Du har begynt, så fullfør! Anders hevet stemmen mot Ingrid, Hvis du ikke vet sikkert, så ikke sleng med leppa…
Jeg vet, smilte Ingrid skjevt, så ham rett i øynene, Mellom oss var det aldri noen hemmeligheter…
Anders og Synne traff hverandre på en helt vanlig måte. Det var vinter, is og holke. Synne gled på et isete fortau en tidlig morgen på vei til jobb, falt stygt og slo kneet hardt. Anders strakte ut hånden, hjalp henne opp, og insisterte på å følge henne til legevakten.
Røntgen viste ingen brudd. Synne fikk noen råd med på veien: hvile og en bandasje rundt kneet. Hele denne tiden forlot ikke Anders hennes side. Han ringte jobben sin og fikk fri en halv dag. Først da Synne satt trygt i en taxi, roet han seg, ba i tillegg om at hun ringte ham når hun kom hjem og fortalte hvordan det hadde gått.
Synne ble rørt av hjelpsomheten og omsorgen. Hun hadde aldri møtt en mann som ham før, og ble rett og slett betatt. Så begynte den fineste og mest romantiske perioden i livet hennes. De snakket i telefonen dagen lang og sendte meldinger bestandig, lo og delte alt mulig. Anders brydde seg om alt som hadde med Synne å gjøre. Hver morgen ønsket han henne en god dag, og hver kveld god natt. I løpet av dagen lurte han på om hun hadde kledd seg varmt, fått i seg mat, hvilt nok, hvordan dagen hadde vært.
For Anders var alt dette helt naturlig. Slik hadde det alltid vært hjemme hos ham; alle tok vare på alle. Han bodde for seg selv i en leilighet han hadde arvet etter farmor, mens foreldrene Pål og Liv bodde i nabobyen, ikke langt unna. De hadde bodd sammen alle sammen før, leiligheten ble leid ut. Familien var sammensveiset og hadde aldri hatt store konflikter; Anders vokste opp med varme og tillit rundt seg. Etter at farmoren døde og han ble voksen nok til å klare seg selv, flyttet han inn i farmorens gamle leilighet.
Kjærlighetslivet hadde ikke vært så heldig for Anders. Han var sjenert, gikk aldri på fest og manglet egentlig nære venner han kunne gå ut med. Han hadde aldri nærmet seg noen tilfeldig på gata, det lå ikke for ham. Men med Synne gikk alt av seg selv, som om det var skjebnen som blandet seg inn hun trengte hjelp, og han kunne ikke bare gå forbi. Senere tenkte han stadig at kanskje det var akkurat slik det var ment å være.
To måneder etter fridde han. Det skjedde nesten på spøk, han kom med et forslag:
Skal vi ikke bare gifte oss, da? Skal vi dra og levere papirene nå med en gang?
De rakk akkurat rådhuset før stengetid. Vielsen ble satt til første ledige dag. Anders foreldre ble litt overrasket over det raske tempoet, men likte Synne svært godt og synes det var helt riktig.
Synnes mor bodde i en annen by. Synne ringte henne. Moren kunne ikke komme verre, hun måtte pleie Synnes gamle mormor, som var blitt syk.
Familien ble god. De levde lykkelig, forholdet holdt seg varmt og kjærligheten bare vokste. Så fikk de en sønn, Marius, og lykken i hjemmet ble komplett men det ble også mer ansvar og bekymringer. På en markering, under deres bryllupsdag på en restaurant, oppsto en scene.
Hele gjengen var samlet: Anders foreldre, Liv og Pål, var der. Femåringen Marius satt alvorlig ved grownups bord og proklamerte sine skål med eplejuice for neste tiårets lykke. Synne hadde invitert sin hjertevenninne Heidi. De to hadde vært nærere enn søstre siden ungdomsskolen. Heidi var tretti, som Synne, men hadde aldri funnet noen å dele livet med. Hun kom i skyggen av vakre Synne, selv følte hun seg tung, klossete og liten, ansiktet beskjedent, som om det var visket ut og tegnet over hundre ganger uten noe skikkelig resultat.
All oppmerksomheten fra gutter gikk til Synne allerede på skolen. Men vennskapet gav Heidi privilegier. Synnes mor lot henne aldri gå på date uten Heidi, og de endte opp i store vennelag. Slik fikk Heidi smake på at guttene så henne òg, om bare av og til. Men ingen fridde, slik de gjorde til Synne. Den populære jenta hadde mange beilere, men var selektiv, og giftet seg ikke før hun var tjuefem. Da møtte hun Anders. Og nå satt de der
Heidi, som hadde drukket litt for mye, snublet nesten ned trappen, og hadde ikke Anders støttet henne, ville hun falt. Fra andre etasje vinket Synne, Marius og svigerforeldrene. Utenfor ventet taxien. Anders tilbød seg å følge henne ut.
Lykke til videre! Haha! Noen får alt, andre ingenting Synne har alltid hatt flaks, meg gikk det aldri bra for! ropte Heidi med høy stemme, folk snudde seg, Siden hun og jeg ble kjent. Alt preller bare av henne. Og dere menn, dere tror henne på alt! Hjernen på ferie for noen pene øyne
Endelig ute på fortauet, like før taxien, slet Heidi seg plutselig løs, og renset stemmen, nøkternt og uten å snuble sa hun klart og tydelig:
Vet du egentlig hvem sin sønn du oppdrar? Han er ikke din biologiske sønn!
Hva er det du sier om?! knurret Anders, og kjente hele kroppen stramme seg. Lyset fra kirkegårdslyktene danset for øynene, han knep dem hardt igjen, ønsket å riste vettet inn i Heidi, få henne til å holde opp, men hun ga seg ikke:
Se hvor hvit du ble! Har du virkelig aldri tenkt på det? Marius kom til verden alt for tidlig! Derfor det plutselige bryllupet? Og likner han på deg? Ikke i det hele tatt! Synne hadde en annen, en fyr som ville gifte seg, men han stakk Hun ble lurt og dumpet. Så giftet hun seg med deg! Stackars deg!
Anders dyttet henne inn i taxien og smalt igjen døren. Likevel ringte hun ham så fort bilen forsvant rundt hjørnet, og mekanisk svarte han:
Du burde spørre Synne selv! Ha, ha! Det er ikke bare jeg som skal være ulykkelig på denne festen. Nå får hun også kjenne det. La oss se hvordan hun klarer å sno seg nå! lo Heidi grovt.
Heidis latter tvang seg gjennom Anders sitt hode hele kvelden. Han prøvde å ikke høre for seg det hun hadde sagt, men klarte det ikke. Det stemte jo; Marius ble født litt for tidlig, men små gutter kunne jo komme før tiden, og han hadde aldri tenkt på om vekt og størrelse ikke stemte overens. Han hadde elsket sønnen fra første stund aldri i livet hadde han trodd han ikke var faren.
Anders foreldre forgudet barnebarnet. De inviterte ofte familien på besøk, tok med Marius i Dyreparken, museer, på lekeplassen. Forbanna Heidi! Hun hadde forgiftet gleden hans, hele lykken Nå så han bare tegnene; Marius var liten og lys, mens Anders var mørkhåret. Liv hadde sagt at hår ofte forandret seg, og at han ikke skulle tenke på det. Men hele denne uka klarte han ikke å tie det i seg lenger. Til slutt spurte han Synne.
Hun så på ham med et blikk han aldri hadde sett før. Så sa hun:
Jeg visste at dette kom til å komme opp en dag. Men hvorfor ventet du fem år med å si det høyt? Du kunne sagt det med en gang, så hadde vi skilt oss. Det er det du vil, ikke sant? Jeg har løyet for deg! Slik gjør man ikke Skulle du ikke rope til meg nå?
Anders tok et steg bakover, skuffet og forvirret. Hun snakket så kaldt og fattet, nesten som om hun bare hadde ventet på dette. Skulle han skilles nå? Men han elsket henne det visste han. Hadde hun sagt sannheten den gangen, ville han likevel valgt henne.
Marius sønnen hans Nei, ingen kunne ta ham fra han. Foreldrene hans, hva skulle han si til dem? Eller, kanskje skulle han tie og la alt bli som før?
Synne var heller ikke sikker på følelsene hans. De kranglet heftig. Anders pakket sakene sine og dro. Farmorens leilighet sto tom, og han bodde der de neste to ukene. Lengselen etter sønnen og kona var uutholdelig. Etter mye grubling bestemte han seg: Heidi skulle ikke få ødelegge det de hadde bygget opp. Det var deres lykke.
Han vendte tilbake.
Unnskyld! Jeg har sagt så mye stygt til deg, du har ikke fortjent noe av det, gråt Synne. Jeg var sikker på at du sluttet å elske meg etter det du fikk vite. Jeg trodde det var bedre å si alt selv, rive plasteret av…
Åh, Synne! Anders strøk henne over håret, Vi har levd sammen i fem år, og du kjenner meg fortsatt ikke. Hvordan kan du tro jeg forlater dere? Jeg elsker dere begge, ingenting endrer det. Jeg forstår hvorfor du var redd, det hadde jeg også vært. Ingen Heidi kan ta fra oss kjærligheten vi har!
Ja hun klemte seg mot ham, tørket tårene, Men jeg vil aldri se henne mer igjen.
Hva sier vi til foreldrene mine? spurte Anders, det brant i ham. De elsker Marius høyt Hvordan kan vi si det?
De fortalte foreldrene noe. Først etter halvannen måned. Men ikke det du tror de sa bare at Synne ventet barn igjen, og at det skulle bli et barnebarn til.
