Ikke fortell meg hvordan jeg skal leve
Ingrid, slipp meg inn! Jeg orker ikke å bo hos dem lenger. Det er ikke et hjem, det er et fengsel, hulket lillesøsteren min, stående i gangen.
Hun så ut som en brud som hadde rømt fra sitt eget bryllup. Maskara var smurt utover kinnene, leppene skalv I hånden holdt hun det digre håndtaket på en koffert med hjul.
Vent nå litt Ingrid gjespet søvnig og flyttet seg motvillig til side. Hva har skjedd?
De kveler meg, Ingrid! Du aner ikke hvordan det er hjemme. I går kom jeg hjem klokka ti, ikke ni, og pappa begynte å forhøre meg og snuste på jakken min som en politihund! Mamma klarer aldri å banke på døra hun dundrer inn når jeg skifter, sitter med venner, eller er på telefonen Jeg har ikke noe privatliv!
Søsteren min, Maren, babblet i vei, forpustet av opprør. Foreløpig var klagene hennes legitime tjue år under total kontroll er ikke lett. Hvem liker vel å få lommene gjennomgått, rommet invadert, eller å bli bedt om å rapportere hver minste bevegelse?
«Gå ikke dit, ikke spis det, ikke vær sammen med henne!» fortsatte Maren. Jeg er ikke ti lenger. Jeg er voksen. Jeg har rett til å leve slik jeg vil, ikke slik de ønsker. I dag sa jeg at jeg skulle overnatte hos en venninne for å lese til eksamen, og pappa svarte: «Ingen overnattinger, les hjemme.» Altså, er jeg tilbake i femte klasse?
Ingrid hørte tålmodig på, og kjente et lite glimt av medfølelse. Foreldrene våre var jo tidvis gammeldagse, engstelige og overbeskyttende.
Hun kom selv fra akkurat samme sted. Da hun var tjue, gjorde hun også opprør. Det var ikke gøy da pappa satt og ventet i vinduet til elleve på kvelden, eller da mamma sjekket at hun hadde på seg lue. Men Ingrid tok et drastisk valg.
Jeg bytter til deltidsstudier, sa hun til foreldrene for syv år siden. Og jeg flytter ut.
Hvor skal du, og hvordan har du råd? utbrøt mamma.
Ei venninne jobber i en salong de trenger en resepsjonist. Vi leier et rom sammen. Går nok bra. Hvis ikke, kommer jeg tilbake.
Ingrid klarte det. Det var tungt, hun spiste stort sett bare havregrøt de første månedene, sov på en gammel sofa, men ingen bestemte når hun skulle legge seg. Familien ville hjelpe med penger og mat, men Ingrid sa alltid stolt nei.
Det går bra. Jeg klarer meg selv, svarte hun.
Den gangen fikk hun nøklene til bestemorens leilighet ikke bare som gave, men som et tegn på selvstendighet.
Med Maren ble det annerledes.
For to år siden døde vår andre bestemor, og Maren arvet hennes toroms. Hun var akkurat blitt atten.
Yes! sa Maren, straks hun fikk arven. Nå er jeg en ettertraktet brud med medgift. Nå kan jeg bo for meg selv!
Foreldrene så undrende på hverandre.
Ok, men svarte pappa. Her er leiligheten din. Strøm og oppvarming koster fort seks tusen i måneden om du sparer. Mat alt etter hva du spiser, men i snitt rundt ti tusen. Transport, klær, kosmetikk, internett Skal du leve alene og fortsatt studere privat, trenger du minst førti tusen i måneden. Hvor skal du få det fra?
Maren blunket forvirret. Hun mente at hun gjorde verden en tjeneste bare ved å studere, takket være foreldrene.
Og så var det ikke mer snakk om det. Maren hadde egentlig ikke hastverk med å flytte. Men hun ble irritert over noe annet: foreldrene begynte å leie ut hennes leilighet og ta leien «til seg selv» til å betale for studie, utgifter, mat og klær til henne. Noen ganger fikk Maren lommepenger, men hun var fortsatt misfornøyd. Hun ville både bo alene og slippe å jobbe.
Ingrid, som minnet seg selv på alle de tidligere kranglene, studerte søsteren nærmere. Ny jakke, skinnstøvletter, veske Maren så ikke ut som en stakkars fange, heller som en prinsesse som klager over en ert under ti madrasser.
De har tatt fra meg bilnøklene, la Maren til, tørket tårer. De sa at jeg må ta bussen til jeg er ferdig med eksamener. Tenk deg: buss! Den kommer bare hvert halvtime!
For en skrekk, svarte Ingrid tørt og så på kofferten som ble plassert i hjørnet. Hva er planen nå?
Sympatien forsvant fort.
Jeg bor her hos deg. Til de roer seg og ber om unnskyldning. Du har jo toroms, masse plass. Jeg skal ikke forstyrre deg, lover. Jeg sitter stille og leser
Ingrid strammet munnen. Hun ville ikke snakke ned søsteren, men det var åpenbart noe som ikke stemte.
Maren, hun sukket. Skal vi ta en ordentlig prat? Du vil ha det som jeg? Ingen kontroll, ingen spørsmål, ingen portforbud?
Klart! øynene lyste opp. Jeg vil bestemme selv når jeg kommer og hva jeg tar på meg.
Flott. Men hvorfor kommer du til meg, og ikke flytter til egen leilighet? Eller studenthybel?
Maren blunket forundret spørsmål virket merkelig for henne.
Altså Jeg har jo ikke penger. Jeg er student.
Nettopp. Du er fulltidsstudent, lever på våre foreldre. Du spiser maten de kjøper, går i klærne de har handlet, kjører bilen pappa betaler bensin til, sa Ingrid, og bøyde fingrene. Frihet, Maren, det koster. Jeg jobbet og studerte i din alder. Du vil ha alt, uten konsekvenser.
Betyr det at jeg ikke får bo her?
Ingrid sukket. Hun ville ikke inn i denne krangelen, men hadde ikke noe valg.
Først ringer jeg mamma, sa hun. Vil høre hennes versjon.
Maren vegret seg, men hun kunne ikke stoppe storesøsteren.
Det var sent, men mamma var fortsatt våken. Samtalen ble intens, og Ingrid skrudde på høyttaler. Det viste seg at bilnøklene var fratatt og festene begrenset fordi det ikke bare var «et par» eksamener hun hang etter med, men det var fare for å bli kastet ut.
Lærerne har noe imot meg! De liker ikke jenter! unnskyldte Maren seg, rød i ansiktet.
Jaja. Alle andre har bestått, du er den eneste som ikke har klart det, svarte pappa. Tenkte du at du skulle til Ingrid og bare slappe av?
Pappa har rett, Ingrid så på Maren. Jeg skjuler ikke skyldnere her eller er barnevakt for deg.
Maren skjøt et blikk som kunne brenne hull i veggen.
Er det sånn? Hele familien mot meg? Greit, da skal jeg bo i min egen leilighet! Skulle bare jage ut leietakerne! Jeg skal ikke høre et ord fra noen!
Først ble det stille. Maren vrengte nesen triumferende, sikker på at hun hadde presset foreldrene til hjørnet.
Ok, svarte mamma rolig. Ikke noe problem.
Maren hoppet i stolen.
Seriøst? Skubber ut leietakerne? Med en gang?
Ikke akkurat med en gang, men etter kontrakt sa pappa. De har to uker på å flytte ut. Du bor hos oss til du har bestått eksamenene. Men, Maren Du vet at du nå må leve for egen regning?
Ja, Maren ble skeptisk.
Vi har ikke mer leieinntekter. Pappa lot det synke inn. Du betaler selv for studier, strøm og alle utgifter. Vi gir deg ikke en krone. Du er voksen, så lev som voksen.
Ansiktet til Maren var sjokkert hun trodde visst at familien aldri ville slippe henne uten økonomisk hjelp.
Men jeg studerer jo! Jeg har ikke tid til å jobbe! Jeg går på fulltidsstudier!
Ingrid gjorde også det, påminnet mamma. Hun byttet til deltidsstudier og jobbet. Valget er ditt. Vil du leve alene? Da må utgiftene være dine. Eller du bor hos oss, følger våre regler og vi forsørger deg. Det finnes ikke noe tredje mulighet.
Maren så på Ingrid, søkte støtte, men hun møtte bare et ironisk blikk.
Ja, søster! smilte Ingrid. Velkommen til voksenlivet. Fisken har visst bein, ikke sant?
…Et halvt år gikk. Kontakten med Maren var redusert til noen høflige meldinger om hvordan det stod til, og Ingrid brydde seg ikke særlig mye. Hun visste bare at Maren ikke lenger bodde hjemme, og brydde seg ikke om å grave dypere. Hun fryktet søsteren skulle prøve å få henne til å hjelpe på nytt.
På en regnfull dag gikk Ingrid inn på en kaffebar ved Slottsparken. Bak disken sto Maren.
Medium cappuccino uten sukker, ikke sant? spurte hun matt, men høflig.
Maren var helt forandret nå. De lange, påsatte vippene og stjerne-manikyren var borte. Neglene var kortklippet, hygiene viktige i jobben. Den eksklusive hettegenseren var erstattet med kaffebarens grønne uniform med navneskilt. Under øynene var det mørke ringer som ikke kunne skjules med sminke.
Hei, Ingrid smilte, merkelig fylt av både medlidenhet og respekt. Ja, og en croissant hvis dere har ferske.
Maren nikket, uten smil, og gjorde jobben effektivt nå måtte hun tilpasse seg kunden, ikke kreve at verden stoppet for henne.
Fersk. Ble levert i morges.
Alt gikk kjapt, ingen latskap, hun var ikke lenger prinsessen i kåpe.
Hvordan har det gått med eksamenene? spurte Ingrid.
Bestått. Gikk over til deltidsstudier, det er lettere. Forresten, mamma ringte forleden og spurte om hun skulle hjelpe med mat jeg sa nei. Jeg klarer meg.
Ingrid løftet øyenbrynene.
Når ble du så selvsikker?
Ikke selvsikker, bare klokere. Tar jeg imot mat, begynner de å mase igjen, knagge om støvtørking og vasking. Jeg spiser heller havregrøt, så lar de meg være.
Ingrid lo, og Maren satte koppen på disken.
Tre hundre og femti kroner, sa hun.
Ingrid betalte med kortet det kom et pip.
Er det hardt? spurte storesøsteren forsiktig.
Maren ble stille et øyeblikk. Barnsligheten det som hadde brakt henne til Ingrid for seks måneder siden, med kofferten var synlig i blikket. Men hun samlet seg fort.
Det går. Ingen forteller meg hva jeg skal gjøre. Jeg solgte bilen, forresten t-banen er raskere. Og billigere.
Du er sterk, Maren. Virkelig.
Søsteren smilte skjevt.
Jada. Sterk. Av og til sovner jeg bak disken. Men gå nå, ellers får jeg bot for å prate med deg.
Ingrid satte seg ved vinduet. Hun så Maren vaske disken intenst, helt til det pep.
Ja, Maren fikk det hun ønsket: voksenliv uten foreldre som kontrollerer. Det var ikke så ille bare at fisken, som ofte, hadde skarpe bein, og man måtte tygge hvert stykke sakte for ikke å sette dem i halsen.
Ingrid drakk opp kaffen, la en tusenlapp under servietten, tok med koppen til disken og gikk.
Det var ikke almisser til en fattig slektning. Det var tips til en dyktig barista som endelig fant balansen mellom forventning og virkelighet.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
