Ikke bare en barnevakt
Solveig satt ved et trebord i universitetsbiblioteket i Oslo, omringet av bøker, kladdebøker og markører. Fingrene hennes bladde febrilsk i notatene, øynene løp lynraskt langs med linjene. Hun prøvde å absorbere mest mulig før den kommende prøven. Foreleseren var kjent for å være kompromissløs strøk man testen, var det nesten garantert utsatt eksamen. Hun hadde ikke råd til det nå; semesteret bar allerede preg av stress og søvnmangel.
Det var da Ingrid, studievenninnen hennes, nærmet seg stille. Hun satt seg grasiøst på kanten av bordet og lente seg mot Solveig, stemmen lav og konspiratorisk:
Du trenger vel litt ekstrajobb, ikke sant?
Solveig så knapt opp fra notatene, nikket svakt uten å åpne munnen, og fordypet seg så straks videre i bøkene. Tiden var knapp og stoffet enormt.
Hmmm, presset hun frem til slutt, desperat etter å holde tankerekken. Men alt handler om tid, vet du. Vi har jo forelesninger til to hver dag, og jeg kan ikke tillate meg å gå glipp av dem.
Ingrid smilte overbærende. Hun visste hvor målbevisst Solveig var. Hun ventet noen sekunder før hun fortsatte, nå med synlig entusiasme:
Jeg har faktisk et perfekt forslag. Naboen min, Arnfinn, er blitt alenefar. Tror kona døde for noen år siden, men jeg vet ikke sikkert, hun rynket nesen, som om hun ville slippe detaljer. Sladder var aldri hennes greie. Han sliter med å få hverdagen til å gå opp. Han trenger noen til å passe ungene på ettermiddagen. Fra fire til åtte, omtrent.
Først da løftet Solveig blikket, fullt fokusert nå. Ingrid fortsatte ivrig, merket venninnens interesse:
Du elsker barn, du går jo på lærerutdanning og har jo masse erfaring med dine fire småsøsken!
Solveig ble stille. Tankene på barn var alltid varme. Hun hadde alltid elsket tiden hun fikk sammen med sine småbrødre, det var aldri et ork heller blanda glede og slit.
Hvor gamle er barna? spurte hun og stemmen avslørte et ekte, hjertevarmt engasjement.
Hun snurret blyanten tankefullt mellom fingrene. Det virket både tiltrekkende og litt skummelt. Ville hun klare jobben? Spesielt å nå inn til barn som hadde opplevd sorg?
To tvillingjenter på seks, svarte Ingrid fort. Arnfinn har også en sønn, men han er fjorten nå og stort sett på fotballtrening hele tiden, orker ikke mer barnepass.
Men vil de virkelig ha meg, selv om jeg bare går fjerdeåret? spurte Solveig forsiktig, mens blyanten trommet nervøst mot bordplaten.
Joda, hun visste hun hadde praksiserfaring, hun elsket barn Men én ting var egne småsøsken, noe helt annet var å ha ansvar for andres barn.
Ingrid viftet det bort som en fille ting.
Klart de vil! Arnfinn spurte meg nettopp i går om jeg kjente noen. Skal jeg gi ham nummeret ditt?
Den selvsikre tonen fikk Solveig til å nøle et øyeblikk. Hun så på klokken bare en halvtime til neste forelesning. Kanskje var dette akkurat det hun trengte? Jobb i nærheten av universitetet, fleksible tider og to søte små tvillinger.
Hun kjente noe boble av spenning og forvetning. Hun trakk pusten dypt, og svarte bestemt:
Gjør det!
********************
Elisabeth slik Solveig het hos barna var nervøs på første arbeidsdag. Hun hadde passet småsøsken, men dette var annerledes: Første ordentlige jobb, ansvar for ukjente barn, og alt hos en fremmed. Hun hadde sjekket vesken tre ganger hjemme telefon, nøkler, notatbok, matpakke til jentene alt på plass.
Kvelden i forveien hadde introduksjonen gått over all forventning. Arnfinn var sindig og rolig, med varme i stemmen. Jentene Maja og Sigrid var først blyge, lente seg bak faren, men etter ti minutter pratet de hull i hodet på Solveig, viste henne tegninger og lo. Solveig ble varm i brystet av deres tillit og sjarmerende vesen.
Det som overrasket henne mest, var likevel Arnfinn selv. Da Ingrid hadde beskrevet ham, hadde hun utelatt hvor tiltrekkende han faktisk var. Høy, med lune øyne og et trygt smil. Solveig irriterte seg over venninnens “lille detalj”. Nå måtte hun ta seg kraftig sammen for ikke å rødme hver gang han så på henne.
Ikke mist hodet nå, dette er en jobb, dette er bare en jobb, minnet hun seg selv.
Barnehagen på Majorstuen lå bak en lekeplass. Arnfinn hadde gi beskjed til barnehagen og skrevet en fullmakt til Solveig norsk byråkrati i skjønn forening.
Ute lekte barna, sandkasser ble til slottsruiner, hvin og latter lå i luften. Solveig fikk øye på Maja og Sigrid, de sto tett inntil hverandre ved huskene. Da de så henne, stivnet de litt før de sendte henne et spent blikk.
Hun gikk sakte mot dem, satte seg på huk for å møte blikket deres, og smilte vennlig:
Hei jenter, skal vi gå hjem? Jeg kan lage noe godt til kvelds.
Maja kikket på Sigrid, trådte så forsiktig frem.
Hva skal du lage? hun smalnet øynene nøysomt.
Hm. Kanskje pannekaker med syltetøy? Eller hjemmelagde boller med sjokoladebiter?
Spesielt Sigrid spratt til.
Boller! Med masse sjokolade!
Da blir det boller, svarte Solveig og rakte frem hendene. Kom, så går vi.
Jentene var litt nølende, men så la de små hender i hennes, og Solveig kjente at nervøsiteten langsomt løsnet. Kanskje skulle det gå bra?
Barna så på hverandre, noe voksent var i blikket deres. De beveget seg nærmest i takt, tenkte Solveig, og hun fikk et stikk av ømhet.
Ved legging neste dag fikk Solveig en alvorsstund med sønnen, Håkon, på fjorten. Han hadde vinket henne i nærheten av gangen og valgt, nesten hviskende:
De var helt annerledes før, sa han, fiklet med T-skjorteermet. De tok imot alle med åpne armer. Etter mamma døde ja, etter det sluttet de å slippe folk inn. Tror nesten de tror det var deres skyld.
Han stirret i gulvet.
De gråt og spurte om de var så fæle at mamma dro. Jeg og pappa har forklart dem alt, men det satte seg visst. Bestemor pleide hjelpe, men hun er for syk nå. Derfor måtte vi finne en barnevakt.
Solveig bare nikket, alvorlig.
Men de lot deg inn, sa Håkon endelig. Jeg tror de liker deg. Ikke svik oss, vær så snill.
Hun kjente hvordan det strammet seg i brystet. Kinnene brant, men hun svarte rolig:
Nei, jeg skal gjøre alt jeg kan for å få dem til å smile igjen.
Senere den uka, i lek og latter og bollebakst, moret hun dem med trylletriks og fant nye veier inn til deres lukkede små hjerter. Håkon fulgte med i bakgrunnen og slapp endelig skuldrene ned.
************
To måneder gikk. Stemningen i leiligheten på St. Hanshaugen hadde forvandlet seg. Maja og Sigrid hadde blitt varme, ivrige, de klemte Solveig når hun kom ville ikke gi slipp når hun skulle gå.
En ettermiddag samlet Solveig sammen de siste legoklossene og nynnet en sang de nettopp hadde lært. Jentene satt på sofaen med store, bedende øyne.
Bli hos oss! ropte Maja plutselig, kastet seg rundt Solveigs liv med all den kraft en seksåring har. Du trenger vel ikke dra hjem?
Solveig stivnet, fniste ennå, bøyde seg ned og klappet jenta på håret.
Jeg må lese til forelesningene, smilte hun forklarende. Men jeg kommer jo tilbake i morgen, da får dere ikke savne meg engang!
Men Sigrid var ikke fornøyd, hun spratt mellom dem, høytidelig som bare barn kan være.
Vi savner deg allerede! Bare bli!
Solveig satte seg på huk, smilte med hjertet.
Men hvor skal jeg sove da? Kan jo ikke stjele senga deres?
Maja trakk pusten, tenkte seg om, smilte lurt.
Papas seng er jo kjempestor! Der er det plass til deg!
Sigrid istemte.
Ja! Arnfinn jobber jo seint og han sier aldri nei.
Solveig skjulte et smil de ville bare ikke miste henne, og det gjorde henne varm og rart forlegen. Hun strøk dem over kinnet.
Takk for sjenerøse tilbud, men jeg må hjem i kveld. Men i morgen kommer jeg tidlig og vi kan både leke, lese eventyr og bake boller! Lov!
Jentene sukket tungt, men ga seg. De tok hverandre i hendene, trampet mot lekekassen og begynte å rydde. Solveig så på dem, kjente rørt hvor mye de hadde begynt å bety for henne.
Men invitasjonen om å bli over, den fikk henne til å rødme. Hun visste jo barna ikke mente noe bak det de ville bare ikke si ha det til verdens beste barnevakt. Men tankene vandret et øyeblikk: en rolig kveld i Arnfinns stue, dempet lys, samtaler over te Hun ristet det bort: Dette var en jobb, ikke en invitasjon til noe annet. Hun pakket sammen og gikk raskt ut døra, vinket på vei ut.
Ute dro hun inn den friske luften, forsøkte å jage bort rødmen og spenningen som fortsatt satt i kroppen. I bakgangen hadde Håkon iakttatt henne, et sjarmerende, lurt smil om munnen. Han hadde for lengst merket hvor annerledes stemningen var når Solveig var i huset, hvordan faren trakk ut tida, hvordan Solveig ble varm i kinnene.
Kanskje pappa har muligheten nå, tenkte Håkon. Han håpet jo at noen dag skulle fylle hjemmet igjen ikke bare barnevakt, men et nytt smil. Solveig var snill, tålmodig og oppriktig glad i barna. Hva ventet de på?
Håkon bestemte seg neste kveld på kjøkkenet. Han ventet til faren hadde hengt fra seg dressjakka, satte seg foran ham, armene i kors:
Pappa, hvorfor er du så pinglete? spurte han rett ut.
Arnfinn så overrasket opp fra avisene.
Eh? Hva mener du nå?
Du liker da Solveig, det synes på deg. Hvorfor gjør du ingenting? Spør henne med ut det minste du kan gjøre!
Arnfinn ble rød i kinnene, kremtet og så ned.
Håkon, hun er barnevakten vår. Hun passer jentene, det er det viktigste
Slutt nå! Jeg ser hvordan dere ser på hverandre. Det er jo kjempeflaut. Si til henne at du vil gå på kafé en kveld, for guds skyld!
Arnfinn så bort, skjulte ansiktet et sekund. Han var uvanlig usikker.
Det er ikke så enkelt, Håkon. Det siste jeg vil er å ødelegge balansen her. Jentene er glad i Solveig. Hva om hun slutter på grunn av meg?
Han stilnet og så ut i rommet. Han tenkte på hvordan Solveig fikk barna til å skinne, hvordan hun alltid møtte blikket hans med et sjenert smil. Hva om han ødela alt?
Men Håkon ga seg ikke. Han lente seg frem, voksen i blikket.
Hun liker deg, pappa. Hun rødmer, trekker unna. Hun tror sikkert det er feil å ta første skritt, for hun jobber jo her. Men du må prøve!
Arnfinn smilte, knapt merkbart. Sønnen var så bestemt, han burde nesten vært voksen.
Det er lett å si for deg Men tenk hvis jeg tar feil, hvis hun synes det er upassende? nølte han.
Da starter du forsiktig. Ta oss alle med ut en tur i Frognerparken, på kafé, et eller annet. Da blir alt mer avslappet.
Arnfinn tenkte. Jo, kanskje det ikke var så dumt ingen press, bare samvær. Kanskje han endelig kunne forstå om det var noe mer.
Tror du virkelig det kan funke? spurte han.
Jeg vet det! Bare prøv.
Arnfinn nikket sakte, tankene løp. Han så for seg det lille spisestedet barna elsket på Bislett, en spasertur i parken. Han smilte til slutt.
Ok, vi prøver på din måte. Men hvis det går skeis
Da sier jeg ikke et ord, lo Håkon.
Sønn og far delte et lurt blikk. I det samme rant latter fra jenterommet Solveig lekte gjemsel med tvillingene. Arnfinn kjente spenningen blande seg med håp. Kanskje var det tid for å ta sjansen?
*************************
De neste ukene gikk han stadig tilbake til samtalen med Håkon. Både små og store øyeblikk med Solveig kvernet i tankene smil, blikk, kærtegn. Hadde han virkelig ikke skjønt det før?
Han åpnet døra; hvinende latter og barneprat slo mot ham fra stua.
Solveig, si nå at pappa er verdens beste pappa! kom det kommanderende fra Maja.
Selvfølgelig er han best, svarte Solveig rolig, hendene optatt med å flette lilla silkebånd i håret til Maja.
Snill og god, føyde Maja til, høytidelig. Solveig nikket på hvert ord.
Og pen, eller hva? la Sigrid til, lurt smilende mot Solveig.
Veldig pen, svarte Solveig, nesten automatisk og så ble hun knallrød, innså plutselig hva hun hadde sagt.
Hun prøvde å skifte tema:
Pappaen deres er verdens beste, og han elsker dere veldig høyt.
Og vi elsker ham tilbake! Men hva med deg? snappet Sigrid, blikket ubevegelig.
Hva med meg? prøvde Solveig, litt usikkert.
Elsker du pappa?
Solveig ble stum, ørene brant. Stillheten la seg tjukk, Håkon holdt pusten i døropningen. Hun rødmet og reiste seg plutselig.
Oj, tiden flyr! Dere må hjelpe til med kveldsmaten nå. Hvem vil være med på kjøkkenet?
Hun flyktet hastig, men Maja og Sigrid spratt opp etter. Arnfinn kom inn i rommet; Solveigs smil var lett gjennomskuelig.
Hva om vi alle spiser ute i kveld? sa han varmt. Finne et sted barna liker? Litt forandring i hverdagen?
Jentene jublet, kastet seg mot ham:
Kan vi spise is også?
Og leke på lekeplassen etterpå?
Solveig lo dempet. Arnfinn fant blikket hennes, senket stemmen:
Hva tror du? Kanskje det gjør godt for oss alle.
Jeg synes det høres kjempefint ut, svarte hun forsiktig.
De smilte, begge litt usikre, men håpefulle. Kanskje var dette starten på noe nytt?
*********************
Måneder passerte. Ukene fyltes med rutine men også glidende over i noe annet. Utfluktene i parken, kafébesøk og felleskvelder ble noe familien gledet seg til. Ofte ble Solveig og Arnfinn sittende igjen etter at barna la seg, mens te, latter og alvorlige samtaler fylte de stille timene.
De snakket aldri om hvordan følelsene deres vokste men alle så det. Håkon så det. Jentene så det.
En kveld da alle barna sov, og kun stjernene lyste over byen, satt Arnfinn og Solveig i sofakroken. Te på bordet, stuen var dempet, rolig.
Jeg har ville si deg noe lenge, hvisket Arnfinn, så ut på lyset fra vinduskarmen, jeg klarer ikke tenke meg livet mitt uten deg lenger. Uten smilet ditt, varmen din, omsorgen du gir oss. Jeg elsker deg, han tok hånden hennes og jeg vil at du skal være mer enn vår barnevakt. Vil du gifte deg med meg?
Solveig kjente hjertet tromme voldsomt. Hun lukket øynene et øyeblikk, men stemmen var sikker:
Jeg elsker deg også. Jeg vil.
*************************
Bryllupsforberedelsene ble enkle og intime slik både hun og Arnfinn ville ha det. En liten feiring på et hyttehotell ved Mjøsa med nærmeste venner og slekt. Men viktigst: barna. Maja og Sigrid strålte i like rosa kjoler, delte ut roseblader og holdt ringene under vielsen.
Pappa, du er så fin! hvisket Maja og klemte ham.
Og Solveig er en eventyrprinsesse! la Sigrid til.
Håkon smilte bredt og stolt ved fars side.
Hva sa jeg, pappa, gliste han etter vielsen, at det kom til å gå?
Arnfinn knep sønnens skulder, snudde seg mot Solveig. Hun møtte blikket hans, full av kjærlighet så sterk at brystet hans snørte seg sammen av glede.
Nå er vi en ordentlig familie, sa hun lavt og flette fingrene inni hans.
Etterpå var det kaker, latter, dans og eventyr for barna. Maja og Sigrid insisterte på å få første bit av bryllupskaken.
Da mørket falt, og gjestene dro, ble Solveig og Arnfinn stående på uteplassen. Stjernehimmelen strålte, blomsterduften hang tett.
Jeg tror det var den fineste dagen i mitt liv, sa hun og lente seg inntil ham.
Og i mitt, svarte han og holdt henne inntil seg. Men vet du hva som er best? At dette bare er begynnelsen.
Hun smilte mot ham, og i det øyeblikket skjønte hun: Alt det gamle tvilen, frykten, ensomheten var forbi. Nå hørte hun til, her. Sammen med ham. Sammen med dem.
