**6. november**
Jeg var sikker: oppussing er viktigere. Sønnen min overlever. Hunden ble kjørt til dyrebeskyttelsen, til tross for bønnene hans. Men elleve dager senere gikk Mari inn på rommet til Lars og fant en tegning. Etter det snudde alt seg.
Posene sto ved inngangsdøren. To poser, for å være nøyaktig: i den ene lå matskålene, i den andre rester av tørrfor og en rødball som Tassen hadde trillet rundt i leiligheten siden han var valp.
Lars så dem før han fikk av seg joggeskoene.
Tassen stakk nesen mot kneet til gutten og logret så hardt at han slo borti posen. Skålen inne i den klirret. Den røde pelsen lukta uteliv, høstløv og noe varmt, sånt som bare hunder lukter, og som alltid fikk det til å trekke seg sammen under ribbeina til Lars. Han satte seg på huk, tok rundt hunden med begge armer. Tassen stod stille, presset seg inntil den rutete skjorta og la hoda på skuldra til gutten.
Det venstre bakbenet svikta. Hunden hadde halta på det siden han var liten, og Lars var vant til å støtte ham i sida når han satte seg.
På kjøkkenet surra vannkoker’n. Mari stod ved komfyren, dreidde på gifteringen på ringfingeren. Fort, som hun alltid gjorde når hun ville si noe, men ikke fant ordene. Jeg satt ved bordet, ryggen rett, hendene foldet foran meg. Kaffekoppen stod midt på skålen.
«Mamma. Hva er dette?»
Mari snudde seg ikke. Fingrene på ringen beveget seg fortere.
«Pappa, hvorfor står posene ved døra?»
Jeg drakk opp kaffen i én slurk. Satt koppen tilbake på skålen så presist at det ikke klirret.
«Lars, vi har bestemt oss. Hunden skal kjøres i dag.»
«Hvor?»
«Til dyrebeskyttelsen. Gode forhold, jeg har undersøkt. Varme binger, ordentlig for.»
Gutten så på Mari. Hun stirra ut av vinduet, der grå oktoberhimmel trykka takene ned. Ringen fortsatte å snurre.
«Mamma?»
Vannkoker’n klikka og slo seg av. Det ble stille nok til å høre Tassen puste i gangen.
«Mamma, si noe da.»
Mari retta på kjøkkenhåndkleet på kroken. Tok det ned, hang det opp igjen, sjøl om det hang rett.
«Pappa har rett, Lars. Vi må pusse opp. Det blir vanskelig for hunden her…»
«Tassen! Han heter Tassen!»
«…for Tassen blir det vanskelig. Maling, støv, verktøy på gulvet. Han kan få det vondt.»
Hun sa det med flat stemme, og hvert ord hørtes ut som det ikke var første gangen. Som om vi hadde øvd kvelden før mens Lars sov.
Gutten grep tak i stolryggen. Knokene ble hvite.
«Jeg skal gå tur med ham tre ganger om dagen. Jeg skal sitte på rommet mitt med ham. Han skal ikke være i veien. Vær så snill.»
Jeg reiste meg. Stolbeina skrapa mot linoleumet.
«Jeg har sagt det, og det er sånn det blir. Om en halvtime drar vi.»
«Vær så snill. Vær så snill, ikke gjør det.»
Stemmen ble tynn. Ikke barnslig, men gjennomsiktig, som om orda gikk gjennom gutten uten å stoppe opp. Tassen skrapte klørne mot flisene, hinket inn på kjøkkenet og satte seg ved siden av ham. Han la hoda på kneet hans.
Og ble stille. Øynene var brune med røde prikker, og så rolig opp på ham. Hunden forstod ingenting. Han stolte på alle i dette huset.
Mari knep igjen øynene. Ett sekund, kanskje to. Så åpna hun dem og tok opp bilnøklene fra lomma.
Lars dro på seg jakka.
«Lars, det er best du blir hjemme. Du trenger ikke å være med dit.»
«Nei, jeg skal!» – han var nesten gråten nær.
I bilen lukta det bensin og varm plast. Sola kom ikke fram, og byen utenfor vinduet så ut som den var tegna med grå blyant på vått papir. Tassen lå på baksetet, hoda på fanget til Lars. Gutten gråt ikke. Han satt rett, strøk over den røde pelsen, og fingrene beveget seg langsomt og jevnt, som om de prøvde å huske hver knute, hver dusk.
Jeg så en gang i speilet. Så fort vekk.
Mari kjørte og tenkte på tapeten i gangen. På malerrullene. På fargen «elfenbenshvit» som vi valgte lørdag i byggvarehuset. Om en måned skulle leiligheta være lys. Ryddig. Uten hundehår i sofaen, uten klirrende klør om morgenen.
Dyrebeskyttelsen lå i utkanten, bak noen garasjer. Et grått bygg med jerndør, og innenfor lukta det klor, våt betong og noe surt, tungt, som gjorde at man måtte puste med munnen. Fra dypet kom bjeffing. Ikke høyt, ikke sint. Lengselsfullt, som om noen ropte og ikke lenger trodde at noen ville høre.
En kvinne i grønt forkle kom ut. Smilte til Tassen, klødde ham bak øret.
«Søkke deg, rødfus. Vi skal få deg inn, ikke vær redd.»
Lars holdt i båndet. Med begge hender, hardt, så læret skar seg inn i håndflatene. Fingrene var røde av anstrengelse.
«Lars, gi fra deg.»
Jeg strakte fram hånda. En stor hånd, med lukt av maskinolje, åpen foran ansiktet til gutten.
Lars så på båndet. Så på Tassen. Så på båndet igjen.
Og slapp. Langsomt.
Kvinnen tok båndet og førte Tassen bortover gangen. Hunden hinket på venstre bakbein, og klørne klirret mot flisene, og lyden forplantet seg hult fordi gangen var lang og tom. I svingen snudde Tassen seg.
Kvinnen forsvant rundt hjørnet. Klirringen ble svakere, svakere. Og ble borte.
På hjemveien satte Lars seg bak førersetet. Der Tassen hadde ligget ti minutter før. Setetrekket lukta fortsatt: varm pels, uteliv, høstløv. Lars presset kinnet mot setet og lukka øynene.
Mari strakte seg etter radioen. Jeg rista på hodet. Vi kjørte hjem i tjue minutter uten et ord.
Hjemme tok Lars av seg skoa, gikk forbi kjøkkenet og lukka døra til rommet sitt. Det klikka svakt. Bare lukka.
Mari rydda tomposene, bretta dem pent og stappa dem i søppelbøtta. Så så hun skålen.
En rød plastskål med tannmerker i kanten. Tassen hadde gnagd på den som valp, før han skjønte at skåler ikke var til det. Mari tok den opp, holdt den i hendene. Plastikken var lett og glatt, og tannmerkene kjentes ru under fingertuppene. Hun satte den tilbake på gulvet.
Dagen etter merka vi rar oppførsel.
Lars spurte ikke hva det ble til middag. Han skrudde ikke på TV’n. Han tok ikke fram lekseboka fra sekken. Han kom fra skolen, tok av seg skoa, gikk på rommet. Stille som en skygge langs veggen.
Mari banka på.
«Lars, vil du ha makaroni? Med ost, sånn du liker.»
Det knirket fra senga. Ingenting mer.
Hun stod utenfor døra et halvt minutt. Lytta til stillheta. Gikk.
Om kvelden sa jeg: han venner seg til det. Barn glemmer fort. Om en uke løper han rundt som før. Jeg sa det med sikkerhet, mens jeg stod i gangen, der det fortsatt var et merke etter klør på veggen, fra Tassens første måned.
På den femte dagen ringte læreren. Stemmen hennes var forsiktig, som hos en som går på tynn is.
«Er alt bra hjemme hos dere?»
«Ja, selvfølgelig. Hvorfor spør du?»
«Lars svarer ikke i timene. I det hele tatt. Sitter og ser ut av vinduet. I friminuttene står han alene borti veggen. Barna går bort til ham, men han tier.»
Mari bet seg i leppa.
«Vi har… vi har satt bort hunden. Til dyrebeskyttelsen. Han venner seg nok til det.»
Læreren var stille noen sekunder. I den pausen hørte Mari mer enn i noen ord. Så sa stemmen:
«Jeg skjønner.»
Det «jeg skjønner» hang i leiligheta hele kvelden. Som lukten av maling man ikke har åpna ennå, men som allerede er der.
På den sjuende dagen slutta Lars å komme til middag. Mari satte tallerkenen fram. Henta den urørt. Makaronien ble kald og dekte seg med hinne, og det var på en måte uutholdelig.
Jeg kjøpte malerruller og grunning. Rev av den gamle tapeten i gangen. Under den var veggene grå, med flekker av gammelt lim, og en sprekk fra gulv til tak, som før hadde vært skjult av et bilde av et seilskip. Det lukta fukt. Vakkert ble det ikke. Og stille ble det heller ikke, for stillheten var ikke den jeg hadde planlagt.
Den røde skålen stod fortsatt på kjøkkenet. Mari fikk den ikke bort. Tre ganger tok hun den, tre ganger satte hun den tilbake. Fjerde gangen snudde hun den opp ned. Så satte hun den opp igjen.
En dag gikk Mari inn på rommet til Lars mens han var på skolen. Hun skulle rydde litt.
På bordet lå en tegning.
Et hus med trekantet tak og pipe med røyk. Vanlig, sånn som alle barn tegner. Ved siden av en gutt: strekbein, rundt hode, armer ut til siden. Og ved siden av gutten en rød flekk med fire bein og en hale som en krøll. Gutten og hunden var tegnet sterkt, med rød tusj og oransje fargestift, med trykk, så papiret var bøyd.
Men huset var tomt. Vinduer uten gardiner, døra på vidt gap. Inne var det ingen figurer, ingen møbler. Hvitt.
Ingen mamma. Ingen pappa. Bare hvitt rom bak den åpne døra.
Mari satte seg på senga til sønnen. Hun løfta tegninga og holdt den nærmere. Nede under huset, med skjeve små bokstaver: «Tassen jeg kommer».
Uten komma. Uten punktum. Et løfte skrevet med ei hånd som enda ikke kunne tegne jevne «j» og «g».
Ringen på fingeren trykka, så Mari tok den av. La den på bordet ved tegninga. Og satt der og stirra på veggen, for hun tenkte ikke på tapeten. Ikke på fargen «elfenbenshvit». Ikke på hår og ikke på klør.
Hun tenkte på at sønnen hadde tegna et hus der hun ikke fantes.
Om kvelden la Mari tegninga foran meg. Hun forklarte ingenting. Bare la den på bordet, ved siden av tallerkenen.
Jeg så lenge. Så skjøv jeg tallerkenen unna.
«Vi henter ham igjen.»
Mari blunka.
«Tassen. I morgen tidlig.»
Og det var jeg som sa det, ikke hun. Hun hadde venta på å måtte krangle, overtale, peke på tegninga. Men jeg så på det tomme huset uten folk, og i ansiktet mitt beveget det seg noe, som om musklene ikke visste hvilket uttrykk de skulle ta.
«I morgen. Tidlig.»
Mari nikket. Ville si «takk», men ordet ble hengende. Det var ingenting å takke for. Det var ikke noen gave. Det var et forsøk på å reparere det vi sjøl hadde knekt.
Om morgenen kom vi til dyrebeskyttelsen. Samme jerndør. Samme lukt av klor og våt betong. Kvinnen kom ut, denne gangen i blått forkle, men ansiktet var det samme.
Tassen kjente oss igjen med en gang. Han kasta seg mot gjerdet i bingen, pep, logret så hele kroppen gikk i bølger. Han hadde tapt seg: ribbeina stakk ut under den røde pelsen, og det venstre bakbenet svikta mer enn før. Han hinka mot oss fortere enn han kunne.
Jeg tok båndet. Det samme lærbåndet, slitt. Hånda grep om reima, vante.
Hjemme satt Lars på rommet. Døra lukka.
Klørne klirret mot flisene i gangen. Ikke høyt. Ujevnt, med et opphold for hvert fjerde skritt.
Døra til barnerommet gikk opp.
Gutten stod i døråpningen. Tassen styrtet bort til ham, stakk nesa i magen, slikke hånda hans, kneet, hånda igjen. Halen slo mot veggen.
Lars satte seg på gulvet. Fingrene grov seg ned i den røde pelsen, som lukta dyrebeskyttelse, klor, fremmed. Men under den lukta var det en annen, gammel, ekte, den som alltid fikk det til å trekke seg sammen under ribbeina.
Han sa det første ordet på flere dager:
«Tassen.»
Så løfta han hodet. Så på Mari. Så på meg.
Mari satte seg ved siden av.
«Lars…»
Han trakk seg ikke unna. Men han trykket seg heller ikke inntil. Han satt bare på gulvet og holdt rundt hunden, og så på oss som om han så oss for første gang. Og var ikke sikker på om han kjente oss igjen.
Tassen slikket gutten under haka og roet seg. La seg ved siden av, presset den varme sida mot ham.
Mari helte tørrfor i den røde plastskåla med tannmerker i kanten. Tassen hinka inn på kjøkkenet, klørne klirret, og han begynte å ete grådig, fort. Lars satt ved siden av.
Jeg stod i gangen, der de avrevne veggene lukta fukt og gammelt lim. Malerrullen lå i et hjørne, dekt av støv. Grunningen hadde tørket i boksen. Sprekken fra gulv til tak var der fortsatt.
Fra kjøkkenet hørte jeg skåla skrape i gulvet og tygge-lyder.
Jeg stod og så på veggene. Oppussingen hadde ikke kommet i gang. Og nå spilte det ingen rolle om den kom i gang eller ikke. For i dette huset var det noe helt annet som måtte repareres.
**Personlig lærdom**
Oppussinga kan vente. En hund er ikke bare en hund – den er et bindeledd i familien. Å ta den bort er å rive i stykker noe som ikke kan limes igjen med verken tapet eller maling. Jeg lærte at det viktigste i et hjem ikke er veggene, men dem som bor der – på to og på fire bein.
