Sønn til min gamle venn var en vidunderlig gutt. Han var pliktoppfyllende, gjorde det bra på skolen, tok utdannelse, kom seg i arbeid og slet fælt. Nå, lenge etter, minnes jeg ham som en vellykket forretningsmann. Han eide både en flott hytte ved fjorden og en romslig leilighet i Oslo sentrum en praktfull kar, virkelig et under.
Men… det finnes som alltid et MEN han giftet seg med en jente. En forferdelig jente, fra en vanskelig og bråkete familie, alltid sinna, sjalu og hardhjertet. Dette er ikke bare ordene til min venninne, som føler at hun har mistet sin eneste sønn til denne kvinnen, men rene fakta.
Først, denne furien fikk ham til å droppe alle vennene sine. «Hvorfor bryr du deg om dem, de kommer bare for å drikke opp pengene dine, utnytter deg fordi du er snill du trenger dem ikke!» sa hun bestandig.
Siden kvittet hun seg sakte men sikkert med slekta hans. Familien var stor og sammensveiset de feiret alle høytider sammen, ringte til hverandre hele tiden virkelig en god, sterk familie.
Kona hans rullet bare med øynene om hun hørte om besøk fra svigerfamilien, fant på stadig nye kriseærend når de ble invitert til dem, og klaget alltid over plutselig migrene når noen var på vei.
Til slutt var det bare moren som av og til fikk komme, for hun lengtet slik etter barnebarnet sitt. Og selvfølgelig savnet hun sønnen sin.
Hver gang ble det et oppstyr med svigerdatteren. Ikke med hyling og roping, nei, men helt rolig og med skarp tunge: «Jeg har sagt det fem hundre ganger før, men du forstår visst aldri ikke ta med billige gaver, hos oss er kun det beste godt nok og du kommer med billige ting.»
Sønnen satt ved siden av og nikket: «Mamma, vær så snill.»
I går traff jeg henne og en annen venninne. Hun gråt og viste meg en tekstmelding med skjelvende hender. Svigerdatteren hennes hadde skrevet at hun og sønnen mente det var best at hun ikke kom på besøk lenger.
Hun hikstet og fortalte at sønnen hadde ringt og sagt: «Mamma, du gjør kona mi opprørt. Når du har vært her, tar det henne tre dager å komme seg igjen.»
Men egentlig, det handler ikke bare om det. Vi satt der, sukket og beklaget hennes uflaks. For en fæl svigerdatter, tenkte vi.
Da sier plutselig en av oss: «Hva har dette med henne å gjøre? Du har oppdratt en sønn som er kald og hjerteløs.»
Jeg protesterte, sa at hun ikke skjønte, hva skulle han gjøre når kona var slik? Han gjorde det for familien sin, for freden. Han var jo et så godt barn i sjette klasse ga moren en tegning av et hjerte og en blomst til 8. mars.
«Du skulle sett, alt han lagde selv! Hadde det ikke vært for kona…»
Men venninnen bare trakk på skuldrene og sa at hvis en mann ikke er slem av seg selv, så kan ingen kone tvinge ham til slike ting. Så reiste hun seg og gikk.
Plutselig var det som om jeg så klart for første gang.
Hele livet hadde jeg trodd at det alltid var den gode mannen og den slemme kona.
Men nå forstår jeg: En mann er syk i sjelen fordi han er det, ikke fordi noen har tvunget ham til det.
