta Tassen. — Mari ventet taus. — Men Tassen vil ikke reise noe sted uten Bella lenger.
Olaug smilte, men det var sorg i øynene.
— Så snart vi prøvde å få ham inn i bilen, begynte Bella å løpe frem og tilbake og klynke. Tassen løp med en gang for å trøste henne. Vi prøvde flere ganger å sette ham i bilen, men det gikk ikke. Mannen vinket og kjørte sin vei.
Tassen stoppet ved vannskålen.
Han ville drikke, men gikk plutselig unna. Bella drakk først. Først etter det gikk han bort til skålen.
Mari tok seg selv i å iaktta dem like nøye som om de var mennesker.
— Merkelig … sa hun stille.
— Hva da?
— Før syntes jeg bare de var vanlige omstreifere. Men nå …
Hun fullførte ikke. Ordene kom ikke.
Olaug nikket forstående.
— De har lenge vært en del av sykehuset. Barna er glade i dem. Foreldrene også. Men hjertet er likevel urolig.
— Fordi de bor ute?
— Selvfølgelig. I dag er alt bra. I morgen … Hvem vet? En ny sjef kommer, og …
Mari snudde hodet. Tassen lå rolig i skyggen av et tre. Bella krøllet seg sammen ved siden av ham, med hodet på ryggen hans. Han rørte seg ikke.
Og akkurat da fikk Mari en tanke som virket helt sprø.
«Hva om vi faktisk tar dem med hjem? …»
Men hun viftet den bort med en gang.
To hunder. Nesten 500 kilometer. Buss. Nei, det gikk ikke …
Men den rare tanken hadde allerede slått rot.
Og den så ikke ut til å ville forsvinne.
Så husket Mari på mannen sin, som hun hadde lovet å ikke be om noe, og som hun hadde villet bevise at hun klarte seg selv. Det så ut til at hun ikke klarte seg likevel …
Det var bare én dag igjen til utskrivelse.
Eskil pakket lekene i sekken sin fra morgenen av og spurte hele tiden når de skulle dra hjem.
Mari smilte, hjalp til med å pakke, men tankene var et helt annet sted. Hun så stadig oftere ut av vinduet.
I gården var Tassen og Bella som alltid.
De levde i nuet. Visste ikke at Mari skulle reise om et døgn, og at de sannsynligvis aldri ville møtes igjen.
Den tanken gjorde henne plutselig trist.
Efter stillene timen gikk Mari ut.
Tassen lå ved trappen. Bella sov, trykket inntil siden hans.
Mari satte seg på en benk ved siden av dem.
— Nå har jeg liksom blitt knyttet til dere … sa hun stille. — Hva skal jeg gjøre?
Begge hundene løftet hodene samtidig.
Bella løp bort, stakk forsiktig den kalde snuten i Mari sin hånd, og vendte tilbake til Tassen.
Han ble liggende. Så bare oppmerksomt på henne med et rolig og tenksomt blikk.
Mari sukket og tok frem telefonen.
Hun så på skjermen noen sekunder. Så trykket hun på ringeknappen. Mannen svarte nesten med en gang.
— Hvordan går det? Blir du utskrevet i morgen?
— Ja.
— Flott. Når omtrent er dere hjemme? Jeg møter dere på stasjonen.
— Sjur … det er en ting.
— Hva har skjedd nå?
Han forsto med en gang på stemmen at samtalen kom til å bli vanskelig.
— Jeg har en bønn.
— Hvilken?
— Ikke le, vær så snill.
— Dette høres illevarslende ut.
— Altså … på sykehusområdet bor det to hunder …
Det ble stille i andre enden. Mens Sjur var taus, fortalte Mari alt.
Om Tassen. Om Bella. Om hvordan han mistet labben og fant en ny kjærlighet. Hvordan han er glad i barn og jager bort fulle folk.
Og Mari fortalte at Eskil hadde bedt om å få ta Tassen med hjem.
Hun snakket lenge. Nølte noen ganger. Ble stille flere ganger. Men Sjur avbrøt henne ikke. Bare lyttet. Sukket tungt innimellom.
Da hun var ferdig, ble det stille igjen.
— Mari …
— Ja?
— Jeg forstår alt … Men er du seriøs nå?
— Helt seriøs.
— Du foreslår at jeg kjører totalt tusen kilometer bare for å hente to omstreiferhunder?
Mari lukket øynene. Det var akkurat dette spørsmålet hun hadde ventet på.
— Ikke bare for å hente to hunder, men for å hente meg og Eskil …
Stemmen skalv svakt.
— Og vi har veldig lyst til at disse hundene endelig skal få et hjem. Hva er galt med det?
Sjur sukket tungt.
— Ingenting, bare … Jeg har jobben, du vet …
— Ja, jeg vet.
— Og det er uplanlagte utgifter.
— Jeg forstår.
— Og hunder er et ansvar.
Sjur ble stille. Mari var sikker på at hun skulle få et høflig, men bestemt avslag. Men mannen spurte uventet:
— Er de i det minste greie med folk? Blir det noe problem, Mari? Ikke aggressive?
— De er fantastiske, ærlig. Tassen vokter sykehuset og elsker barn. Og Bella er bare snillheten selv. Kan vi ikke ta dem med?
Det ble stille noen sekunder til. Så sa Sjur lavt:
— Greit.
Mari trodde nesten ikke sine egne ører.
— Hva?
— Jeg kommer i morgen tidlig.
Om kvelden gikk Mari ut igjen. Tassen lå ved inngangen. Da han så Mari, reiste han seg. Gikk langsomt bort. Stoppet ved siden av henne.
Hun strøk ham forsiktig over den tykke pelsen.
— I morgen drar vi hjem … Jeg og sønnen min Eskil …
Tassen så rolig inn i øynene hennes.
— Og jeg håper inderlig … at du og Bella blir med oss.
Hunden vippet litt på hodet, som om han lyttet til hvert ord.
Mari smilte. Hun følte at Tassen forsto mye mer enn man vanligvis tror om hunder.
— Så tenk over det. I morgen må jeg vite hva du har bestemt deg for. Ok?
Neste morgen stoppet en mørkeblå bil utenfor sykehusporten. En høy mann steg ut. Han klemte kona først. Løftet så Eskil opp på armen. Og først da la han merke til to hunder som satt rolig like ved.
Tassen så oppmerksomt på den fremmede. Sjur så på Tassen.
I flere lange sekunder studerte de hverandre.
Så smilte mannen uventet.
— Hei, gamle kriger … Jeg har hørt om bedriftene dine. La meg få hilst på deg, da.
Og Tassen tok langsomt, med verdighet, et skritt mot ham.
Sjur hadde forventet å se to vanlige gater. Kanskje litt skeptiske eller redde. Eller omvendt, altfor kjelen. Men Tassen var noe helt annet.
Han var ikke redd for Sjur, som han så for første gang, og han begynte ikke å hoppe glad rundt den fremmede.
Hunden gikk bare rolig bort til ham, stoppet noen skritt unna og så ham inn i øynene.
Sjur satte seg på huk.
— Skal vi bli kjent? spurte han og rakte frem hånden.
Tassen ga ham forsiktig labben.
Og et øyeblikk senere kom Bella løpende – hun kunne jo ikke være borte.
Hun stakk, logrende, snuten inn i mannens hånd. Sjur lo til og med.
— Og du, ser jeg, kaster heller ikke bort tiden.
Bella var fornøyd. Mari så på mannen sin og smilte. Hun kjente dette blikket.
Dagen før hadde Sjur snakket om vanskeligheter, utgifter og ansvar. Nå snakket han med hundene som om han hadde kjent dem hele livet.
— Hva? spurte hun.
Sjur reiste seg.
— Jeg vet ikke hvordan du fikk overtalt meg … Men de er virkelig herlige.
Mari lo lettet og klemte mannen.
Før avreise gikk de inn på sykehusområdet en siste gang for å si farvel.
Da sykepleierne så Tassen med bånd, klarte mange ikke å holde tårene tilbake. Olaug omfavnet Mari.
— Tusen takk.
— For hva?
— For at han endelig får et hjem. Jeg synes Tassen fortjener det.
Da Olaug bøyde seg for å klappe ham, stakk Tassen plutselig snuten forsiktig inn i hånden hennes.
Og i den enkle bevegelsen lå det så mye tillit og ekte takknemlighet at kvinnen snudde seg bort for at ingen skulle se tårene.
— Ta vare på ham, sa hun lavt.
— Det skal jeg gjøre.
Tassen gikk bort til bilen, snuste forsiktig på den åpne døren. Så så han på Bella, som logret glad, og hoppet inn først.
Etter ham hoppet Bella inn. Uten et snev av frykt eller tvil.
Bak Tassen var hun klar til å dra til verdens ende.
Bilen satte i gang. Eskil vinket ut av vinduet.
Bella la seg ved siden av ham på baksetet og sovnet etter få minutter.
Men Tassen så lenge bakover. På sykehusinngangen. På trappen der han hadde ligget i så mange år. På menneskene som hadde vært familien hans.
Mari la merke til det.
— Vil du ikke reise? spurte hun stille.
Selvfølgelig kom det ikke noe svar. Tassen så en stund til.
Så snudde han seg langsomt fremover.
Der – foran – ventet et helt annet liv.
På veien hjem så Sjur ofte i bakspeilet. Og hver gang så han det samme bildet.
Eskil sov med hodet på Bellas myke pels. Bella sov også søtt. Og Tassen …
… Tassen lå ved siden av, og fulgte nøye med på veien.
— Vet du, før forsto jeg aldri folk som blir så knyttet til dyr, sa Sjur plutselig.
Mari så på ham.
— Og nå?
Han trakk på skuldrene.
— Nå tenker jeg at noen dyr fortjener mer tillit enn mange mennesker.
Hun svarte ikke. For hun var enig.
Endelig kom de hjem. En liten tomt, et høyt metallgjerde og en hage som Sjur hver sommer prøvde å sette i stand, men aldri fikk tid til å fullføre.
Mari åpnet porten.
— Velkommen hjem.
Hun så på hundene.
— Nå er dette deres hjem også.
Bella nølte ikke. Hun løp rett inn, gikk rundt i hagen, snuste på hver busk og sjekket alle kriker og kroker.
Så kom hun tilbake, som for å fortelle Tassen at hun likte seg.
Tassen sto fortsatt ved porten. Han så på hagen, på huset, på menneskene og på Bella, som var over seg av lykke. Men han hastet ikke.
Mari gikk bort til ham.
— Du vet, Tassen …
Hun satte seg ved siden av ham.
— Her vil ingen skade deg mer, og ingen vil forlate deg. Jeg lover.
Hunden pustet stille. Og tok et skritt frem. Så ett til. Til slutt gikk han sakte inn på tomten. Bare noen få meter …
Men for ham var det kanskje den lengste reisen i livet hans.
Om kvelden satte Sjur frem to boller på trappen.
Eskil valgte høytidelig et sted til Bellas leker (egentlig var det lekene hans, men han ga dem til hunden).
Og Mari satt på trappen og så på Tassen, som lå under et gammelt epletre. Bella lå ved siden av ham.
Og for første gang på lenge – det syntes på øynene hans – følte Tassen seg virkelig hjemme.
Et år gikk.
Mye hadde forandret seg. Eskil fortalte stolt alle naboene at han hadde «verdens modigste hund».
Bella visste hvor lekene hennes lå, når Sjur kom hjem fra jobb og …
… hvor de virkelige skattene var begravd – de søte sukkerbeinene.
Men det fortalte hun ikke til noen, selvfølgelig. Ingen utenom Tassen.
Tassen var blitt en ekte familiehund.
Han våknet ikke lenger ved hver ukjent lyd, og så ikke mistenksomt på forbipasserende.
Noen ganger tok Mari seg selv i å tenke at han endelig var blitt bare en hund, ikke en vokter eller en kriger.
Kort sagt, Tassen var ikke lenger den som måtte passe på og forsvare. Nå var det han som ble passet på. Passet på og elsket.
Ja, akkurat slik.
I mange år hadde Tassen beskyttet andre, men nå hadde han funnet mennesker som tok seg av ham.
Sommeren dro de igjen til sjøen. Og da de kjørte hjem, stakk de innom sykehuset. Det samme …
Mari tenkte lenge på om hun burde dra dit. Men bestemte seg til slutt for at det var verdt det.
Da bilen stoppet ved den kjente bygningen, løftet Tassen hodet med en gang. Han kjente igjen stedet.
Tassen gikk rolig ut av bilen. Gikk langsomt bort til trappen. Døren åpnet seg, og Olaug kom ut.
Først trodde hun ikke sine egne øyne.
— Tassen?
Hunden løftet hodet og logret. Ikke mye. Men slik bare han kunne. Et minutt senere var han omringet av kjente sykepleiere.
Noen strøk ham over ryggen. Andre lo. Noen tørket øynene, som plutselig var blitt våte.
— Helt blitt tam, smilte Olaug. — Hvor er Bella?
Som om hun hørte navnet sitt, spratt den lille hunden ut av bilen og var straks i sentrum.
I gården lød latteren igjen. Nesten som før.
Men nå var det én viktig forskjell i historien.
Tassen tilhørte ikke lenger dette stedet. Han var bare på besøk.
Mari sto litt til siden og så på ham.
For lenge siden hadde hun sett ham her for første gang og tenkt: «Hva gjør denne hunden ved et barnesykehus?»
Nå skammet hun seg litt over den tanken.
Da visste hun ikke historien hans. Visste ikke hvor mye smerte som lå bak det rolige blikket.
Og hun visste heller ikke at de mest trofaste hjertene noen ganger finnes der man minst venter det.
Sjur kom bort til henne.
— Husker du da du ringte meg for et år siden?
Mari smilte.
— Selvfølgelig husker jeg.
Han så på Tassen.
— Det var bra at du insisterte da. At jeg kom og hentet dere. Alle sammen …
Hun sa ingenting.
Så bare på Tassen, som satt ved trappen, med Bella i full fart rundt seg. Og menneskene som en gang hadde reddet ham.
Kanskje er ekte lykke nettopp slik.
Ikke høylytt. Ikke vakkert som på film. Lykke er bare at du har et sted å gå. At du har et hjem, og noen som elsker deg.
