Hva heter du, vakre jente? Den fremmede satte seg tett ved siden av jenta. Ingrid! svarte hun. Og du? Jeg er Eirik, jeg og moren din skal bo sammen. Nå er vi du, jeg og din mor én familie!
Mor og Ingrid flyttet snart inn hos Eirik. Stefar hadde en romslig treroms leilighet, hvor Ingrid fikk sitt eget rom. Eirik var vennlig, kom stadig hjem med sjokolade og leker til Ingrid, mens hennes egen far bare ringte når han ville krangle med moren.
Etter hvert fortalte moren til Ingrid at faren hadde fått seg ny familie og hadde flyttet. Ingrid ble såret, for hun var glad i ham. Moren kunne både skjelle henne ut og gi henne et klaps, men faren gjorde det aldri. Ingrid husker tydelig da foreldrene skilte seg, hvordan moren ropte til faren og til og med forsøkte å slå ham. Det som satte seg fast i minnet til Ingrid var en setning moren sa til faren til slutt:
Du skal ikke tro du var den første som var utro, du gikk med horn lenge, som en reinsdyr!
Så pakket moren alt og de flyttet inn hos mormor. Jenta forsto ikke hvor faren skulle ha horn, for han var skallet og hadde ikke så mye som et hårstrå på hodet. Moren og faren gikk hver til sitt, og slik ble det.
Det gikk fint med Eirik, helt til Ingrid begynte i første klasse. Hun trivdes ikke på skolen, var rampete i friminuttene, så moren og Eirik ble ofte kalt inn til samtaler. Noen ganger måtte Eirik gå alene når mor ikke kunne. Stefaren tok skolearbeidet alvorlig, og hjalp ofte Ingrid med leksene.
Du betyr ingenting for meg, så du kan ikke bestemme over meg! sa Ingrid av og til, med et uttrykk hun hadde lært av mormor. Egentlig er jeg faren din, det er jeg som gir deg mat og klær, svarte Eirik.
Da Ingrid fylte ti, flyttet faren tilbake til byen. Innen da visste hun godt hva uttrykket “gå med horn” betydde. Moren hennes sa: “Kanskje den andre kona var utro med ham også, derfor ble det slutt.” Da faren kom tilbake, spurte han om han fikk møte Ingrid, og moren sa ja. Ingrid og faren var glade for å sees igjen.
Hvordan har du det? spurte han. Ikke så bra, svarte Ingrid. Stefaren min kjefter alltid. Han har ingenting han skulle sagt til deg, utbrøt faren. Selv mormor sier det, men Eirik bryr seg ikke. Ingrid overdrev, for Eirik hadde aldri hevet stemmen mot henne. Hun ville bare faren skulle bekymre seg litt mer. Jeg skal ordne opp, sa faren bestemt.
De gikk tur i parken, og oppdaget at av lekeapparatene kunne barn bare bruke åtte alene, resten måtte de ha voksen med. Men faren nektet å ta karusellen med henne. Ingrid fortalte at bursdagen nærmet seg, og hun ønsket seg en splitter ny mobiltelefon. Da moren kom for å hente henne, var hun nøye med å poengtere at Eirik aldri ropte til Ingrid men faren ville ikke høre.
Faren min er en virkelig gjerrigknark! sa Ingrid til Eirik. Han kjøpte ingenting til meg i parken, bare en is. Vi gikk bare tur. Eirik, du er mye bedre enn han. La oss rette opp feilene hans, sa Eirik, og foreslo at de skulle til et aktivitetsenter for barn i helga.
Likevel ble utflukten avlyst, for Eirik fikk brått problemer på jobben. Han overså også hintene om ny mobil.
Pappa, Eirik har lurt meg! gråt Ingrid til faren. Han sa vi skulle til underholdningssenteret, men så sa han at jeg ikke fortjente det, og heller ikke en ny mobil.
Selv om det ikke stemte, hadde det en nesten magisk effekt på faren, som kjøpte en mobil til Ingrid. Forrige gang hadde han ikke hørt på henne, men etter dette var han nødt til å oppfylle ønsket. Dessverre kjøpte han en billig versjon, for han hadde ikke nok penger til en kulere type.
Kunne du ikke vente til bursdagen din? spurte Eirik. Jeg drømmer om å få en hund! svarte Ingrid. Nei, du må ut og gå tur med den, og du vil sikkert ikke akkurat som før! svarte stefaren.
Etter dette ble Ingrid fortvilet, hun ringte straks faren og klaget: Pappa, kan du ikke hente meg! Eirik skjeller meg ut og gir meg lekser! ropte hun.
Da begynte alle å krangle og prøve å finne ut av ting sammen. Til slutt ble Ingrid sendt til mormor igjen, og der kom moren også med sakene sine og sa at hun skulle flytte fra Eirik. Faren kom tilbake til sin kone, for det viste seg at hun var gravid. Nå får Ingrid verken en ny mobil eller hund, og hun vet at mormor neppe vil la henne ha selv en katt!
