Geir var overbevist: oppussingen var viktigere, sønnen skulle klare seg. Hunden ble kjørt til dyreinternatet, til tross for guttens bønner. Men elleve dager senere gikk Marte inn på soverommet til sønnen og fant en tegning, og da snudde alt.
Posene sto ved inngangsdøren. To poser, for å være nøyaktig: i den ene lå skålene, i den andre restene av fôret og en gummiball som Tassen hadde slept rundt i leiligheten siden han lærte å gå.
Lars så dem før han fikk av seg joggeskoene.
Tassen trykket nesa inn i guttens kne og logret så kraftig at han traff posen. Skålen inni ga fra seg en klirrende lyd. Den røde pelsen luktet gårdsplass, høstløv og noe varmt, bare hund, noe som alltid fikk det til å klemme seg sammen under ribbeina til Lars. Han satte seg på huk, omfavnet hunden med begge armer. Tassen stanset, presset siden inntil den rutete skjorta og la hodet på guttens skulder.
Det venstre bakbeinet sviktet. Hunden hadde halt på det siden han var valp, og Lars var vant til å støtte ham i siden når han satte seg.
Det surret fra vannkokeren på kjøkkenet. Moren sto ved komfyren, snurret på gifteringen på ringfingeren. Raskt, med en vane, slik hun alltid gjorde når hun ville si noe, men ikke kunne finne ordene. Faren satt ved bordet, ryggen rett, hendene foldet foran seg. Kaffekoppen sto midt på underkoppen.
– Mamma. Hva er dette for noe?
Marte snudde seg ikke. Fingrene på ringen ble raskere.
– Pappa, hvorfor står posene ved døra?
Geir drakk opp kaffen i ett drag. Satte koppen på underkoppen så presist at det ikke klirret.
– Lars, vi har bestemt oss. Vi kjører hunden i dag.
– Hvor?
– Til internatet. Gode forhold, jeg har sjekket. Varme bur, de får ordentlig mat.
Gutten så på moren. Hun stirret ut av vinduet, hvor den grå oktoberhimmelen trykket ned over takene. Ringen ble fortsatt snurret.
– Mamma?
Vannkokeren klikket og slo seg av. Det ble stille nok til å høre Tassen puste i gangen.
– Mamma, si noe da.
Marte rettet på håndkleet på kroken. Tok det ned, hang det opp igjen, selv om det hang helt rett.
– Pappa har rett, kjære deg. Vi må pusse opp. Det blir ikke bra for hunden her…
– Tassen! Han heter Tassen!
– Det blir ikke bra for Tassen her. Maling, støv, verktøy på gulvet. Han kan bli dårlig.
Hun snakket med en jevn stemme, og hvert ord hørtes ut som om det ikke ble sagt for første gang. Som om hun og faren hadde øvd kvelden før, mens Lars sov.
Gutten grep tak i stolkanten. Knokene hvitnet.
– Jeg skal lufte ham tre ganger om dagen. Jeg skal sitte med ham på rommet mitt. Han skal ikke være i veien. Vær så snill.
Geir reiste seg. Stolbeina skrapet mot linoleumsgulvet.
– Jeg har sagt det, og da er det sånn. Om en halvtime drar vi.
– Vær så snill. Vær så snill, ikke gjør det.
Stemmen ble tynn. Ikke bare barnslig, men gjennomsiktig, som om ordene gikk gjennom gutten uten å stoppe. Tassen skrapet klørne mot flisene, humpet inn på kjøkkenet og satte seg ved siden av, lent inntil beinet hans. La hodet på kneet.
Og ble stille. Øynene til hunden var brune, med røde prikker, og de så oppover på ham helt rolig. Han forsto ingenting. Han stolte på alle i dette huset.
Marte lukket øynene. Et sekund, kanskje to. Så åpnet hun dem og stakk hånda i lomma etter bilnøklene.
Lars tok på seg jakka.
– Lars, det er best du blir hjemme. Du trenger ikke å være med dit.
– Nei, jeg skal! – Lars var nesten gråten nær.
Det luktet bensin og varm plast i bilen. Sola kom ikke fram, og byen utenfor vinduet så ut som om den var tegnet med grå blyant på vått papir. Tassen lå i baksetet, med hodet på fanget til Lars. Gutten gråt ikke. Han satt rett, strøk over det røde hodet, og fingrene beveget seg sakte, jevnt, som om de prøvde å huske hver knøttliten, hver krøll i pelsen.
Geir så en gang i bakspeilet. Så raskt bort.
Marte kjørte og tenkte på tapeten i gangen. På malerullene, på fargen «elfenben» som de hadde valgt på lørdag på byggevarehuset. Om en måned ville leiligheten være lys. Ren. Uten hundehår på sofaen, uten klirr av klør om morgenen.
Internatet lå i utkanten, bak noen garasjer. En grå bygning med ei jernport, og innenfor luktet det klor, våt betong og noe surt, tungt, som fikk en til å ville puste med munnen. Fra dypet kom en bjeffing. Ikke høy, ikke sint. Lengselsfull, som om noen ropte og ikke lenger trodde på å bli hørt.
En kvinne i grønt forkle kom ut for å møte dem. Smilte til Tassen, klødde ham bak øret.
– Så fin gutt, rød og fin. Vi skal nok få ordnet opp, ikke vær bekymret.
Lars holdt i båndet. Med begge hender, hardt, slik at lærreima skar seg inn i håndflatene. Fingrene var røde av spenning.
– Lars, gi fra deg båndet.
Faren rakte fram hånda. En stor håndflate, som luktet maskinolje, lå åpen foran guttens ansikt.
Lars så på båndet. Så på Tassen. Så på båndet igjen.
Og slapp. Sakte.
Kvinnen tok båndet og førte Tassen bortover gangen. Hunden haltet på det venstre bakbeinet, og klørne klirret mot flisene, og lyden bar ekko, for gangen var lang og tom. I svingen snudde Tassen seg.
Kvinnen forsvant rundt hjørnet. Klirringen ble svakere, svakere. Og forsvant.
På vei tilbake i bilen satte gutten seg bak førersetet. Der hvor Tassen hadde ligget ti minutter tidligere. Trekket bar fortsatt lukten: varm pels, gårdsplass, høstløv. Lars presset kinnet mot setet og lukket øynene.
Marte rakte ut hånda mot radioen. Geir ristet på hodet. De kjørte hjem i tjue minutter. Ikke et ord.
Hjemme tok Lars av seg skoene, gikk forbi kjøkkenet og låste seg inne på rommet. Døra klikket stille. Bare lukket seg.
Marte ryddet bort de tomme posene, brettet dem pent, stappet dem i søppelbøtta. Så så hun skålen.
En rød plastskål med tannmerker langs kanten. Tassen hadde gnagd på den som valp, da han enda ikke visste at skåler ikke var til det. Marte tok den, holdt den i hendene. Plastikken var lett og glatt, og tannmerkene var ru under fingrene. Hun satte skålen tilbake på gulvet.
Dagen etter merket de raritetene.
Lars spurte ikke hva det ble til middag. Skrudde ikke på TV-en. Tok ikke fram lekseboka fra sekken. Han kom hjem fra skolen, tok av seg skoene, gikk på rommet. Stille, som en skygge langs veggen.
Marte banket på.
– Lars, vil du ha makaroni? Med ost, sånn som du liker.
Senga knirket bak døra. Og så ingenting.
Hun sto utenfor døra i et halvt minutt. Lyttet til stillheten. Gikk.
Om kvelden sa Geir: det går over. Barn glemmer fort. Om en uke løper han rundt som før. Han sa det med selvtillit, stående i gangen, der det enda var et merke etter klør på veggen, satt igjen av Tassen den første måneden.
På den femte dagen ringte læreren. Stemmen hennes var forsiktig, som en som går på tynn is.
– Er alt bra hjemme hos dere?
– Ja, selvfølgelig. Hvorfor spør du?
– Lars svarer ikke i timene. I det hele tatt. Han sitter, stirrer ut av vinduet. I friminuttene står han alene opp mot veggen. Barna kommer bort, men han tier.
Marte bet seg i leppa.
– Vi har bare… vi har gitt bort hunden. Til et internat. Han kommer over det.
Læreren var stille. Noen sekunder, og i den pausen hørte Marte mer enn i noen ord. Så sa stemmen i røret:
– Jeg forstår.
Det «jeg forstår» hang i leiligheten hele kvelden. Som lukten av maling som ikke var åpnet enda, men som allerede var der.
På den syvende dagen sluttet Lars å komme til middag. Marte satte fram en tallerken. Tok den inn igjen urørt. Makaronien ble kald og la et skinn på seg, og det var på en eller annen måte uutholdelig.
Geir kjøpte maleruller og grunning. Rev av den gamle tapeten i gangen. Under var veggene grå, i flekker med gammelt lim, med en sprekk fra gulv til tak som tidligere hadde vært skjult av en tegning av et seilskip. Det luktet fuktig. Det ble ikke pent. Og det ble heller ikke stille, for stillheten var ikke den han hadde planlagt.
Den røde skålen sto fortsatt på kjøkkenet. Marte klarte ikke å fjerne den. Tre ganger tok hun den, tre ganger satte hun den tilbake. Fjerde gangen snudde hun den opp ned. Så satte hun den opp igjen som før.
En dag gikk Marte inn på rommet til sønnen mens han var på skolen. Hun ville rydde.
På bordet lå en tegning.
Et hus med trekantet tak og ei pipe som det kom røyk fra. Helt vanlig, sånn som alle barn tegner. Ved siden av en gutt: pinnebein, rundt hode, armer ut til siden. Og ved siden av gutten en rød flekk med fire bein og en hale som en krok. Gutten og hunden var tegnet sterkt, med rød tusj og oransje fargestift, med trykk, slik at papiret var bøyd.
Men huset var tomt. Vinduer uten gardiner, dør på vidt gap. Inne var det ingen figurer, ingen møbler. Hvitt.
Ingen mor. Ingen far. Bare hvitt rom bak den åpne døra.
Marte satte seg på senga til sønnen. Hun løftet tegningen, holdt den nærmere. Nederst, under huset, med skjeve små bokstaver: «Tassen jeg kommer».
Uten komma. Uten punktum. Et løfte skrevet med ei hånd som enda ikke hadde lært å skrive jevnt.
Ringen på fingeren trykket så hardt at Marte tok den av. La den på bordet ved siden av tegningen. Og satt der, stirret på veggen, fordi hun ikke tenkte på tapeten. Ikke på fargen «elfenben». Ikke på hundehår og ikke på klør.
Hun tenkte på at sønnen hadde tegnet et hus der hun ikke fantes.
Om kvelden la Marte tegningen foran Geir. Forklarte ingenting. Bare la den på bordet, ved siden av tallerkenen.
Han så lenge på den. Så skjøv han tallerkenen til side.
– Vi henter ham.
Marte blunket.
– Tassen. I morgen tidlig.
Og det var han som sa det, ikke hun. Hun hadde ventet å måtte krangle, overbevise, stikke fingeren på tegningen. Men Geir så på det tomme huset uten mennesker, og i ansiktet hans rørte det seg noe, som om musklene ikke visste hvilket uttrykk de skulle ta.
– I morgen. Tidlig.
Marte nikket. Ville si «takk», men ordet ble sittende fast. Det var ingenting å takke for. Dette var ikke en gave. Dette var et forsøk på å reparere det de selv hadde ødelagt.
Om morgenen kom de til internatet. Samme jernport. Samme lukt av klor og våt betong. Kvinnen kom ut for å møte dem, denne gangen i blått forkle, men ansiktet var det samme.
Tassen kjente dem igjen med en gang. Han kastet seg mot burets gitter, pep, logret så hardt at hele kroppen gikk i bølger. Han hadde blitt tynnere i løpet av disse dagene: ribbeina stakk fram under den røde pelsen, og det venstre bakbeinet sviktet mer enn før. Han humpet mot dem fortere enn han kunne.
Geir tok båndet. Det samme, i lær, slitt. Håndflaten grep om reima som om det var vane.
Hjemme satt Lars på rommet. Døra var lukket.
Klørne klirret mot flisene i gangen. Ikke høyt. Ujevnt, med et avbrekk for hvert fjerde skritt.
Døra til barnerommet gikk opp.
Gutten sto i døråpningen. Tassen kastet seg mot ham, stakk nesa i magen hans, slikket hånda, kneet, hånda igjen. Halen slo mot veggen.
Lars satte seg på gulvet. Fingrene gravde seg inn i den røde pelsen, som luktet internat, klor, fremmed. Men under den lukten var en annen, gammel, ekte, den som alltid fikk det til å klemme seg sammen under ribbeina.
Han sa det første ordet på flere dager:
– Tassen.
Så løftet han hodet. Så på moren. På faren.
Marte satte seg ved siden av.
– Kjære deg…
Han trakk seg ikke unna. Men han klemte seg heller ikke inntil. Han bare satt på gulvet, holdt om hunden, og så på dem som om han så dem for første gang. Og var ikke sikker på om han kjente dem igjen.
Tassen slikket gutten under haka og roet seg. La seg ved siden av, presset den varme siden inntil.
Marte helte fôr i den røde plastskåla med tannmerker langs kanten. Tassen humpet inn på kjøkkenet, klirret med klørne, begynte å ete grådig, i en fart. Lars satt ved siden av.
Og Geir sto i gangen, der de opprevne veggene luktet fuktig og gammelt lim. Malerullen lå i et hjørne, dekket av støv. Grunningen hadde tørket i boksen. Sprekken fra gulv til tak var der fremdeles.
Fra kjøkkenet kom lyden av skåla som skrapet mot gulvet og en hund som smaske.
Geir sto og så på veggene. Oppussingen hadde ikke kommet i gang. Og nå var det ikke viktig om den gjorde det. For i dette huset var det noe helt annet som trengte å repareres.
