Ikke bare naboer
I en liten norsk bygd, hvor gatene om sommeren drukner i grønt og om høsten glitrer i gyldne blad, bor to familier vegg i vegg. De har alltid levd i fred og hjulpet hverandre. Ungene deres har for lengst vokst opp og blitt byfolk.
Men en dag skjer det som ikke skal skje: Jakob mister kona si. Tidlig en morgen, mens det ennå bare gryr av dag, løper han over tunet til naboene Liv og Olav, og banker rastløst på vinduet.
Hva er det som har hendt, roper Olav, fortsatt halvt i søvne, mens Liv drar et sjal over skuldrene og går ut på trappa.
Kari, min Kari, hulker Jakob, og setter seg ned på de fuktige trappetrinnene i den rå høstlufta.
Hva med Kari? Olav rister lett i ham, må vi ringe legevakten?
Nei det trengs ikke, Kari mi er død svarer Jakob stille, med sorg i stemmen.
Liv og Olav hjelper ham. De etterlater ham ikke alene før sønnen og svigerdatteren hans kommer fra byen. Liv gir ham beroligende tabletter. Etter begravelsen til Kari forsøker de fortsatt å holde ham med selskap, inviterer ham på middag og kveldsmat. Om kvelden spiller Olav sjakk med Jakob ved kjøkkenbordet.
Halvåret ruller forbi. Jakob kommer gradvis på beina, og begynner å venne seg til å styre i huset: han lærer seg å lage mat, vaske klær, holde orden. Sønnen hans og familien kommer på besøk av og til.
En varm augustkveld sitter Jakob i tunet hos Olav, de småprater lavmælt og flytter rolige skritt sjakkbrikkene over brettet. Brått bikker Olav til siden, og Jakob rekker akkurat å fange ham opp.
Olav, hva er det? Han rister i ham, men Olav svarer ikke. Liv! roper han, idet hun kommer rundt hjørnet med en stor bolle ferske agurker.
Synet gjør Liv stum. Bollen faller i bakken. Hun iler til Olav, men det er for sent. Hjertestans, sier legen senere.
Men han klaget jo aldri over hjertet gråter Liv.
Nå er det Jakob som hjelper henne. Sønnen og dattera kommer hjem og sammen begraver de Olav. Når barna drar, oppdager Liv for alvor hva ensomhet betyr; huset er stille, bare tikkingen fra klokka bryter periodene med tanker som ikke lar henne sove.
Tida går. Liv kommer seg, og barnebarn og barn besøker henne iblant. Hun og Jakob er begge pensjonister, og finner støtte i hverandre. Jakob har undervist historie for ungdomsskoleelever hele livet, Liv har passet bygdebiblioteket.
Livet går sin vante gang. Høsten har meldt sin ankomst. Hver morgen går Jakob ut med sopelimen, feier løv fra tunet, videre ut porten og bortover fortauet foran huset til Liv. Men høstvinden blåser straks inn nye hauger med løv, og han tar et runde til, også i hagen til Liv, hvor loftet er mindre.
Liv ser ut av vinduet og smiler.
Jakob, det er da grenser! roper hun ut i den friske lufta. Hele bygda vet at du er den eneste som forsøker å kjempe mot høsten.
Han retter ryggen og flirer.
Folk kan ikke bare vente på at bladene skal forsvinne av seg selv. Da går det over styr! Man må rydde, sa han og fortsatte med sitt.
Men bladene er jo så vakre! Se bare hvor de glitrer i sola, sier Liv.
Jo da, fine er de, men de er ustø og glatte, og man kan jo ramle, svarer Jakob, og fortsetter med sitt alvorlige arbeid.
Når han er ferdig hos seg selv, feier han stien inn mot Livs hus. Da han nærmer seg trappa, kommer Liv ut døra med to kopper i hendene.
Nå holder det, Jakob. Kom og ta en kopp te med meg med honning denne gangen, sier hun, setter koppene fra seg på bordet i paviljongen og setter seg ned. Jakob setter seg overfor.
Honning nå? Vi har da alltid hatt sitron i teen, sier han undrende mens han tar en slurk.
Men i dag er det rått og kjølig, da må man varme seg innenfra! smiler Liv.
Altfor søtt, brummer Jakob. I vår alder må vi passe på sukkeret.
Bare drikk det er hverken jul eller lørdag hver dag! En kopp søt te i uka får vi tåle, bestemmer Liv.
Ja, ja, det er greit, svarer Jakob.
Forresten, ringte barnebarnet mitt Iver i går. Han spurte: Bestemor, er du ikke ensom? Kom til byen og bo hos oss, da! Jeg sa til ham: Neida, jeg er ikke alene, jeg har en god venn her, sier hun og ser smilende på Jakob.
Jakob tar en slurk til for å skjule ansiktet, men humringen forsvinner ikke.
Du svarte riktig, selv om venn er kanskje litt i enkleste laget
Hva skulle jeg ha sagt da?
Vel kanskje kampfelle i krigen mot løvet? svarer han og ler. Liv slenger på en latter hun også.
En morgen har Jakob allerede feid løvet hos henne, men Liv har ikke vist seg i vinduet. Han blir urolig, for hun pleier alltid å vinke til ham. Han går opp trappa og banker på døra. Det tar litt tid før den åpnes; Liv står der, innpakket i rutete pledd og støtter seg mot veggen.
Sett deg ned. Jeg skal hjelpe, sier Jakob, og leder henne inn i stua, får henne på plass i stolen og svøper tekkene rundt henne.
Hun ser på ham med rennende nese og slitne øyne.
Jeg har nok blitt forkjølet
Men hvem skal nå servere te til meg, sier han og rister på hodet.
Jakob henger fra seg jakka.
Har du medisiner?
Ja, de står på nattbordet
Han sjekker glasset.
Bare dette? Vent litt, jeg løper til apoteket!
Det trengs sikkert ikke, dette holder
Jo, det gjør det jeg kommer straks tilbake!
Han kommer snart tilbake med en pose medisiner og en hel fersk kylling. Hun småsover fortsatt i gyngestolen, blir forbauset over at han er så rask. Han går ut på kjøkkenet.
Etter en stund kjenner hun lukten av varm kyllingsuppe.
Jakob, du kan jammen kokkelere! smiler hun, selv om hun vet at han har lært det nå.
Ja, i slike tilfeller må man kunne det meste. Kom, spis noe varmt, sier han og hjelper henne til spisebordet, setter en skål suppe foran henne.
Hun smaker, lukker øynene tilfreds.
Åh, for en lykke! Tusen takk
Ikke noe å takke for, fort deg å bli frisk igjen, for det er kjedelig å feie alene, pønsker han.
Greit, kompanjong, jeg skal nok prøve å bli bra, lover hun.
En uke senere er Liv som ny. Hun smiler, og for første gang på lenge går de ut sammen, til den lille parken ved elva. Som alltid er det Jakob som foreslår det.
Løvet rasler under beina deres.
Nå er det på tide å gå ut, ikke bare sitte inne, sier han, og Liv er enig.
De lar beina skrape løv, mens sola enda varmer, selv om det er høst.
Vet du, Jakob, jeg har egentlig alltid likt høsten, sier Liv.
Jeg er enig. I godt selskap er den ekstra fin.
Liv holder han i armen, de rusler sakte gjennom parken, to spor i løvet bak seg. De snakker om alt mulig og ler sammen.
En dag banker Jakob på døra til Liv med et litt uvanlig ærend.
Du, jeg har et problem
Hva nå da? spør Liv nysgjerrig.
Jeg mangler boka om hvordan man steller kaktuser!
Kaktuser? Men du har da ikke slike blomster?
Jakob smiler lurt.
Ikke før i dag. Nå har jeg kjøpt en til deg! sier han og drar frem en liten potteplante.
Hvordan skal jeg vite noe om å stelle en kaktus? Jeg har aldri eid en.
Men du er bibliotekaren i bygda! Hvis noen vet hvor slike bøker finnes, så er det deg!
Ja, ja, sier hun og tar imot planten. Men blomstrer den, så kjøper du is til meg!
Avtale!
En uke senere er det vinter, første snøen faller. Jakob kommer til Liv, skjuler noe bak ryggen.
Hva har du med deg nå, spør hun, et smil i munnviken. Han stamper litt i gulvet, faktisk litt flau.
Liv… jeg tenkte kanskje jeg skulle bli boende hos deg for godt? Kanskje vi skulle gifte oss, sier han, og trekker frem en bukett røde roser. Liv rødmer og ler.
Kjære Jakob, hvor lenge har du tenkt på det?
Lenge. Jeg har bare aldri visst om du ville si ja Men hva sier du?
Ja. Hva skulle jeg ellers svare? Jeg har blitt så vant til deg, jeg savner deg når du går, sier Liv og setter blomstene i en vase. Dessuten, med så flotte roser kan jeg jo ikke si nei!
De to går sammen gjennom vinteren, og våren kommer. En morgen roper Liv:
Jakob, du må komme! Kaktusen din blomstrer, nå skylder du meg is!
Er det sant? Jeg trodde ikke det ville skje. Da går vi til butikken i dag jeg holder mitt ord!
De går bortover veien og diskuterer om de skal kjøpe pinneis eller kuleis i beger. Jakob ser opp på den klare vårhimmelen og ler.
Hvorfor smiler du sånn? spør Liv.
Jeg tror vi har blitt et skikkelig bra team, du og jeg, sier Jakob.
Ja, det har vi, svarer Liv mykt.
Slik går de to sammen ikke bare naboer og løvkompiser, men to som har funnet hverandre blant høstblader, snø og vårsol. Sammen to og to, ikke lenger alene.
Takk for at du leste, og all støtte. Ønsker deg alt godt!
