Ikke vær så lei deg, Sondre! Det er greit, du feiret nyttår så flott!
Endelig var han frem i sin egen by. Sondre steg av perronen på Oslo S, gikk ut på togstasjonen og fortsatte mot busstoppet. Han hadde ikke fortalt konaÅse at han ville komme hjem i dag.
Stemningen hans var tung, for han hadde nettopp hatt en krangel med Åse. Hun hadde igjen kritisert ham, klaget over at han var likegyldig og egoistisk.
Hvorfor likegyldig? Jo, han hadde jo tenkt å ønske henne godt nyttår, men hun hadde slått av telefonen. Så hun hadde blitt sint!
Tre dager hadde han prøvd å ringe henne, men hun tok aldri telefonen. Da ble også han lei, og sluttet å ringe.
Og hun hadde ikke engang tatt seg tid til å hilse på foreldrene hans eller søsteren, langt mindre på ham. Nå skulle han konfrontere henne med dette rett ved døren.
Det var ikke bare henne han hadde en gnagende følelse av, også hans svigerforeldre hadde sine feil, så la ham svare! Som de sier: Den beste beskyttelse er et angrep.
Sondre løftet humøret og gikk mot inngangspassasjen i leiligheten sin med en slags kampklar holdning.
Leiligheten møtte ham med stillhet.
Hei! Hvem er der? Åse, jeg er hjemme! ropte han høyt, men ingen svarte.
Han så inn på kjøkkenet ingen tegn til Åse, så videre til andre rom tomt. Men da la han merke til flere endringer: barnesengen ved veggen var borte, kommoden med stellebordet og barnevognen som foreldrene til Åse hadde gitt dem, var også forsvunnet.
Han løp til skapet: hyllen der Åses klær vanligvis hang, var også tom.
Har hun mistet vettet? Har hun forlatt meg? tenkte Sondre.
Han ringte svigermoren, men ingen svarte. Så prøvde han å nå venninnen til Åse, Katja, men også der var stilhet. Til slutt fikk han tak i Mikkel, ektemannen til Katja.
Hei, Mikkel! Kan du få tak i Katja? Jeg får ikke tak i henne, spurte Sondre.
Katja er med barnet sitt på hytta i Trysil, vi feiret nyttår der. Det er ofte dårlig dekning der, svarte Mikkel.
Jeg kom i går fordi jeg måtte på vakt i dag. De er fremdeles på hytta, svarte Mikkel. Hvorfor leter du etter Katja?
Jeg håper hun vet hvor Åse er. Jeg kom fra foreldrene, men hun er ikke hjemme. Alt vi har kjøpt til barnet er også borte, forklarte Sondre.
Sånn, da. Din kone skulle akkurat bli mor. Du dro på ferie i helligdagene og lot henne være alene hjemme? undret Mikkel.
Hun ville egentlig ikke dra. De hadde satt en frist: tielleve januar. De kunne lett blitt klare i tide, svarte Sondre.
Gratulerer, kompis, du er en skygge, smilte Mikkel.
Hvorfor? spurte Sondre forvirret.
Fordi du sannsynligvis er singel nå. Dumskalle! Ring sykehuset, hun er sikkert der, rådet Mikkel.
Ti dager tidligere.
Jeg skjønner ikke, Sondre, sa moren i telefonen, hvorfor må du bli hjemme på helligdagene? Åse vil ikke dra, så du må være alene. Fristen er om to uker, du rekker akkurat å komme tilbake.
Dessuten kommer nesten hele familien: tante Inger med onkel Per, Nina med Even, Liv med Pål, og så er vi med faren vår og Vilde med Jonas.
Vilde har bestilt rom på et hyttehotell i skogen til fire netter, fra 30. desember til 2. januar.
30. desember er det bankett med kjente artister på restauranten. Jeg har betalt for deg, du betaler tilbake senere. Du blir hos oss til jul, og den åttende skal du dra. Du rekker akkurat før Åses frist.
Åse ville ikke dra:
Sondre, jeg kan bli tatt når som helst. Forestill deg: alle har det gøy, og så får jeg plutselig komplikasjoner. Dessuten, vil ambulansen rekke frem til hytta?
Nei, jeg drar ingen vei.
Riktig, mamma sier at kvinner nå regner sykdom som en egen prestasjon, mens fødselen er som en heltedåd. Hun fikk tre barn og tok nesten ingen permisjon, men klarte alt.
Sondre skjønte at Åse hadde et poeng, men han forestilte seg hvor kjedelig det ville bli hjemme på nyttårsaften: bare de to ved et beskjedent bord Åse hadde allerede sagt at hun ikke ville lage noe spesielt. Han ble melankolsk.
Alle de andre skulle danse, synge og feire på restauranten. Så han dro alene.
På hytten var det virkelig fest. Rundt halv ett, da nyttåret allerede var inntruffet, gikk Sondre fra festlokalet inn i lobbyen for å ringe Åse, men hun svarte ikke.
Sånn, jeg er sur, men du er også skyldig. Du kunne vært her og festet med oss, tenkte han.
Neste dag ringte moren og gav ham en ny beskyldning mot svigerdatteren:
Åse ringte ikke engang, hun hilste ikke på meg eller far din på helligdagene. Hun er så opprørt! Du har virkelig sluppet henne fri, gutt.
Hun forstår ikke hva ekte familie er. Vi er alle her, men hun er alene. La henne sitte og tenke.
Den kvelden var Åse ikke med dem. Hvis hun tenkte på noen, var det Sondre, ikke svigerforeldrene eller den store familien.
Da foreldrene hennes fikk vite at datteren ble igjen alene til helligdagene, inviterte de henne hjem. De hadde ikke planlagt et stort måltid.
Åses bror bodde i Bergen, jobbet på et skiftarbeid på et industrianlegg, så han hadde ikke tid til en lang helg. Foreldrene planla derfor å feire nyttår kun med hverandre.
31. desember klokken ni satte Åse og moren på bordet, da rammet et lammende smerte henne.
Ambulansen ble tilkalt. Moren kjørte med Åse, faren fulgte etter i sin bil.
Åse endte opp på sykehuset, foreldrene ventet i lobbyen. Åse ble mor til en liten gutt
Sondre bestemte seg for å følge rådet fra vennen og ringte sykehuset.
Karens? Hun ble utskrevet i går, svarte en resepsjonist.
Hvordan kan hun være utskrevet? Har hun allerede fått baby?
Ja. Første januar, klokken halv to.
Hvem hentet henne fra sykehuset?
En ung mann, den informasjonen fører vi ikke i journalen!
Sondre skjønte at kun foreldrene kunne hente Åse, så både hun og barnet var nå hos dem.
Han kjøpte en bukett med roser og kjørte dit.
Døren ble åpnet av svigerfaren.
Ja?
God dag, jeg er her for Åse, sa Sondre.
Hvorfor? spurte faren.
Jeg er egentlig hennes ektemann, svarte svigersønnen.
Åse! ropte svigerfaren høyt. En mann står her og sier han er din mann. Vil du snakke med ham?
Nei, la ham gå, svarte Åse fra dypet av leiligheten.
Svigerfaren ristet på hodet:
Hun vil ikke. Ha det, unge mann! og slo igjen døren.
Sondre ventet et par minutter og ringte igjen. Denne gangen åpnet svigermoren, en høy, kraftig og rungende kvinne. Sondre var litt redd for henne.
Har du ikke forstått noe? spurte hun.
La meg slippe inn, begynte han modig. Jeg har rett
Han fikk ikke fullført setningen. Kvinnen dro buketten fra hans hender og slo ham flere ganger med den i ansiktet.
På hvilke rettigheter tror du du har? En advokat vil forklare deg! Ikke ring mer, barnebarnet mitt sover, sa hun, kastet buketten foran ham og smakte døren igjen.
Sondre gikk hjem igjen. På veien gned han ansiktet med hendene rosene var vakre, men de hadde torner.
Hjemme ringte han moren.
Forestill deg, de lot meg ikke inn i leiligheten, og jeg fikk ikke se barnet.
Ikke bekymre deg, Sondre. Åse kommer tilbake med barnet i armene. Ikke ring mer, og ikke overfør penger.
La foreldrene hennes mate henne, om de er så kloke. En uke eller to går, så kommer hun hjem. Du bør legge deg, du har jobb i morgen.
Sondre gjorde som hun sa: han spiste kjøttboller fra butikken, la seg og sov. Han sov rolig, uvitende om at dette var siste natt han skulle tilbringe i den leiligheten.
Neste dag, da han kom tilbake fra jobben, lå alle hans eiendeler i esker og svarte plastposer på trappeoppgangen.
Han ringte. Svigermoren, som eide den toroms leiligheten han og Åse delte, åpnet døren.
Så, kjære svigersønn? Husker du adressen til studenthytta, eller skal jeg minne deg? Samle dine ting. Alt som blir stående, kaster renholderen bort i morgen!
Sondre måtte flytte til hytta. De ble skilt ved retten. Han hadde lyst til å leie en egen leilighet, men da lønnstrekket for barnebidrag og fem tusen kroner i vedlikeholdsutgifter fra arbeidsgiveren kom, så han at det knapt var noe igjen til å leve.
Vær sparsom! Du må fortsatt spare til din egen bolig, rådet Mikkel. Ikke vær trist, Sondre! Du feiret nyttår veldig bra!
Åse bodde i foreldrenes hus i tre år mens de tok seg av lille Sander. Da hun fikk jobb, flyttet hun og Sander tilbake til sin egen leilighet. Etter en oppussing var det ikke lenger spor av Sondre og hans familie.
Hva synes du om Sondres handling? Del dine tanker i kommentarfeltet, og lik gjerne innlegget.
Hvis du vil lese flere historier, legg igjen kommentarer og ikke glem å trykke på likerknappen. Det inspirerer oss til å skrive mer.
**Livslekse:** Når misforståelser og stolthet får oss til å holde avstand, lider de vi elsker mest. Åpen kommunikasjon og empati er den eneste veien som fører til ekte fred og forståelse.
