Eivind, bagasjerommet! Bagasjerommet har åpnet seg, stopp bilen! ropte Ingrid, men hun skjønte jo allerede at alt var tapt. Tingene raste ut av bagasjen mens de var i fart, og bilene bak dem fikk det nok ikke med seg i det hele tatt.
Både gaver og matvarer, alt det de hadde spart til de siste to månedene! Kaviar, røkt laks, skinker og andre godsaker de unte seg bare på høytider lå i posene oppå i bagasjerommet for ikke å bli klemt. De hadde pakket masse, for de skulle jo til Eivinds bestemor på landet og feire alle høytidene der.
Det var kø og stillestående trafikk på E6 ut av Oslo, alle skulle ut av byen. Bilene lå tett i tett, ikke veldig fort, men det var likevel umulig å stoppe brått. Så det som havnet på bakken, det var nok bare å glemme!
Barna i baksetet ble urolige da de så hvor oppgitt mamma var, og snart begynte de å gråte de også. Ingrid prøvde å trøste dem, og Eivind fikk endelig svingt bilen inn mot veikanten og stoppet. De håpet jo litt fremdeles, kanskje alt hadde sklidd ut i grøfta. Men da de gikk tilbake langs veien og lette, skjønte de fort at det var nytteløst. Bare sløsing med tid.
Ikke tenk mer på det nå, er det borte, så er det borte, vi får heller kjøpe nytt, skjønner du? Vi klarer oss uansett, sa Eivind, da han så hvor lei seg Ingrid var. Det er bare ting! Kom, vi må inn i bilen før snøen tar helt av, det begynner å bli mørkt også, og veien er tung nå.
Resten av turen sa ikke Ingrid så mye. Hva skulle hun si, klandre Eivind for at bagasjerommet hadde åpnet seg? Bilen deres var jo gammel, låsen var dårlig for lengst. Hun prøvde å ikke tenke for mye på det, men innimellom kom tårene igjen. Selvsagt var det bittert, hun hadde jo spart og vært forsiktig med alt for å kjøpe inn dette. Hvorfor skulle de alltid ha sånn uflaks, alltid var det noe! Det kunne være verre, men likevel er det surt. Og så kom hun på at det fine, myke ullpleddet de hadde kjøpt til Eivinds bestemor, det lå også i bagasjen. Da ble det enda vondere.
De kom fram til den lille bygda godt over midnatt. De trodde bestemora, Gunvor, sikkert hadde lagt seg. Men utenfor glødet det fra utelampa, og med en gang de åpnet bildøra, strøk Gunvor ut sammen med naboen Åse.
Å, nå er dere her, takk og lov! Gunvor kastet seg rundt halsen på dem, én etter én. Ingrid, Eivind, takk og lov, ja! Vi ante ikke hva vi skulle tro her i kveld! Eivind, kjære deg, hvor er egentlig Sondre og Malin? Der er dere jo, mine gull, takk og lov for det!
Men bestemor, alt er i orden, hvorfor er dere så bekymra? Eivind ga Gunvor en god klem. Kom inn nå, det snør jo du står jo her kun i kåpen, det er kaldt! Hvorfor er du så oppskaket?
Gunvor viftet bare med hånda. Nei, du, vi har vært så nervøse i kveld, jeg og Åse, du får ikke le, altså! Du må ikke tro sånt ikke skjer. Jeg hadde syn i dag, både så og kjente det. Jeg duppet bare av etter middagen, så drømte jeg at bilen deres skled ut av veien, ordentlig ulykke! Jeg våknet badet i svette, hele dagen har jeg vært urolig. Og så kom Åse innom hun spurte om dere hadde kommet. Sønnen hennes er jo her allerede, hele familien.
Jeg klarte nesten ikke snakke, prøvde å forklare synet. Da sa Åse med én gang: «Dette lover ikke godt, vi må be for dem, kanskje det hjelper». Hun ble med, og vi satt her hele kvelden og ba til Gud og til Sankt Nikolai, dere fikk komme vel fram. Vi visste ikke hva vi kunne ofre for å holde dere trygge, men nå ser jeg, alle mine kjære er jo friske og glade!
Du har rett, bestemor, sa Ingrid og Eivind ettertenksomt Og kanskje noen andre fant tingene våre, og fikk glede av dem, istedenfor at de ble liggende i grøfta. Kanskje de trengte det enda mer.
Nyttår feiret de med storfamilien rundt et bugnende langbord. Egne poteter fra jorda i hagen, syltede tomater og agurker, sildesalat og stekt and og selvfølgelig bestemors legendariske brød og kaker. Hele kvelden snek Sondre og Malin seg bort til gryta med varme boller ved ovnen, de trengte ikke så mye annet! Dagen etter akte de med naboungene i bakken de var så slitne til slutt at de nesten sovnet sittende, men ventet spent på å se når julenissen skulle legge gaver under treet ved midnatt.
Bestemor Gunvor gliste, holdt rundt både sine egne og Åses oldebarn. Sånn lykke, hele flokken samlet det er jo det viktigste i verden.
Og langt ute i ei lita norsk bygd, i et nesten avglemt småbruk med bare noen få hus, satt to gamle søstre, Signe og Liv, sammen med naboen, Gamle Olav. De hadde fremdeles livsmot. De overlevde så godt de kunne; om sommeren gikk det så noenlunde, de fikk dyrket litt i hagen, men om vinteren var det ensomt og kaldt.
Men de holdt sammen, det var viktigst. Olav hadde funnet et kastet grantre og mat hadde de jo, om enn helt enkel. På formiddagen gikk Olav i skogen for å skaffe ved og fant da plutselig noe som stakk opp fra en snøskavl.
Han dro i det det var en bag. Olav åpnet, og ble nesten satt ut av innholdet: kaviar, røkt laks, kjøtt og på bunnen det hvite, utrolig myke pleddet. Han så seg rundt, men det var ingen i nærheten. Han la bagen på sleden sammen med veden og dro hjem. Han pakket ut pleddet til Signe og Liv, ordnet i ovnen. Søstrene satte frem maten på bordet.
At jeg skulle få smake sånt igjen i livet, det hadde jeg aldri trodd, utbrøt Liv forundret.
Jeg trodde heller ikke at sånt kunne hende oss et lite vintermirakel, svarte Signe.
Jeg tror det er Gud som har sendt oss dette, kanskje vi har fortjent littegrann lykke i år. Kanskje får vi leve litt til og se flere under, ja, sa Olav ettertenksomt.
Man skal ikke gå og sørge for tapte ting. Kanskje er det heller et lykketegn at man fikk lov til å gi slipp på noe og dermed reddet seg selv fra noe verre. Kanskje var det en pris verdt å betale for det viktigste er tross alt det vi fortsatt har.
