Mens mødre fyller opp forumene med spørsmål om hva som bør være i førstehjelpsskrinet, og om man får ta med barnevogn inn i kabinen, sitter andre reisende nevrotiske og gjør seg klare til flyturen ved siden av dem. En stund har dette vært helt vanlig. Først var det dem som prøvde å gjøre narr av sure medpassasjerer, og insisterte på at barn må elskes, men nå inviteres flyselskapene nærmest til å sette opp egne seksjoner så man kan slippe å blande seg. Når skjedde dette egentlig?
Ønsker dere en riktig god flytur!
Når ble det så trendy å leve som før, men med barn? Folk går på jobb, har livene sine, går på konserter, reiser, akkurat slik de vil, helt uavhengig av hvor gammelt barnet er. Moren min ville aldri forstått dette. Hun levde et helt annet liv det var utenkelig å se en mamma med baby på et restaurantbesøk i sekstiårene. Eller egentlig enda senere. Det ble nesten sett på som galskap, og det gir en viss mening.
Så mye man enn prøver å overse det, er reiser med små barn stressende for alle både for barnet og foreldrene. Skal det bli komfortabelt for alle, må man virkelig ta i et tak, og det er det mange som ikke orker. Folk kaster av seg alt ansvar så snart de skal på ferie, og lar barna ordne seg selv. Da blir barna alles problem.
Alle vil ha det behagelig når de reiser. Ingen liker to timer med uro og støy etter å ha betalt flere tusen kroner for en billett. Folk klager på avstanden mellom setene, vil strekke på bena og slappe av. Men hva hjelper det når bak deg sitter en liten femåring som lurer på hvordan det er å gynge setene, frem og tilbake, igjen og igjen? Jeg har aldri sett noen smile til et slikt barn og spontant leke geit med dem.
Barnehagen forsvinner.
En gang forsøkte jeg å være ekstra høflig. Da en kvinne med en baby under året satte seg ved siden av meg, holdt jeg nesten pusten. Men det var ikke nok: Familien besto av enda flere små barn! De satt foran, bak, overalt, slengte jakker og leker rundt seg, ropte over hverandre, sendte tåteflasker og smokker på kryss og tvers. Det var bare å vente på at de skulle adoptere meg. Helt ærlig, det var fryktelig. Jeg måtte holde ting for dem uten et eneste «takk», og flere ganger var jeg nær ved å få glovarmt vann fra termosen deres over meg. Fantastisk! Jeg hadde ikke noe sted å flykte; det føltes som jeg måtte hoppe ut vinduet.
En annen gang, på toget, opplevde jeg en litt underlig forestilling. En mor lærte sin fire år gamle datter opp, i 26 hele timer på skinnene, til å ikke forstyrre andre. Men det betyr: hele vognen fikk høre «Eira, skal vi gå hit», «Eira, skal vi gå dit», «skal vi se ut vinduet», og lange økter med fargeblyanter og rare, høylytte historier om hunder og katter de tegnet sammen. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det var som en revejakt i et duggvått eventyrskogbryn.
Hvordan kan man la være å sitte der og tenke «Beste er kanskje at man blir hjemme til ungene er større»? Om barnet hadde sittet stille i tre timer, fargelagt et bilde i stillhet, og til slutt sovnet oppå en halvt fargelagt ulv så flott! Men finnes de virkelig, slike barn?
Ikke for å snakke om babyene som skriker både under avgang og landing, og det som verre er. Før var det kanskje én pr. fly, om det var noen i det hele tatt, nå er det tre eller fem, pluss glade søstre og brødre som løper og hyler i midtgangen. Man forlater flyet i nesten samme tempo som det fløy.
Se, jeg er ikke en sånn barnløs-aktivist. Jeg har prøvd å reise langt med små barn selv. Skal være ærlig det var under tvang. Jeg har rett og slett ikke nerver nok til å ta hånd om både et barn og meg selv på ferie. Først da mitt barn ble såpass stort at jeg kunne peke på ting og si klart og tydelig «Sitt her, ikke ta på noe», begynte jeg å puste lettere ut. Klart man kan vente seg å bare sitte stille og la tiden gå, uten fargestifter. Men alle andre ser ut til å utstyre barna sine med hele sekker av leker, aktiviteter og oppgaver, løping i midtgangen er liksom selvsagt «bra for kroppen». Sånn er det, og sånn blir det.
